Den ursjamanistiske veien til Enhet: Oppsummering

Lytt på Spotify

Som barn hatet Amina naturen, og det verste hun visste, var å dra på tur med skolen. Så kom nedstengingen i koronatiden: Hun kunne ikke gå på kafé, treningssenteret var stengt, og hun måtte trene i naturen for første gang. Da hun senere fikk skogsbad som oppgave, satt hun litt kleint ved et tre, sa hei og lurte på hvordan de to skulle kommunisere. I dag kjenner hun seg innestengt hvis hun ikke har kommet seg ut i naturen på en eller to dager. Pål-Esben skrur på sin side på telefonen en gang i måneden, eller en gang i halvåret.

I denne førtiandre episoden snakker Amina og læreren og veilederen hennes, Pål-Esben Wanvig, om den ursjamanistiske veien til enhet, og oppsummerer de siste 15 episodene. De ser nærmere på hva som skiller en virkelig enhetserfaring fra en fredfull følelse i naturen, hvorfor ursjamanismen ikke har plass til frykt og beskyttelse, hvordan naturen virker som en stemmegaffel, og det anti-inflammatoriske kostholdet for sinnet. Episoden er en del av «Reisen til Selvrealisering», en podkast om den modigste reisen et menneske kan begi seg ut på: reisen hjem til seg selv.

I denne episoden

Løse tråder fra lytterne, og hvorfor det å føle seg i ett med naturen er verdifullt, men ikke det samme som en virkelig enhetserfaring
The new earth som et eventyr, og hvorfor verden bare blir bedre når hver enkelt av oss blir et fredelig menneske
Saharaen og sandkornet, og sjokket og omorganiseringen etter den første virkelige enhetserfaringen
Ursjamanisme som sjamanismen før frykten, aboriginerne i Australia, og hvorfor energetisk beskyttelse har veldig lite med virkeligheten å gjøre
Naturen som stemmegaffel, gravitasjonskreftene i meditasjonen, og Aminas vei fra å hate naturen til å lengte etter den
Hvorfor du trenger en guide, en prosess og en guide som vil ha med deg å gjøre, og hvordan personligheten endres totalt den dagen du står i din Sahara
Pinealkjertelen, kundalini og psykoaktive stoffer som misforståelser, og det anti-inflammatoriske kostholdet for sinnet
Brain rot, selvansvar og den frie viljen, gummistrikken som lærte Pål-Esben å gi slipp på resultatene, og Aminas dikt «Sannhetens språk»

Denne podkasten er for deg som:

Leter etter ekte dybde i din spirituelle praksis
Ønsker å forstå deg selv på et mer fundamentalt nivå
Er nysgjerrig på sjamanisme, men lei av overfladisk «new age»-spiritualitet
Har gått mange runder med alternative kurs, men fortsatt føler at noe mangler
Kjenner på en indre lengsel etter frihet, kjærlighet og helhet

I en tid der mange går seg vill i ytre metoder og løfter om raske løsninger, inviterer denne podkasten deg tilbake til det eneste stedet hvor ekte svar finnes: ditt eget hjerte.

Se og lytt over, eller les hele samtalen under.

Transkripsjon

Pål-Esben: Hei, Amina, og hjertelig velkommen til en ny podkast.

Amina: Hei, Pål-Esben, tusen takk, i like måte.

Pål-Esben: Takk. I dag skal vi oppsummere de siste 15 episodene, der vi har snakket om veien til enhet. Vi skal prøve å løse opp i tråder som trenger å løses opp, og som vi trenger å slutte gestalten rundt, som henger litt i løse luften. Nå har vi vært gjennom en lang, lang reise inn i veien til enhet. Hva er dine tanker så langt om det vi har vært gjennom, Amina?

Amina: Gjennom podkastepisodene, eller?

Pål-Esben: Ja, gjennom podkastepisodene, de siste 15. Spesielt du er jo veldig mye i kontakt med lytterne våre, og det har vært en del spørsmål rundt det vi har gått gjennom, og kanskje også misforståelser. Det er en av tingene vi trenger å prøve å løse opp i i dag, og prøve å slutte gestaltene, slik at ingen løse tråder henger. Hva er feedbacken? Hva er tankene om det som foregår der ute i verden?

Løse tråder og gestalter

Amina: Ja, først vil jeg si tusen takk til dere som skriver melding til oss, deler erfaringene og innsiktene deres og har spørsmål, og også til dere som har sendt inn ønsker om temaer vi kan snakke mer om. Det vil jeg bare si aller først.

Og så er det flere som deler erfaringer fra når de har vært i naturen, der de forteller at de opplever en enhetsfølelse i naturen. De opplever en dyp tilstedeværelse og en enhet. Og så er det noen jeg har snakket med, som tenker at de har opplevd det vi snakker om her i podkasten vår. Og det kan jeg synes er litt utfordrende å svare på, for det er et veldig stort tema. Hvorfor er ikke det å kjenne at man går i ett med naturen, det samme som det vi snakker om nå? Vi har jo også vært inne på at det er ekstremt vanskelig å bruke ord, og så bruker vi de ordene vi har. Og det er flere som kjenner seg igjen i slike følelser etter erfaringer de har hatt.

Så det jeg har lyst til å spørre deg om i dag, Pål-Esben, er blant annet: Hva er forskjellen på den ursjamanistiske veien til enhet og Spirituell Opplysthet og de enhetserfaringene man får gjennom den, kontra følelsen av enhet i full tilstedeværelse med for eksempel naturen?

Hva vi kaller det, spiller ingen rolle

Pål-Esben: For det første spiller det ikke så stor rolle, så lenge folk har det bedre etterpå. Hva vi kaller det eller ikke kaller det: Så lenge livet blir bedre, så lenge man kommer dypere i kontakt med hjertet sitt og med naturen og med takknemlighet og tilgivelse, og man blir en mye bedre versjon av seg selv, en mye bedre versjon for sine barn, for sin partner, for sine venner, så spiller det til sjuende og sist ingen rolle hva vi kaller det.

For det er til sjuende og sist det vi er på jakt etter her i podkasten vår, Amina. Det er ikke å fortelle at du skal gjøre slik, eller ikke gjøre slik. Vi er her for å inspirere deg, kjære lytter, til å se: Hvordan kan jeg praktisk skape et bedre liv for meg selv? Hvordan kan jeg bli en bedre versjon av meg selv? Hvordan kan jeg bli en bedre versjon for menneskene rundt meg? For til sjuende og sist er det det som er det eneste viktige, i mine øyne.

Man kan sette 10 000 ord på dette, man kan ha 500 forskjellige tradisjoner og veier, men til sjuende og sist er det dette det handler om.

The new earth: ingen eventyrverden

Pål-Esben: Mange, i hvert fall i det esoteriske, er veldig opptatt av veien til the new earth og den nye verdenen der alt blir så mye bedre, der solen skinner, man lever i fred sammen, og den spirituelle delen av menneskeheten blomstrer. Mange ønsker seg den veien.

Men det er ingenting som skjer av seg selv ved å lytte på en podkast, eller ved å håpe at aliens kommer og fikser hele greia vår, eller at det oppstår en magisk parallell earth, der de som såkalt er spirituelle, bare ved å være spirituelle, altså å tro på engler og slike ting, havner inn i den nye, parallelle jorden som oppstår. Det er veldig psykotisk å tro at virkeligheten er slik. Det er som å fortelle et barn et eventyr som det tror på.

For virkeligheten er ikke slik at det mystisk plutselig oppstår et eller annet fordi du såkalt er spirituell, og så endrer jordkloden seg, og denne nye, fantastiske verdenen oppstår for dem som er såkalt utvalgte. Det er det jeg har en utfordring med der ute i det esoteriske: at man håper og tror og har disse fantasi-ideene om at noe mystisk og magisk skal skje, og alt skal bli bedre.

Slik jeg erfarer virkeligheten, er den eneste måten denne verdenen blir bedre på, at hver enkelt av oss blir en bedre versjon av oss selv. Og det kommer ikke gjennom å ønske seg at en eller annen greie skjer, og plutselig oppstår the new earth, eller hva de kaller det. Det er ikke slik dette vil skje.

Men gjennom at vi som enkeltindivider tar selvansvaret, og er villige til å gjøre den delen vi trenger å gjøre for å helbrede vårt hat, vårt nag, vår sjalusi, våre kontrollmekanismer, alle disse fasettene av egoet, og vårt falske selv og vår falske identitet, som vi har navngitt som konstruktet. At vi som enkeltindivider tar ansvar for denne delen av oss, helbreder den og utvikler oss ut av den, slik at vi blir et fredelig menneske. Et menneske som automatisk er fylt av takknemlighet og kjærlighet og alle disse fine ordene, som gjør at mennesket til sjuende og sist føler seg frydefullt, og uttrykker seg på en frydefull måte til menneskene rundt seg.

Jeg tror det er den eneste veien denne verdenen vi lever på, kan gå til det såkalte the new earth, eller en mer opplyst og bedre verden. Å tro at dette vil skje av seg selv, er som et barn som tror på et eventyr.

Og det er klart at kanskje enkelte blir litt sure på meg når jeg sier dette, for man har håp om at alt ordner seg nå. Man lytter jo på så mange podkaster med hundretusenvis av følgere, med alle disse som snakker om at nå er vi i den nye spirituelle tidsalderen, der vibrasjonen øker i verden. Og det er hyggelig, men det er som å fortelle unger eventyr. For hvis vi ser hva denne verdenen er, så er det definitivt ikke en verden som vibrerer raskere og i mer harmoni og med mer kjærlighet. Det er det motsatte som skjer.

Og så kan man se: Ok, vi går mot et punkt der alt spisser seg, der vi som menneskehet selvfølgelig også har en del valg, i forhold til hvilke mennesker vi ønsker skal styre verden, hvem vi ønsker skal lede oss. Men det er et helt annet tema.

Målet: et fredelig menneske

Pål-Esben: Så det jeg er opptatt av, og dette var en lang innledning til svaret på spørsmålet ditt, er ikke hva vi kaller ting. Om vi kaller det: Å, jeg føler meg opplyst. Hyggelig, det, og ingenting galt med det, for opplysthet kan bety 10 000 forskjellige ting, siden hver enkelt av oss kan ha sin definisjon på det. Så lenge du er blitt et fredelig menneske, så lenge du ikke går og hyler og skriker til ungene dine og partneren din, og bærer nag og sjalusi og alle de tingene: Glitrende. Det er det vi skal frem til her. Ikke at det er en spesiell type mystisk opplevelse vi må ha for å bli slik og slik.

Det blir motsatt måte å tenke på: Vi tenker, hva er det vi ønsker å komme frem til? Og hvis et menneske har gått ut i naturen og føler seg avbalansert, føler seg i ett med naturen og i harmoni, og bringer med seg den harmonien hjem til familien sin, så sier jeg: Gut gemacht. Veldig bra. Flott.

Saharaen er ikke det metafysiske

Pål-Esben: Men det har ikke med det vi prater om når vi snakker om den ursjamanistiske veien til enhet, eller ekte spirituell oppvåkning, for det vil oppleves som noe veldig annerledes. For første gangen man treffer det vi kaller Saharaen: Den har egentlig ingenting å gjøre med det metafysiske slik vi kjenner det. Den har ingenting å gjøre med energier eller astralplan eller engler, det man er veldig opptatt av i det esoteriske. Den har absolutt ingenting med det å gjøre, for alt det er en del av den manifesterte virkeligheten. En engel er en del av den manifesterte virkeligheten.

Et kraftdyr er det samme. All form for energi du opplever, enten i astrale plan, eller ut fra hendene dine, eller når du kanaliserer energien din, er en del av den manifesterte delen av virkeligheten vår, som vi kaller sandkornet. Og sandkornet er egentlig ganske stort. Det består ikke bare av kroppen vår og den fysiske verdenen; det består også av alt det som er manifestert.

Det vi snakker om, er å berøre det som ikke er manifestert, altså det umanifesterte, der vi har brukt ord som: Der eksisterer ingen tid, der eksisterer ingen rom. Og det har ingenting med en fredfull følelse å gjøre. Det har ingenting med at man føler seg vel og i ett med trærne og naturen å gjøre.

For når man berører det tidløse og romløse, vil det være som en paradoksopplevelse: På den ene siden er det ingenting der, og på den andre siden er alt der. Og et menneske som virkelig berører enheten, Saharaen sin, vil ikke klare å omgås livet sitt på en veldig god måte de første par ukene etter en slik opplevelse.

Sjokket og omorganiseringen

Pål-Esben: Så det er en av tingene som skiller en virkelig enhetserfaring, slik vi diskuterer den her, fra det å føle seg fredelig og i ett med det som er: hva som skjer etter en slik erfaring. For hvis du bare glir hjem og føler deg fredelig og alt er bra, så har det ingenting med det vi snakker om å gjøre.

En av tingene som kjennetegner en ekte enhetserfaring, er at hele systemet ditt blir satt ut av spill. Alt som har med den materielle delen av deg selv å gjøre, psyken din, egoet ditt, intellektet ditt, den fysiske kroppen din, energisystemet ditt, får et vanvittig sjokk, gjennom at det får en erfaring av at ingenting av det man tror er virkelig, egentlig er virkelig. Det er et sjokk ut av en annen verden for hele systemet ditt, det som de fleste mennesker tror er virkeligheten: kroppen sin, psyken sin, tankene sine, intellektet sitt, energisystemet sitt, lyskroppen sin, som alt er manifestert. Det får et voldsomt sjokk, gjennom at det kanskje for første gang i dette livet erfarer hva virkeligheten er, som er stikk i strid med hvordan man så langt i livet har erfart virkeligheten.

Og det sjokket fører til en voldsom omorganiseringsprosess i hele systemet vårt: i tankene våre, i følelsene våre, i det som har med hodet og intellektet å gjøre, men også i hele energisystemet vårt og alt det vi er i manifestert versjon av oss. Det skjer en voldsom omorganiseringsprosess, og den varer i minimum én til to uker. Og i de én til to ukene er det veldig vanskelig å forholde seg til det materielle livet i det hele tatt. Det er ett av tegnene på at man har hatt sin første virkelige erfaring med enhet.

Gjennom alle disse årene jeg har hatt med mennesker å gjøre som er ledet inn i denne prosessen, har jeg aldri opplevd, eller hørt om, mennesker som kommer inn i en ekte enhetserfaring, altså dukker rett inn i hele Saharaen sin, uten en vanvittig ettereffekt, som ofte varer i ukesvis. Og samtlige jeg har intervjuet, som virkelig har hatt disse erfaringene, forteller akkurat det samme. Om det er venner jeg har i Asia, i Amerika eller her i Europa som erfarer dette, eller lærere jeg snakker med, som geleider mennesker inn i slike erfaringer: Jeg har aldri hørt om at man går inn i en slik erfaring uten at det er en ettervirkning.

Og det er den enkleste måten å se om man har gått inn og erfart det vi har snakket om her, som vi også hadde forrige episode med dine medstudenter om, eller om man har hatt en erfaring der man føler en dyp fred med det som er. Begge er veldig verdifulle, men de har ikke så mye med hverandre å gjøre. Det er to helt forskjellige ting. Det ene er te og det andre er kaffe: Vi drikker begge, men det er veldig forskjellig. Det var en dårlig sammenligning.

Så det er den enkleste måten å se det på, når man glir inn i det kaninhullet vi nå beskriver: Den dagen du har din første virkelig dype enhetserfaring, vil du nesten ikke klare å forholde deg til livet ditt i det hele tatt de første par ukene etterpå. Og derfor betyr det også at man helst trenger å være veldig godt preparert før man går inn i en slik ekte enhetserfaring. Preparert, og ha styrket opp visse muskulaturer, slik at man klarer å håndtere seg selv i ukene etter en slik erfaring. Det er en lang preparasjonsprosess før selve erfaringen.

Så det er første delen av svaret på spørsmålet du stiller meg.

Amina: Ja, og jeg vil også si at på den veien vi går, er det jo en forutsetning å finne den freden og den tilstedeværelsen. Vi bruker naturen som et av de første stegene for å kunne oppleve virkelige enhetserfaringer med det som ligger bak tid og rom. Så det er absolutt verdifullt og kjempeviktig på den veien vi går.

Sjamanisme og neo-sjamanisme

Pål-Esben: Helt korrekt. Og det er det som er så kult med å gjøre dette på den ursjamanistiske veien. Og igjen: Hvis du, kjære lytter, er usikker på hva som er forskjellen på sjamanisme og ursjamanisme, så ligger den i følgende. Det som ofte kalles sjamanisme, er ofte relatert til det som også kalles neo-sjamanisme, det som har foregått i sjamanismen de siste 200–300 årene, og som ofte er veldig koblet til det som har skjedd i verden vår i relasjon til en patriarkisk måte å tenke på, en patriarkisk måte å handle på. Det patriarkiske finner vi igjen blant annet i våre største religioner, der det maskuline styrer, der det maskuline leder frem, og der yang går foran.

De siste 200–300 årene i sjamanismen er veldig mye blitt delvis fordreid inn i denne delen av vår eksistens, med hensyn til patriarkisk frykt, for eksempel. I sjamanismen, i hvert fall den som baserer seg på de siste 200–300 årene av vår historie, vil du veldig ofte finne mye fokus rundt frykt: at det er ting du trenger å beskytte deg mot, onde energier, demoner, hva det måtte være. En veldig fryktorientert måte, som den såkalte moderne sjamanismen kommer fra. Og uansett hvilken kultur du ser for deg: Med en gang du går inn i sjamanismen, vil du ofte finne et stort tema som har med frykt å gjøre, og behov for protection og beskyttelse.

Og det er noe som har veldig lite med virkeligheten å gjøre, ifølge min erfaring. For det er ingenting du trenger å beskytte deg mot, bortsett fra deg selv, og selvfølgelig fra mennesker som vil skade deg, men det har ikke noe med energetisk beskyttelse å gjøre. Med en gang du tror at du har behov for energetisk beskyttelse mot noen som kaster en eller annen negativ energi på deg, så har du et genuint problem. Da tror du at noe annet er årsaken til at du har det vondt. Og det betyr også at hvis du ikke kan løse og fikse det de andre gjør, så vil du aldri kunne bli frisk. Det vil si det samme som å gi fra deg all makten til andre. Og det er meningsløst, når den eneste som kan gjøre deg frisk og glad, er deg selv. Så lenge du tror at andre er årsaken til dine problemer, har du ikke sjans i havet.

Det er et av problemene med moderne sjamanisme. Og spesielt hvis du leser bibelen til mange sjamaner i vår verden i dag, som er «The Way of the Shaman», så får man hårreisning når man leser den boken. Å, sjamaner, kun for noen få utvalgte, og det er skummelt, og du må passe på. Når sjamanen har den boken som sin bibel, har man et genuint problem. For da ser man verden på en måte som ikke har med virkeligheten å gjøre.

Ursjamanisme: sjamanismen før frykten

Pål-Esben: Så hvordan kan du si det, Pål-Esben? Hvordan vet du bedre enn alle disse såkalt moderne sjamanismene? Jo, det er veldig enkelt. Vi må se på hvordan virkelig sjamanisme ble utøvd. Da er vi nødt til å gå noen tusen år tilbake i tid. Da må vi gå før det patriarkiske, før religionen fant på helvete, og før det kom inn i sjamanismen at det var demoner som var årsaken til dine problemer. Før den tiden, før det patriarkiske tar over.

Og det beste og enkleste eksempelet å ettergå her, som det faktisk er skrevet en del om, er kulturene i Australia, aboriginerne, men før den hvite mannen kom inn i Australia. Hvordan var deres kultur, før de fikk denne destruktive påvirkningen av den hvite mannen, som kommer inn og til sjuende og sist destruerer hele kulturen deres?

Ser du noen tusen år tilbake i tid, på hvordan de forholdt seg til naturen: For det første hadde de ingen ord for angst og frykt og kontroll. Det var ikke engang i vokabularet. For det var en kultur som var dypt, dypt koblet til Moder Jord. Til Moder Jords naturlige rytmer, til naturen. De levde i pakt med naturen. De levde i pakt og harmoni med naturens sunne rytmer. Og der var det ikke dette kaoset som i moderne sjamanisme, med frykt og alle disse tingene.

Der får man et eksempel på hva virkelig sjamanisme er. Og det vil du finne igjen i eldre kulturer, lang tid før dette problemet kommer med alle de destruktive tingene i sjamanismen. Da finner du naturkulturer som var i pakt og harmoni med naturen, der du ikke hadde ord i vokabularet som demoner og onde krefter og slikt.

For i hvert fall i naturen er det ingen onde krefter. Det er ingen demoner der. Det er naturvesener og det som ligger rundt. Finnes det vesener der ute som er annerledes enn oss? Ja, selvfølgelig. Men det er ingen som kommer her og skal ta oss og ødelegge for oss, så lenge vi ikke gir dem makt til det gjennom vår fantasiverden.

Så når jeg snakker om ursjamanisme, mener jeg den typen sjamanisme som ble utøvd av våre forfedre før denne frykten og demonene og de onde kreftene hele tiden ble funnet opp. Det er det som er ursjamanisme. Og eksempelet er hvordan aboriginerne levde i pakt og harmoni med naturen.

Så det er forskjellen, og derfor kaller jeg vår tradisjon for den ursjamanistiske utviklingsprosessen. For jeg vil ikke ha noe å gjøre med moderne sjamanisme som fokuserer rundt frykt og beskyttelse. Jeg vil skille meg komplett fra det. Det er ingenting av det vi holder på med i Yggdrasil sjamanskole som har noe med det å gjøre. Det er årsaken til at vi kaller det den ursjamanistiske utviklingsprosessen.

Naturen som stemmegaffel

Pål-Esben: Og når vi skal finne veien til enhet, og finne veien til vår virkelige Sahara, det tidløse og romløse, det komplette oss, så bruker vi veldig aktivt naturens rytmer i den prosessen. Det gjør at å gjøre dette gjennom en ursjamanistisk utviklingsprosess er mye mer spektakulært enn å gjøre det gjennom den yogiske prosessen, for eksempel.

I den yogiske prosessen må du for det første, hvis du skal gjøre en slik prosess som vi snakker om, bo i et ashram. Ellers er det veldig vanskelig. Og så er det ofte en veldig lang tur med å lære sine asanas 100 prosent nøyaktig. For den stemmingen som gjøres gjennom yoga: Asanaene er ikke der for å strekke og bøye, de er ikke der for gymnastikk. De er der for å tune kroppen din inn til en bestemt fasitrytme, som er relatert til det vi kaller naturens sunne rytmer. Når kroppen din tunes inn til denne komplette, korrekte fasitmusikken, eller fasitrytmen, går kroppen din i harmoni med det som ligger bak kroppen din. Veldig kort og rustikt forklart.

Problemet med moderne yoga, det som er dratt inn i den vestlige verdenen, er at mesteparten av det er sett på som strekk og bøy og gymnastikk. For det tar årevis med rettledning av en kompetent guru å gjøre én asanas 100 prosent korrekt. Og da snakker vi ikke om 99 prosent korrekt, 98 prosent eller 90 prosent; vi snakker om 100 prosent korrekt.

Et eksempel på det er kundalini-yoga, den mest potente av alle yogaformer der ute. Hvis du gjør én kundalini-yoga-positur, én asanas, 100 prosent korrekt, så smeller kundalini-energien din opp i ryggsøylen din, spontant, der og da. Det er også derfor den er kalt den farligste formen for yoga i India, men den mest potente formen. Men så ble det oversatt og brakt inn i Vesten som strekk og bøy, og folk sitter og gjekker på sine kundalini-yoga-asanas hele dagen lang, og ingenting skjer. Selvfølgelig skjer ingenting, for man gjør det ikke korrekt.

Så det å gå den yogiske veien er den mest komplekse og lange veien. Og vi, i vår tradisjon, bruker naturen som stemmegaffel. I stedet for at vi trenger å lære 100 asanas korrekt, lærer vi å bruke en stemmegaffel korrekt. Og det er naturens sunne rytmer.

Det er årsaken til at en slik prosess som du og dine medstudenter har vært gjennom, på vei mot enhet, kan gå så utrolig raskt. Det er en kombinasjon av hvordan vi bruker naturens sunne rytmer som stemmegaffel: fysisk, mentalt, emosjonelt, energetisk, og de mystiske delene av den stemmegaffelen. Gjennom at vi lærer å bruke og benytte den stemmegaffelen på en veldig eksakt måte, tar vi med oss den innstemmingen, den musikken, inn i meditasjonsprosessen. Det gjør at det går radikalt raskere enn om man skal sitte og gjekke i meditasjon i årevis, med for eksempel en eller annen meditasjon på stille sinn.

Gravitasjonskreftene

Pål-Esben: Vi kaller det gravitasjonskreftene. For når man går inn i en meditasjonsprosess med mål om et stille sinn, og man glir inn i meditasjonsprosessen, vil man etter hvert møte noe som kalles gravitasjonskrefter. Det vil si at det er noe som drar deg innover eller dypere, avhengig av hvilken meditasjonsform du er i, men uten at du gjør noe for det. Det beste ordet jeg har funnet på det, er gravitasjonskrefter. Det tar plutselig tak i deg og drar deg nedover uten at du gjør noe.

Å få kontakt med disse gravitasjonskreftene gjennom en vanlig meditasjonsprosess, ved bare å meditere og meditere en eller to timer om dagen, kan ta mange tiår, om man i det hele tatt kommer i kontakt med dem. Så vi bruker spesielle ritualer, sjamanistiske ritualer, egne attunement-prosesser og innvielsesprosesser, som blant annet gjør at nybegynnerne i vår tradisjon kan gjøre spontanhealing allerede på første nybegynnerseminar. Og vi bruker enda mer avanserte former for attunement-prosesser og innvielsesprosesser, slik at studentene gjennom naturen kommer i kontakt med disse gravitasjonskreftene som ligger bak det subtile, og man blir trent inn i det på en veldig spesifikk måte.

Det tar tre til seks måneder, med 30 minutter på daglig basis, før hvem som helst, med eller uten talent, begynner å få kontakt med disse gravitasjonskreftene. Så lærer man å bruke de samme gravitasjonskreftene, gjennom referanseerfaringene, inn i meditasjonsprosessen, og plutselig er man der. Det er et eksempel på hvordan vi benytter naturen veldig aktivt i disse innstemmingsprosessene, som egentlig er så komplekse hvis du skal gjøre det kun med meditasjon, eller yoga, eller mantra, eller andre veier.

Bildene av sjamanisme

Amina: Ja, det er veldig interessant, for jeg hadde aldri tidligere hørt om en sjamanistisk vei til enhet eller spirituell opplysthet, og selvfølgelig ikke en ursjamanistisk, for det hadde jeg ikke hørt om før. Bortsett fra de sjamanene som snakker om at vi alle er det samme, og vi lever i kjærligheten og alt er kjærlighet. Det har jeg vært borti, men det var ikke i min villeste fantasi at det som kalles spirituell opplysthet, kunne ha noe med sjamanisme å gjøre.

Så da jeg først ble introdusert for dette, tenkte jeg: Hmm, interessant, spennende. Og når jeg møter mennesker og de spør hva jeg gjør, merker jeg at hvis jeg sier at jeg går en sjamanistisk utviklingsvei, har de gjerne et bilde av hvem jeg er og hva jeg holder på med. Og så kan de si: Ja, for du vet jo veldig mye om slike ting, siden du går en sjamanistisk vei. Og så gjør vi egentlig ikke det, for vi driver ikke med demonutdrivelse, eller renser oss energetisk i et bad hver kveld for å få ut alle negative energier, som et eksempel. Man har et veldig bestemt bilde av hva sjamanisme er, og tenker at det vi gjør, ursjamanismen vi driver med, er det samme.

Det merker jeg også med dem som er interessert i grunnutdannelsen, der flere trekkes mot denne veien, mot Yggdrasil sjamanskole. Men så er det noe som stopper dem, og de tenker: Skal jeg det, da? Jeg har litt vanskeligheter med å forholde meg til dette med sjaman og sjamanisme. Og så nevner de kanskje andre figurer der ute som er sjamaner, og man vil helst ikke bli assosiert med dem, eller drive med det samme som dem. Men samtidig blir de trukket mot denne veien, og det er det en grunn til.

Så jeg har hatt mange gode samtaler med studenter nå, før de har startet på sjaman-grunnutdannelsen. Jeg lurer på om det var tre eller fire stykker som sa: Ja, jeg er trukket mot denne veien, men sjaman, sjamanisme, er ikke det sånn eller sånn, da? Og alle har klart å forstå, eller i hvert fall akseptert: Ok, vi gjør ting litt annerledes; det er slik vi gjør det. Jeg vet ikke hvordan alle andre gjør det, men dette er det vi har fokus på. Og alle har kjent: Ja, jeg blir med og ser hva dette er, for jeg trekkes så mot det. Så det er mange oppfatninger der ute.

Og jeg selv tenkte jo ikke at naturens vei potensielt kunne føre til vår sanne natur. Føre helt hjem, føre oss til Saharaen vår. Det har faktisk gått ekstra opp for meg i det siste hvor kult det er, hvor spektakulært det er. Denne veien hjem må være en av de mest spennende veiene å gå. Det er selvfølgelig noe for enhver smak der ute, men det er helt fantastisk, dette vi holder på med.

Å komme ut av skapet

Pål-Esben: Ja, og derfor er det en utfordring, som du sier, for mennesker å forholde seg til ordet sjamanisme, siden det er så mye galskap rundt der ute med sjamanisme, med ulike figurer som har helt spektakulære ideer om virkeligheten. Man blir helt svett når man hører på det. Og jeg kan forstå at folk, gjennom å ha hørt på disse figurene, som ofte har mange følgere og er kjent i media, ikke ønsker å være spesielt assosiert med ordet sjaman og sjamanisme. Det kan jeg forstå. Men på den andre siden må man kanskje også skille: Sjamanisme trenger ikke å være sjamanisme. På samme måte som en politiker ikke trenger å være en politiker. Det er veldig stor forskjell, selv om han kaller seg politiker.

Og det er det man kanskje trenger: å være villig til å gjøre researchen sin. Et ord har ingen betydning; man må se hva som ligger bak det. Jeg husker godt i gamle dager, da jeg startet å engasjere meg i sjamanisme, for mer enn to tiår siden. Jeg ville ikke fortelle en kjeft at jeg drev med dette. Da hadde de sikkert mobbet meg og kastet all mulig dritt på meg for at jeg drev med dette tullet. Så det tok meg et par-tre år før jeg kunne komme ut av skapet.

Men da var jeg så trygg på hva naturen egentlig er, hva virkelig sjamanisme er, at jeg ikke brydde meg om hva folk sa eller ikke sa om meg. For alle har en oppfatning om det uansett. Men jeg har stor forståelse for det.

Bygd av Moder Jord

Pål-Esben: Men jeg tror at når man kommer bort fra disse moderne greiene som har med frykt og beskyttelse å gjøre, og kommer over det, så forstår de fleste følgende: Går du ut i skogen, ut i sunn natur, og bare setter deg ned med den naturen, så viser den rytmene og fasitrytmene som vi mennesker har oppstått fra. Kroppen din er bygd av byggematerialer som Moder Jord har. Ethvert atom, ethvert karbonatom i deg, ethvert vannmolekyl. Alt du består av, har du fått fra Moder Jord. Det er byggeklossene av Moder Jord som har bygd deg.

Hele kroppen din, hele energisystemet ditt, har kommet fra Moder Jord, fra Gaia, fra Maha Terra, kjært barn, mange navn. Og den mekaniske, biologiske entiteten eller kroppen er blitt animert ved hjelp av sjelen din og det høyere selvet. I norrøn mytologi ville vi kalt det at Odin, Vilje og Ve gir sin pust, puster Önd inn i Ask og Embla, så de blir den første mannen og den første kvinnen, for dem som er interessert i norrøn mytologi. Sjelen din kommer inn og animerer denne kroppen med liv, med sjel og liv, som gjør at du er du.

Men når du kommer inn i denne kroppen som ny sjel, når du blir født, er kroppen din, hele systemet ditt, hele det biokjemiske og biomekaniske systemet ditt, i 100 prosent harmoni med Moder Jords fasitrytmer. Sjelen din kommer inn i denne kroppen, og sjelens rytme og kroppens rytme har akkurat samme musikk. De spiller én til én med hverandre, som gjør at du er i full kontakt med sjelen din når du er født. Det eneste du ikke har utviklet ennå, er å bruke grensesnittet i hjernen din, slik at du kan uttrykke dette til verden rundt deg og interagere med verden, som vi snakket om i de første episodene i Veien til enhet, som startet i episode 27.

Fra fasitrytme til kaosmusikk

Pål-Esben: Så skjer disse greiene med at vi blir preget. Vi blir fortalt: Du er en kvinne, du er en mann, slik gjør vi det i familien, slik gjør vi det ikke, her er trossystemene som funker, det er fiender, det er venner. Alle disse tingene blir vi preget inn i. Gjennom det blir konstruktet vårt skapt: vårt falske selv, vår falske identitet, som vi tror er oss.

Og desto mer dette kvakket blir preget inn i nøtta vår, desto mer blir vår interne musikk forstyrret i forhold til den sunne rytmen og den sunne musikken vi hadde som nyfødt kropp. Etter hvert er det bare kaosmusikk inni mennesket. Hele mennesket er i kaos: Tankene og følelsene, alt er kaos. Vi frykter, vi har angst, vi har sjalusi, vi bærer nag, og alt går som en Duracell-kanin i hodet på oss. Vi sitter og ser nyhetene hele dagen lang, vi surfer på feeden vår hele tiden, går fra den ene emosjonen til den andre, en emosjon hvert 30. sekund, og det er fullt kaos inni oss.

Det vil si: Når du har et voksent menneske foran deg som ikke har vært gjennom en dyptgripende utviklingsprosess, er det som om det er nåler, som om det er et pinnsvin du har foran deg. Aurasystemet er gråaktig, det er pigger i det, og det er vilt kaos i hele systemet. Du blir nesten småkvalm når du ser det. Det er det moderne mennesket, som går i hamsterhjulet sitt, tror det forstår alt, og i virkeligheten ikke forstår et kvekk av hva virkeligheten handler om.

Så kommer du til meg. Ditt ytre ser veldig pleid ut, du har sminke på deg og lyser ut, og de fleste mennesker tror at du er et lykkelig menneske, som smiler, og alt er bra. Og så kommer du foran meg, og så ser du ut som dette grå pinnsvinet, som det stikker ut av, som det er vilt kaos inne i.

Og så er det min oppgave som guide å begynne å tune musikken i deg, slik at den begynner å ligne mer og mer på den sunne musikken som kroppen din og systemet ditt og hjernen din hadde da du ble født. Og hvis vi ser dette litt fra et ørneperspektiv: Er det ikke mye bedre å bruke eksperten i tuning for den prosessen, altså Moder Jord, naturen, fasitrytmene der, enn en eller annen strekk-og-bøy-greie som et eller annet menneske har funnet opp? Personlig synes jeg det må være den mest spektakulære og mest direkte måten å finne tilbake til de sunne rytmene på.

Skogsbad: den første oppgaven

Pål-Esben: Så hva ble du bedt om, etter vår første samtale? Den første oppgaven var å begynne å lære å bruke naturen og begynne å ta skogsbad. Det var den første oppgaven du fikk, ikke sant? Amina, nå setter du av 30 minutter om dagen, og så går du ut og gjør et skogsbad. Og hva tenkte Amina da hun fikk den meldingen? Hva var den første tanken som slo deg?

Amina: Oi. Jeg husker ikke. Jeg var veldig åpen for det, for det som er med meg, er at jeg siden jeg var liten har hatet naturen. Det verste var å dra på tur med skolen og være i naturen. Men så kom vi til koronatiden, og det var nedstenging, og jeg pleide å dra på kafé med venninnene mine hver dag. Så gikk vi og shoppet og slike ting. Og så kunne jeg ikke det. Og så begynte det å bli ganske kjedelig å henge hjemme og scrolle på TikTok, og da var det den trenden der. Treningssenteret var stengt og alt det der. Så det ble til at jeg for første gang måtte trene i naturen. Det var en inngang, i tillegg til at jeg begynte å gå turer, og at jeg begynte å like naturen.

Så jeg hadde allerede fått en liten prepp der, før jeg kom inn til deg. Men jeg husker, da du snakket om skogsbad i modul 0, tenkte jeg: Ja ja, skogsbad, gå i naturen, det har jeg blitt vant til nå, det går fint. Og så nevnte du: Ok, vi snakker ikke om musikk på øret, eller å tøye ut og trene, eller gå tur med hunden eller venninnen din. Og da tenkte jeg: Ok, hva skal jeg gjøre da, på en måte?

Så prøvde jeg ut dette, og det var litt rart i begynnelsen, jeg husker det nå, litt kleint. Ja, da sitter jeg her med dette treet, og hei, hei, treet, og hvordan er det vi skal kommunisere, da? Ja, fin dag, eller? Litt sånn.

Og så begynte jeg gradvis å få mersmak, da jeg senket skuldrene og innså, helt sikkert etter en samtale med deg: Bare vær til stede med det som er. For det er noe av det vanskeligste et menneske veldig ofte kan gjøre: bare være til stede med det som er. Ikke prøv på noe, ikke prøv å oppnå noe, bare vær der.

Da fikk jeg flere og flere erfaringer med å bare være med naturen, være til stede med dette treet. Og gjennom det lærte jeg også å kunne gå inn i kommunikasjon med det jeg hadde rundt meg. Og hvis jeg hadde et problem eller en utfordring, kunne jeg også bevisst gå inn til naturen. Da hadde jeg en annen innstilling til hvorfor jeg gikk til naturen: Jeg gikk i kontakt med naturen: Ok, jeg har denne utfordringen. Hva i naturen kan hjelpe meg til å forstå hvordan jeg kan løse denne utfordringen?

Og det var veldig interessante ting som begynte å skje. Plutselig var det et blad som falt ned fra et tre, der temaet mitt kanskje var: Hvordan kan jeg forholde meg til det denne personen har gjort med meg? Og det bare oppstår slike ganske spesielle innsikter: Ja ja, men det er jo bare å gi slipp. Eller: Ja ja, men det kommer jo alltid en høst etter en sommer. Slike ting.

Men jeg har selvfølgelig på veien min hatt perioder der jeg har tenkt at nå har jeg gjort det jeg trenger i forhold til naturen. Livet har skjedd, og jeg har ikke hatt så mye tid til å gå i naturen, har jeg tenkt. For man får tid til det man vil ha tid til. Og da har jeg også merket hva det har gjort med meg. Det er fersk vare. Og ikke minst: Når du virkelig har kommet inn i den dypere kontakten, er det en lengsel som oppstår. Du må ikke lenger ta på deg voksenbuksene, disiplin, for å komme deg ut. Det er en selvfølge. Slik kjenner jeg det i dag: Hvis jeg ikke har fått dratt ut i naturen på en eller to dager fordi ting har skjedd, kjenner jeg meg veldig innestengt. Så det har vært min vei med naturen.

Restemming tilbake til fødselsrytmen

Pål-Esben: Ja, sånn er det. For det er slik man starter. Man tror i starten at det handler om å være i naturen, men det handler om så mye mer enn å være i naturen. Først lærer man ideen: Ok, skogsbading. Da forstår man skogsbadingen. Så lærer man å sette seg ved et tre og komme i kontakt med naturen. Og der starter prosessen. Så har man kanskje en tromme, og så trommer man litt, men det er bare helt i starten. Man er fortsatt i sandkassen i relasjon til det vi prater om nå. Det er den første grovstemmingen som har begynt å skje, og allerede der begynner man å merke det i sitt daglige liv.

Etter hvert bruker man selvfølgelig naturen på mye mer dyptgripende og komplekse måter. Når vi stiger inn i den ursjamanistiske veien til enhet, får man et helt annet bilde av naturen, og da begynner vi å gå bak det som ligger bak dette. Men det er en helt annen historie.

Hvis vi tar det fra et ørneperspektiv, handler det til sjuende og sist om å restemme kaosmusikken vår tilbake til den tilstanden vi var i da vi ble født. Som vi har glemt. Som en del av sjamandøden, som en del av forberedelsene til den andre fødselen, som vi har diskutert i de siste 15 episodene.

Og det er en av årsakene til at det kan gå så raskt å bruke en slik ursjamanistisk utviklingsprosess på vei mot sin Sahara, ekte spirituell oppvåkning: Vi bruker ikke noen menneskeskapte greier, metoder og teknikker, men vi bruker naturen og fasitrytmene, og etter hvert også fasitrytmene bak fasitrytmene i naturen, på en veldig direkte måte, for å restemme systemet vårt tilbake til den tilstanden vi var i.

Det holder ikke å sitte i naturen bare for å restemme seg. Det er en del jobb som må gjøres, med personligheten, og som vi har diskutert i alle 41 episoder så langt, er det en del ting vi må være villige til å gjøre og jobbe med. Praktisk handling, kaller vi det. Men naturen vil være den mest ultimate stemmenøkkelen som finnes for å komme tilbake til det vi er. Ene og alene av den grunn at vi har oppstått fra Moder Jord.

Kroppen vår er bygd av Moder Jord, og når vi dør fysisk, går kroppen vår, hele systemet vårt, tilbake til Moder Jord, råtner opp og gjør seg klar til å bli brukt til noe annet. Til en mus, til en elg, kanskje delvis til et nytt menneske, kanskje til en fisk, kanskje til en fugl. Men det er de samme byggestoffene.

Og det er det som gjør den ursjamanistiske utviklingsprosessen på vei mot enhet og ekte spirituell oppvåkning så spektakulær: Vi bruker det vi allerede er. Og vi bruker naturen, som bringer oss enda mer tilbake til det vi er. Det er derfor jeg er så entusiastisk over å få lov til å geleide deg og dine medstudenter i en virkelig sjamanistisk utviklingsprosess.

Men så lenge du har en idé om sjamanisme som relaterer seg til noe som helst av frykt eller beskyttelse: Vel, det vil bare forsterke tvangstrøyen din. Det er det motsatte av å sette seg selv fri. Der har man en nubbesjans. Så da må man komme til det punktet der man slipper frykten og alle disse tingene. For det er våre største faktorer som hindrer oss i å bli fri.

Så det er litt av en kortversjon av hvorfor vi kaller det den ursjamanistiske utviklingsprosessen på vei mot enhet og ekte spirituell oppvåkning. Det er en grunn til at vi bruker de ordene, og det har en bestemt mening. Og jeg håper, kjære lytter, at når du lytter på oss nå, ser du forskjellen på vanlig sjamanisme og det vi holder på med. Det er to helt forskjellige ting.

Og det er ingenting galt med vanlig sjamanisme. Den kan sikkert hjelpe mange mennesker, og den kan gjøre masse godt, hevet over enhver tvil. Vi sier ikke at vi sitter på det eneste svaret. Men skal man gå en slik vei som du har gjort, Amina, som er avhengig av at vi setter oss fri fra konstruktet vårt, vår falske identitet, vår frykt, vår urangst, der det er et absolutt must for å finne Saharaen sin: Vel, det holder hardt hvis du går en vei som baserer seg på frykt.

Om det finnes andre retninger ute i denne verdenen som har en spesifikk prosess for å hjelpe sjamaner inn i Saharaen, det vet jeg ikke, men jeg har ikke hørt om det. Men jeg vet at for eksempel de eldre sjamanene, hvis vi går inn i Peru og det området, i hvert fall de eldste, om de nå ikke begynner å være utdødd, har snakket om disse tingene. Du vil ofte høre dem bruke ord som å drømme virkeligheten: at gjennom at de drømmer virkeligheten, blir en ny virkelighet tilgjengelig, for eksempel.

Men det har ikke helt med det vi holder på med å gjøre. At det har vært sjamaner i de kulturene som har vært såkalt spirituelt oppvåknede, definitivt. Dem finner vi igjen i alle kulturene, hvis vi ser på de eldre, la meg si ekte, rå utviklingsprosessene. Men i den moderne sjamanismen er det ikke så veldig vanlig, selvfølgelig, for så lenge du har med frykt å gjøre, har man ikke sjanse i dette. Så enkelt er det.

Amina: Ja, og det er jo kontakten med gravitasjonskreftene til naturen som har gjort at jeg har fått de gjennombruddene jeg har hatt i meditasjonsprosessen. Vi har snakket en del om meditasjonsprosessen i denne podkasten. Så takk til naturen og gravitasjonskreftene for det, for hvis ikke hadde jeg vært på et litt annet sted, med litt andre erfaringer.

Jeg innser mer og mer for hver dag som går hvor viktig det faktisk er, og hvor viktig det forarbeidet er. Det er sikkert flere som lytter til denne podkasten som kanskje også går sjaman-grunnutdannelsen nå, eller senere. Og så vil jeg bare presisere: Måten du, Pål-Esben, har lagt opp hele utdannelsesforløpet på, det er ingen tilfeldigheter. Det er bygd slik at vi virkelig skal kunne slippe oss selv fri, komme hjem, for dem som er interessert i å gå hele veien.

Alt fra modul 0 til hele sjaman-grunnutdannelsen og seniorsjamanutdannelsen er en preparering for semester 1 i den ursjamanistiske veien til enhet og Spirituell Opplysthet. Og skogsbad, det å virkelig ta det seriøst fra dag 1, selvfølgelig i tillegg til De 9 pilarene for å gå Hjertets vei, og de sju gullnøklene som vi skal dykke mer inn i litt senere: Det vil være noe av det viktigste man kan gjøre.

En guide, en prosess, og en guide som vil ha med deg å gjøre

Pål-Esben: Jeg vet ikke om jeg kan si at det er noe av det viktigste, men veldig, veldig viktig på veien fremover. Det er også en skreddersydd prosess. Og her er en av tingene når man søker etter å finne en vei mot sin komplette natur: Man trenger en eller annen prosess man må gå gjennom for at det skal kunne skje.

Går du inn i et ashram i India, har du en veldig spesifikk prosess for dette. Går du inn i et zen-kloster, for eksempel et zen-tempel, har du en annen veldig spesifikk prosess. Og i vår tradisjon har vi også en veldig spesifikk prosess, som guider et menneske fra starten helt til det finner veien helt hjem igjen. Man trenger altså en prosess, og den prosessen er det som ofte er utfordringen.

Når man starter å lete etter dette, tror man: Ok, la meg nå lese en bok, la meg høre litt på YouTube, og la meg sette meg i naturen og komme i kontakt med naturen. Og det er selvfølgelig flott, men det vil ikke lede frem til det vi snakker om. For den prosessen består av en god del skritt man trenger å gå gjennom. Det har vi dekket i podkasten så langt: eksempler på skrittene som må gås gjennom og integreres, slik at man etter hvert myker opp tvangstrøyen, myker opp det som holder deg igjen, slik at du etter hvert blir i stand til å tune deg inn til din egen Sahara, som faktisk bor i deg. Det er aldri noe du mister; det er alltid der. Så dette er en aktiv avdekkingsprosess av det som allerede er der.

Og det å tro at man skal gjøre en slik prosess uten å ha en prosess: Det vil være en veldig liten sjanse for at man kommer frem dit.

Hvis du studerer den yogiske tradisjonen, er dette beskrevet gjennom alt fra Patanjalis yogasutraer og alt som er skrevet, i hvert fall i den eldre delen av skriftene deres, de eldre vedaene. Går du inn i det, vil du alltid høre følgende: Du vil alltid høre om at det er en prosess. De vil ikke kalle det en prosess, men det er altså en greie du trenger å gå gjennom.

Og det andre du hører: At å gjøre dette uten en guru, guide eller lignende, er ikke mulig. Det er også obligatorisk at en student-lærer-relasjon bygger seg opp, og de beskriver hvorfor dette er viktig, og hvorfor det er obligatorisk for en slik prosess på vei mot enhet.

Vi har snakket om det i en tidligere episode: Hvis du ikke har en egnet guide, er det veldig vanskelig. Hvis den guiden ikke har en egnet prosess, er det også veldig vanskelig. Og hvis den guiden ikke er villig til å ha med deg personlig å gjøre, er det også veldig vanskelig. For det er de grunnleggende forutsetningene: Vi har en guide som er kompetent, lærer, guru, hva vi nå kaller det. Så trenger den guiden å ha en prosess som er satt på forhånd, som han eller hun leder deg gjennom. Og så trenger den guiden å være interessert i å ha akkurat med deg å gjøre. For uten en personlig interaksjon med guiden din er dette også nær umulig.

Hvorfor? Jo, fordi det vil oppstå ting som det absolutt er behov for å diskutere. Du vil komme inn i situasjoner der du ikke ser ditt eget kaos, og der du trenger et speil som speiler deg. Du trenger hjelp når du står fast. Du trenger hjelp når du glir inn i at egoet ditt kommer til den siste skansen og blir spirituelt. Dette er nesten umulig å gjøre selv, gjennom å lytte på en bok, lese en bok og høre på YouTube. Du trenger et menneske som er villig til å interagere direkte med deg, live. Jevnlig.

Så lenge man har det: en egnet guide som er kvalifisert; guiden har en konkret prosess den kjører deg gjennom, som er bevist med mennesker som har gått den prosessen før, at den kan lede frem til mål; og guiden er faktisk interessert i å hjelpe deg.

Og det siste er egentlig det største problemet. Å finne en guide er én ting; du kan gå inn i et ashram i India. Men at den guiden har spesiell interesse av deg, er nær null. De har så mye å gjøre. Prøv å gå inn i et stort ashram der du har en guru som virkelig er kvalifisert. Det er ikke alle ashramer som har det, men du kommer i et ashram, og den guruen vil trolig ha tusenvis, om ikke hundretusenvis, av undersåtter eller følgere, eller studenter, som er ordet jeg ville brukt. Hvor stor sjanse tror du det er for at en slik guru vil ha direkte med deg å gjøre? Tror du ikke den har nok å gjøre med sine mest viderekomne studenter, og med å lede ashramet? Der har du svaret.

Så man trenger noen som er villige til å interagere med oss. Det er nødvendig. Og når man har det, finnes det forskjellige retninger å gjøre dette i, som vi snakket om tidligere. De tryggeste og sikreste er å gå via den yogiske retningen eller zen; det er veldig klart dokumentert i litteraturen. Og så har vi vår greie, som vi har snakket om, hvordan vi gjør dette. Og det finnes sikkert mange andre veier dit.

Personligheten endres totalt

Pål-Esben: Men det som kjennetegner den dagen du står i din Sahara, er at personligheten din vil bli totalt endret. Det er en av tingene som vil skje. Angsten vil opphøre, depresjonen vil opphøre, naget vil opphøre, irritasjonen vil opphøre. Det at du har behov for andres anerkjennelse, vil opphøre. Alt det vil opphøre, fordi det ikke lenger er mening i det. Hvorfor skal du definere deg selv ut fra andre?

Det blir en helt annen måte å erfare livet fra, siden du har kontakt med og har erfart hva du virkelig er. Da vil det som foregår i denne drømmen, i sjelens drøm, som menneskene tror er virkeligheten, være en drøm som man vet er en drøm. Da kan du velge å interagere og spille med drømmen, og du kan velge å gå ut av drømmen, men du er aldri drømmen noe mer.

Og det er det som revolusjonerer livet til et menneske som går en ekte utviklingsprosess på veien til enhet. Det må i mine øyne være noe av det viktigste man kan tilby verdenen man lever i: flere mennesker som blir en lysfakkel, og færre mennesker som er svarte hull. Slik ser jeg det.

Amina: Ja, det er jeg helt enig i.

Pål-Esben: Og gjennom det kan vi skape the new earth, eller den nye verdenen. Desto flere som våkner opp, og som gir slipp på egoets kvakk, sin falske identitet, sitt kontrollbehov, sin angst, sin frykt, sin manipulasjon og sitt hat, desto flere mennesker som gir slipp på det og blir genuint fredfylte, balanserte mennesker: Det vil selvfølgelig ha en påvirkning på det mennesket, men også på titalls, kanskje hundrevis rundt det mennesket.

Det er den eneste veien jeg ser til at denne verdenen kan bli frydefull å leve i: at mange, mange mennesker etter hvert våkner opp. Så det er det beste jeg kan gjøre for verden: å våkne opp. Det beste du kan gjøre for verden: å våkne opp. Og det beste ethvert menneske kan gjøre for denne verdenen: å våkne opp.

For en av bieffektene av at du våkner opp, er at det ikke lenger er noen som kan kontrollere deg og manipulere deg, verken myndigheter eller mennesker rundt deg. Du er fullstendig umanipulerbar, fordi du ser spillet, du erfarer spillet, og det er ikke lenger noen som kan sette frykt i deg, uansett hva samfunnet gjør og ikke gjør. Du er immun.

Og det er egentlig veldig behagelig å leve slik. Da kan du interagere med drømmen når du vil, jeg kaller det å leke med karmaen din, men du kan også gå ut i observasjonsmodus og være ute av drømmen din når det passer deg. Det er det vi kaller å lære å stå med én fot i drømmen, altså i sandkornet, og én fot i Saharaen din. Det er det som i mine øyne gjør et komplett menneske til et komplett menneske.

Det er det vi har beskrevet i podkasten vår: hvordan den prosessen kan gå for å komme dit. Og du er et av stjerneeksemplene på hva som skjer med et menneske når man begynner å dukke dypere og dypere inn i dette. Det er ikke bare noe teoretisk som skjer; livet endrer seg dramatisk.

Relasjonen til tid

Amina: Ja, definitivt. Og det kommer gradvis, mer og mer, med så ekstreme innsikter, som bare gjør at ting, altså trossystemer, bare endrer seg. Jeg kom ut av meditasjon her om dagen, og det tok noen timer før jeg klarte å komme helt til meg selv igjen. Og det å bare se rundt på mennesker, der jeg kjente: Oi, vi tror vi har så dårlig tid, vi tror vi skal rekke noe, vi tror vi er på vei et sted, og så er vi egentlig bare her. I det fysiske livet må vi selvfølgelig rekke tannlegen klokken to og slike ting, men for meg gikk den innsikten så dypt.

Så det kommer med ganske mange interessante erfaringer, som gjør at ting bare gradvis endrer seg mer og mer. Til det bedre.

Pål-Esben: Det er relasjonen til tid, helt klart. Jeg har erfart at tid er veldig relativt. Det er klart at skal du hente ungene i barnehagen til et visst tidspunkt, må man gjøre det. Men ellers blir det å skulle få til ting på en tidsplan mer og mer meningsløst, for man skjønner at det ikke er det det handler om. Det handler ikke om hvor mye du gjør, eller hvor lite du gjør, eller hvor mye du skaffer deg av ting og tang, eller hvor fint huset ditt ser ut, eller hvor mange hytter du har. Det blir etter hvert mer og mer meningsløst. Man har et behov for mer og mer å kvitte seg med stort sett alt, for man søker etter enkelheten i ting, mer og mer. Det er en av bieffektene av disse tingene.

Å skille det relevante fra det irrelevante

Pål-Esben: Så det som er utfordringen når vi er i en slik utviklingsprosess, er å skille, for vi blir så overfylt av impulser: å skille det som er relevant, fra det som ikke er relevant. Det er også noe av det vanskeligste med en slik utviklingsprosess, for hvordan skal jeg vite om ting er relevante eller ikke relevante? Vel, det er ikke så lett i begynnelsen å vite.

Ta et eksempel som kanskje er veldig kjent der ute, i hvert fall for dem som er på YouTube og kompani. Der vil man ofte høre såkalte guruer hevde at ved for eksempel å aktivere pinealkjertelen din, og du lærer X antall metoder for å aktivere den, så vil du nå det vi kaller Sahara-enhet. Så sitter folk og gjekker og tror at de gjennom å puste på spesielle måter, og gjennom å trø energien og skyve energien opp i midten av hodet, der pinealkjertelen ligger, skal aktivere denne, og gjennom det skal man se lyset og nå enhet.

Vel, det er ingen aktivering av pinealkjertelen som kan lede til enhet. Å aktivere pinealkjertelen kan ha mange positive effekter. For det første produserer kroppen din mer DMT, som er et psykoaktivt stoff, som gjør at det kan være mer serotonin og dopamin tilgjengelig, slik at man kan føle seg mye mer vel. Etter at pinealkjertelen din har produsert en viss mengde DMT, kan du selvfølgelig føle deg mye bedre og mye mer vel. Du kan til og med ha visjoner og slike ting. Hevet over enhver tvil. Helsemessig kan det sikkert være veldig bra. Men å hevde at når du har aktivert pinealkjertelen din, er du i enhet: Det er en gigantisk misforståelse som ikke har noe med virkeligheten å gjøre.

Like lite som at den dagen du lærer å aktivere kundalini-energien din, er du i enhet. Det er en kundalini-energi som trenger å aktiveres for å finne veien til din Sahara. Dette er en av de tingene som foregår i den yogiske verdenen, som kalles energetisk enlightenment eller opplysthet. Du kicker inn kundalini-energien din, enten med en kundalini-yogasana, eller med spesifikk bruk av pust, eller mer ekstreme ting som det også går an å gjøre, og så smeller kundalinien din opp ryggsøylen din.

Når man erfarer det, kan man oppleve en form for ekstatisk bliss. Men det har ingenting med det vi snakker om her, ingenting med Saharaen å gjøre. Det er bare en energetisk yang-erfaring, som indirekte produserer massivt med dopamin og serotonin i systemet ditt, som kan føles totalt hinsides, men som ikke leder til det vi snakker om. Det kalles også energetic alignment.

Og det som er her: For å nå Saharaen din er det ikke noe mer energi som skal til. Det har bare med å finne rett rytme, rett musikk, tilbake til der du var da du ble født. Det er ikke noe mer hokus pokus med det. Men folk gjør dette så komplekst. Og du har ofte folk som er veldig dyktige til å markedsføre seg selv, som snakker om at gjennom teknologi skal du nå enhet. Gjennom teknologi, altså en teknisk bruk av pusten, slik at pinealkjertelen din begynner å aktiveres og produsere DMT, skal du komme dit. Men de glemmer alle forutsetningene for at dette skal kunne skje. De har plukket ut én metode av kanskje 1000 metoder i den yogiske tradisjonen, og så tror de at de med den metoden vil nå helt frem.

Men det er ikke slik det er. Og gjennom det havner man kanskje ut på et sted der man tror en slik yang-erfaring er en enhetserfaring. Og så lenge man tror det er en enhetserfaring, blir man stående med det. Det er et tap i det.

Psykoaktive stoffer og enhet

Pål-Esben: Det samme som å tro at når man bruker ayahuasca og psilocybin, magic mushrooms, fleinsopp, meskalin, LSD, hvilken som helst psykoaktiv komponent du tar inn, at det skal lede deg til din Sahara, til en spirituell oppvåkning: Det er en like stor misforståelse.

I forrige podkast snakket Daniel, som var en av gjestene våre, om akkurat dette. For han har brukt ayahuasca og DMT og kjørt hele pakken, ikke bare én gang, men massivt med ganger. Lytt til hva han sier om akkurat dette: hva han forsto den dagen han hadde en virkelig enhetserfaring. Alle disse eksalterende erfaringene i en eller annen psykoaktiv tilstand hadde fryktelig lite å gjøre med hva en virkelig enhetserfaring er.

Men så lenge du går og er orientert og opplært i at desto flere ayahuasca-tripper du har, desto mer kan du nå disse greiene: Desto mer forvirret blir du, desto mer kaos er det i systemet, og desto lenger borte er du fra din egen Sahara.

Kan disse psykoaktive stoffene være bra for ting? Selvfølgelig. Det er en dyp helbredende effekt i dem. Fra PTSD til depresjon til angst og avhengigheter kan man på en veldig krass måte helbrede med disse psykoaktive stoffene. Hevet over enhver tvil.

Og vi skal kanskje litt senere ha en egen episode der vi går inn i disse stoffene mer i detalj, og forteller eksakt hvordan de kan brukes, hva de kan brukes til, og selvfølgelig hva de ikke bør brukes til. For her er en av de store misforståelsene der ute: at man skal dra en weekend på fjellet, ta litt ayahuasca, og så skal man ha enhetserfaringer. Det er ikke slik det er. Så det kan bli en episode med Daniel; han har erfaring med dette. Og du også? Du har jo slike ayahuasca-greier, ikke sant?

Amina: Ja, jeg har aldri brukt ayahuasca, eller vært på ayahuasca-seremoni, for å bli opplyst. Det har vært en effekt av det, at jeg har følt at jeg har vært i enheten. Det var ikke tankene mine før jeg dykket inn i det. Men som jeg også har snakket om tidligere: Den enhetsgreia man ofte kan føle der, er i hvert fall noe helt annet enn det vi holder på med her. Jeg vil faktisk tørre å påstå at det ikke er i samme kategori engang. Så ja, jeg har erfaring med det.

Pål-Esben: Alt kan brukes til noe bra, og slik er det med de fleste tingene vi har i samfunnet vårt: Alt kan brukes til noe bra. Du kan lære å snakke med dyr. Det kan være bra for dyret og for eieren til dyret, men det hjelper ikke så mye for det vi gjør.

Søker vi inn mot enhet, kan du lære og tro at du gjennom esoteriske metoder, teknikker og esoterisk teknologi skal nå dit. Det er det som ofte er utfordringen: Vi blir så nysgjerrige, og så søker vi etter å lære esoteriske metoder. Vi lærer om chakraene, vi skal kanalisere, vi skal snakke med dyr, vi skal lære om steiner. Og det er topp. Det gjorde jeg også i starten. Vi var nysgjerrige. Overalt. Men det er ingenting av det som vil lede deg inn i det vi snakker om nå.

Så det er spørsmålet man må stille seg når man kommer til et visst sted i sin utviklingsprosess: Hva er det man egentlig søker etter? Er det esoteriske metoder og teknikker, eller er det de virkelige greiene man er på jakt etter?

Villig til å forsake: den smoothe eller den tunge veien

Pål-Esben: Og da er det et par ting. Vi skal gi noen tips på tampen her, før vi avslutter og slutter gestalten rundt denne delen av podkasten vår. Hva er det vi starter med? Hvis du virkelig ønsker å starte og sier: Hør her, Amina, hør her, Pål-Esben, jeg er klar for å starte en prosess med meg selv for å finne den ultimate friheten et menneske kan erfare. Jeg er klar. Fortell meg hvordan jeg starter.

I tillegg til det vi har snakket om, med å finne en egnet guide og prosess: Hva er det du kan gjøre selv? Det første du må stille deg spørsmål om, er: Er du villig til å forsake det som er nødvendig å forsake, for at dette skal bli en smooth ride, altså en fin flyt i det, eller gjøre det på den tunge måten?

Og hva er det? Det første vi snakker med studentene våre om, er at det finnes flere måter å gjøre dette på, også i vår tradisjon. Du kan gjøre det på den tunge, slitne måten, eller du kan gjøre det på den mer frydefulle og smoothe måten.

Så hva er det du snakker om da? Jo, det er visse ting vi trenger å være villige til å ta et par valg rundt. Og det enkleste for å forstå dette: Hvis vi går tilbake til helse, skal jeg fortelle en historie.

Historien om det anti-inflammatoriske kostholdet

Pål-Esben: For eksempel: Du sliter med en kronisk sykdom. Hva er det du normalt gjør når du har en kronisk sykdom i Norge? Du går til legen. Og hva er det legen ofte gjør? Jo, han gir deg medikamenter som undertrykker immunforsvaret ditt, siden det er altfor mye inflammasjon i kroppen. Han gir deg altså kortison eller kortikosteroider, hva det nå er de skriver ut. Det får du nesten hele tiden.

Hva gjør det? Du kommer altså til legen din med en kronisk sykdom. De fleste kroniske sykdommer et menneske har, har sin opprinnelse i at det er altfor mange inflammasjons- og betennelsesprosesser i kroppen, som setter i gang autoimmunitet: at immunforsvaret begynner å angripe deg og kroppen din og organene dine. Det starter med at det er altfor mye inflammasjon i systemet ditt.

Og går du til legen, er ikke legen ofte veldig interessert i å finne ut hvorfor det er slik at du har mye inflammasjon i kroppen din. Nei, den gir deg heller kortison, som undertrykker stresset i immunforsvaret ditt, så du føler deg bedre. Men du vet at når du tar kortison, i hvert fall systemisk, altså som injeksjoner eller tabletter, har det en del bieffekter for kroppen din: Du kan få osteoporose, muskelsvakhet, problemer med mange ting, alt fra problemer med øynene og videre. Masse bieffekter.

Så når jeg har mennesker hos meg som er kronisk syke, siden jeg har mange års erfaring med kronisk sykdom, er det første jeg ser på: Hva trenger vi å gjøre som minimaliserer inflammasjon og betennelser i kroppen din? Og hva er det første vi ser på? Jo, hvordan vi begynner å slutte å tilføre kroppen ny inflammasjon.

Og hva går samtalen på da? Jo, da må vi endre kostholdet vårt. Det er ikke mulig uten. Hvis du sliter med massiv inflammasjon i kroppen, som de fleste kroniske sykdommer har oppstått fra, vil det være logisk, i hvert fall for en ingeniørhjerne som meg, å tenke: Ok, hva trenger vi å gjøre for å få inflammasjonen ned?

Og det første, enkleste skrittet, som er obligatorisk, er å sørge for at du slutter å spise mat og godteri og brus og hva det er som skaper inflammasjon i kroppen din. Det første jeg starter klienten min med, er å legge om kostholdet til et anti-inflammatorisk kosthold, der visse matvarer er absolutt tabu, det som skaper inflammasjon i kroppen, som melk og hvetemel og cola og Grandiosa, og hva det nå er som er de store merkevarene i Norge.

Så får de oppgaven med å gå på ChatGPT-en eller AI-en sin. Her er en av tingene AI-en sikkert kan brukes til: Hva kan jeg spise som er såkalt anti-inflammatorisk, eller anti-betennelse? Og så finner man: Å, salat er bra. Det er bra.

Det anti-inflammatoriske kostholdet for sinnet

Pål-Esben: Det samme gjelder når vi skal finne veien til enhet, til vår Sahara, som er en av de mest komplekse affærene et menneske kan sette i gang med. Siden vi tror så mye på at kroppen vår er virkelig, og at det vi erfarer er virkelig: Det er det som gjør dette så vanskelig, at vi 100 prosent tror at denne pennen er virkelig. Gå ut på byen og si at denne pennen ikke er virkelig, så mener folk fort at en institusjon er stedet for deg.

Så hva gjør vi for å starte med et anti-inflammatorisk kosthold når det gjelder veien til enhet? Jo, da må vi tenke på hvilke impulser jeg gir til hjernen min og psyken min, som skaper kaos, som er det motsatte av stillheten jeg søker mot. For denne prosessen er ikke mulig uten at vi finner et punkt der det er knusk stille i hodet vårt. Vi må komme til det punktet der det er stille innvendig og utvendig, for det er en av forutsetningene for å kunne droppe inn i Saharaen vår.

Hvis mennesker fôrer hjernen sin med nyheter hele dagen, for eksempel, som skaper et voldsomt emosjonelt stress i dem, blir dette en fryktelig tung vei å gå. For hva gjør du da? Du sitter og mediterer en time om dagen for å finne ro, og så sitter du fem ganger om dagen og leser nyheter, om krig her og krig der og kaos der. Det vil si at en time med meditasjon ikke engang er i stand til å balansere det nye kaoset som hjernen din tar imot. Er ikke det logisk?

Det vil si: Hvis vi ikke er villige til å stoppe dette, og ta ansvar for hvordan vi fôrer hjernen vår og psyken vår med disse signalene, er dette en veldig tung vei å gå. Er det mulig? Jeg kan sette alle inn i en enhetserfaring gjennom et omfattende ritual; det er ikke det som er poenget, men det gjør vi på retreatene våre, som vi har i Norge en gang i året. Poenget er hvordan man finner disse tilstandene selv, hjemme. Og da er det veldig vanskelig om du fôrer hodet ditt og psyken din med kaos hele dagen.

Derfor sier vi til nye studenter: Hvis du skal ha en smooth vei her, så er det anti-inflammatoriske kostholdet for å finne veien til stillhet, at du kutter nyheter 100 prosent komplett i 90 dager. Nummer to: at du avinstallerer de sosiale appene på mobiltelefonen din, eller minimaliserer bruken av sosiale medier til ti minutter om dagen.

Og det er den verste. Hvem er du som sier at jeg ikke skal gå på feeden min på Instagram lenger? Ja, du gjør hva du vil, se. Men les artikkelen min på bloggen min om hvordan Instagram og kompani og shorts destruerer hjernen fysisk og psykisk, og hvordan det skaper et voldsomt underbevisst stress i deg kontinuerlig. Da vil man forstå at det er et av de mest inflammatoriske kostholdene du kan gi hjernen din.

Og min erfaring er følgende. De av studentene mine som er villige til å gjøre dette i 90 dager, altså stoppe nyheter, stoppe sosiale medier, og kun bruke sosiale medier hvis de trenger dem i jobben sin og til å ha kontakt med vennene sine og det grunnleggende, slik at man tar stort ansvar for å slutte å scrolle på feeden sin, maks ti minutter om dagen, eller helst minimalt, null: De som er villige til det, får en mye smoothere vei inn til stillheten enn de som sier: Jeg vil gjøre hva jeg vil, uansett hva du sier. Be my guest. Men de har ofte en veldig tung vei.

Det er det samme som den som sliter med kronisk sykdom, for eksempel fibromyalgi, som alene kommer av at det er for mye inflammasjon i kroppen, og som i de fleste tilfeller er veldig enkel å løse hvis man får ned den inflammasjonen, hvis man er villig til å endre kostholdet sitt 100 prosent, opp ned, til et anti-inflammatorisk kosthold. Da vil mange som har fibromyalgi, oppleve at de plutselig ikke har smerter i leddene og musklene lenger, i løpet av 90 dager, etter min erfaring.

Så spørsmålet er: Er du villig til å gjøre det for veien din til ditt komplette selv, eller ikke? Det er det første spørsmålet jeg stiller deg som student hos meg. Hva du gjør, er opp til deg, men jeg er forpliktet, det er faktisk slik jeg ser det, til å fortelle deg at du kan gå en vei som er easy-peasy og noenlunde enkel, og du kan gå en vei som er veldig tung. Hva velger du? Det er opp til deg.

Det var ikke den enkleste starten, dette, Amina?

Nyheter, scrolling og den råtne følelsen

Amina: Nei, absolutt ikke. Jeg har aldri vært en spesiell nyhetsperson, så den har egentlig vært grei. Men jeg tok meg i at jeg innimellom scrollet rundt på VG, at den kom automatisk, så jeg fikk en innsikt i at, ja, jeg er fortsatt litt nyhetsperson, selv om jeg ikke har på nyhetene på TV hele dagen.

Men selvfølgelig, det vanskeligste har vært sosiale medier og scrolling. Det har det vært. Men det har også vært en viktig innsikt, for å se hvor avhengig jeg var. Og ikke minst innsiktene fra de periodene jeg var flink til å holde meg unna, kontra de periodene jeg ikke var flink til å holde meg unna, der det begynte å oppstå en råtten følelse innvendig. Det var egentlig også en veldig fin erfaring å se: fra å ha tatt avstand fra scrollingen, til å implementere den igjen, det gradvise, hva som skjedde inni meg. Det har vært en kjempeviktig erfaring, for da fikk jeg virkelig se hva som faktisk skjer.

Jeg merker det selv: Det er kjempeviktig for meg å holde meg unna. Og jeg ser det også med studenter av meg. Jeg snakket med en her om dagen som ofte har mye stress i systemet, og så merket jeg med en gang at her var det mye mer ro. Etter noen uker spurte jeg bare: Ja, hvordan går det? Hva har du gjort? Nei, hun hadde sluttet å være på sosiale medier. Ja! Og da hadde til og med kontakten med naturen oppstått igjen, for det hadde vært vanskelig en periode, etter å ha hatt god kontakt med naturen.

Så jeg ser det igjen og igjen med dem jeg følger opp, og ser det også gjennom min egen historie: at det er så viktig å ikke bruke tiden sin på scrolling og på å skulle sjekke alt. Jeg tror ikke vi er laget for at vi skal vite alt som skjer i alles liv hele tiden. Vi har hele verden, det er én ting, og så har du alle vennene dine, og hva de har gjort, og hva de har spist til middag, og hva de har lagt ut, og hvilken ferie de er på. Nei, guri land.

Og så er det den delen der folk tenker at det er så hyggelig å se litt hva Trine har gjort; det er jo der jeg snakker med folkene mine. Da tenker jeg: Ok, men da bruk den timinutteren til å ta en liten update. Ikke for å scrolle deg i hjel, helst ikke, men bruk den timinutteren til å ta en update og si hei til venninnen din. Å bruke det bevisst, det er alfa og omega. For det første for å få et bedre liv i det hele tatt, men spesielt for denne veien, hvis man virkelig søker en vei hjem.

Og jeg ser det også med barna mine. Barna mine får ikke lov til å ha sosiale medier, men så har de lastet det ned i skjul, og så finner jeg det ut til slutt, og da har det vært konsekvenser av det. Og da har jeg sett: Å ja, barnet mitt var sånn i den perioden. Mye av det handler nok også om alle impulsene barnet mitt har fått gjennom scrolling og sosiale medier, for jeg så en stor forskjell da det ble fratatt igjen. Så jeg ser det veldig tydelig der også.

Brain rot: hva forskningen viser

Pål-Esben: Ja, og forskere innen psykologi og nevropsykologi har begynt å finne ut noe: Det mest destruktive som faktisk ødelegger samfunnet vi lever i, er sosiale medier. Det er så destruktivt og så ødeleggende på alle områder, inkludert hjernen til dem som er på sosiale medier, som bokstavelig talt blir fysisk og emosjonelt ødelagt gjennom brain rot. Det er ikke noen esoterisk ting som er kanalisert; det er gjort veldig mye forskning på det, og du kan søke på ChatGPT etter hva brain rot er. Det er slik at hjernen din råtner. Jeg skrev også en artikkel på bloggen min om dette, med referanse til forskning.

Så det er klart at dette er noe som destruerer samfunnet vårt massivt, og ikke minst den nye generasjonen barn som vokser opp, der hjernen, altså fysisk, blir ødelagt. Den hvite massen, det som beskytter nevronene for eksempel, minker dramatisk, som gjør at deres kognitive evner, evnen til å bruke språk, senkes betraktelig. De sier at en 12-åring bør ha tilgang til maks 30 minutter iPad om dagen, for eksempel, og for barn under 6 år, totalforbud.

Dette er ikke esoteriske greier; det er rå forskning gjennom hjerneskanning. Og da må vi stille oss spørsmålet: Vil vi at avhengigheten vår skal lede livet vårt inn i dette, eller vil vi ta selvansvaret for å stoppe den prosessen? Det er spørsmålet. For destruktivt er det uansett, om du vil det eller ikke, om du tror på det eller ikke. Sett fra livet ditt og hjernen din og psyken din, til ungene dine.

Og når vi skal gå en vei for å finne veien til Saharaen vår, er det enda mer destruktivt, siden vi der er avhengige av å finne veien til ro, balanse, indre harmoni og stillhet.

Man trenger ikke være så ekstrem som meg, som skrur på telefonen min en gang i måneden, eller en gang i halvåret. Den eneste måten folk kan ha kontakt med meg på, inkludert vennene mine, er å sende meg en e-post. Det er jeg som tar kontakt med dem og ringer dem når jeg har lyst til det. Det er ikke mulig å få kontakt med meg direkte. Ingen, ikke en kjeft. Jo, det vil si: Vi har en liten håndfull som har direkte numre inn til huset vårt her, familie og et par gode venner. Men that’s it. Det er ekstremt, og jeg har vært slik i 20 år.

Og jeg hadde en periode for en del år siden der jeg faktisk begynte å lese nettavisene, der jeg skulle holde meg oppdatert. Og det jeg merket: Plutselig gikk jeg gjennom alle de fem viktigste nettavisene, og når jeg scrollet, ble det fem minutter, ti minutter, 30 minutter, en time. Og man blir smårar. Det er bare tegn på en avhengighet som utvikler seg. I dag har jeg ikke sett nyheter, verken på TV eller i nettaviser, på mye mer enn fem år. Og fortsatt er man ikke i hulen sin: Man får med seg hva som foregår. Man vet hva som foregår i Ukraina og nede i Midtøsten, og at Trump er enda galere i dag enn han var for ett år siden. Man får det med seg, men det er ikke lenger noe behov for å se det hver dag.

Men til sjuende og sist er det et valg hvert enkelt menneske må ta for seg selv. Og jeg tror det viktigste man gjør når man tar dette valget, er at man også tar 100 prosent ansvar for konsekvensene av valget man tar. Det er det jeg sier til studentene og klientene mine: Man gjør akkurat det man vil med det jeg anbefaler, så lenge du ikke kommer til meg og klager over at du tar dumme valg og over resultatene. Så lenge du eier valget ditt, og så lenge du eier konsekvensene av valget ditt, er det toppers.

Så det er ikke slik at jeg plager deg ute i skogen heller. Jeg sa ikke: Nå må du slutte med de sosiale mediene, med pekefingeren min. Her er det som skjer med hjernen din, sier jeg. Her er det som skjer i relasjon til det du sier du drømmer om, altså veien mot enhet. Så nå kan du ta et valg selv, sier jeg til deg. Nå kan du gjøre hva du vil, Amina.

Selvansvar og den frie viljen

Amina: Ja, det er jo det du sier til oss alle, studentene dine. Du har ikke ringt meg ned på telefonen og sagt: Du, nå må du. Så her kommer selvansvaret inn. Og jeg merker gjennom denne veien at du hele tiden har sagt hva som er viktig å fokusere på dersom man ønsker å komme dit. Det spiller ingen rolle for deg hva vi gjør, men hvis du ønsker å komme dit, så trenger du å gjøre det. Dette er kakeoppskriften, hvis du vil spise denne sjokoladekaken.

Og så har jeg merket underveis at det har vært ting jeg har tatt for gitt, eller ikke brukt så mye tid og energi på, der jeg i ettertid ser at det skulle jeg kanskje brukt litt mer tid og energi på. Og så har jeg gjort det, og så har de endringene jeg har ønsket, faktisk skjedd.

Så jeg må bare si at jeg virkelig applauderer den tålmodigheten din, i forhold til enkelte ting som vi studenter er nødt til å engasjere oss i hvis vi ønsker å komme dit. For det er flere ting du sier igjen og igjen og igjen, og så ser jeg hvor viktig det er. Én ting er at jeg lærer mer for hver gang jeg får påminnelsen og du sier noe om det. Men også: Vi må jo forstå viktigheten av dette snart. Så du er tålmodigheten selv, Pål-Esben?

Pål-Esben: Man må være det, for det er hver enkelt som gjennomgår en intern prosess med dette. Og den prosessen må skje i hvert menneske. Som guide kan du ikke kontrollere prosessen som foregår i et menneske, selv om du vet at hvis de bare hadde gjort det og det, så hadde de sluppet så mye lidelse og frustrasjon.

Men hvert enkelt menneske må få lov til å bruke sin frie vilje, og erfare, og etter hvert forhåpentligvis komme til den innsikten: Hvorfor skal ikke jeg gjøre det som fungerer, hvorfor skal ikke jeg gjøre det som gir meg resultater, til sjuende og sist? Om det tar én dag, én uke, én måned, ett år, eller om det tar fem år: Vel, det er opp til hver enkelt.

Men jeg tror det også er viktig at hver enkelt får denne oppgaven: at man må være villig til å eie denne utviklingsprosessen selv. Ellers blir det som å komme inn som et lite barn og forvente at mor eller far skal fikse greia for seg. Det vil ikke funke. Her må man som voksen være villig til å eie sin egen utviklingsprosess, være villig til å eie konsekvensene av valgene man tar, og valgene man ikke tar, som også er et valg. Og så forstå at dette er din utviklingsprosess, og ikke guiden din sin.

Gummistrikken: da jeg lærte å gi slipp på resultatene

Pål-Esben: I gamle dager, da jeg var mye yngre, for 20 år siden pluss, så jeg hvor enkelt ting egentlig var for et menneske foran meg å slutte å lide, og da tvang jeg nesten det mennesket frem til det punktet der det ikke led, på følgende måte: Nå må du gjøre det her, nå må du gjøre det her, nå må du gjøre det her. Og hvis de ikke hadde gjort det til neste gang vi snakket sammen, ble jeg forbannet. Det vil si: Jeg tvang mennesker til å få suksess, eller til å bli mer lykkelige.

Og det som skjedde da, var at det hver eneste gang var som å strekke en gummistrikk. Ting ble bedre og bedre, de fikk bedre og bedre økonomi, de ble mer og mer lykkelige og mer og mer friske. Og plutselig strekker du gummistrikken for langt. Dette gjøres da på en kunstig måte, gjennom at det er guiden, terapeuten, som nesten presser mennesker til å bli lykkelige, eller til å unngå alle konfliktene i forholdet sitt. Så kommer det et punkt der strikken strammer så mye at den bare svupper tilbake, og de er akkurat der de startet i prosessen, og det er ingenting som har skjedd.

Og det frustrerte meg så til de grader, for det gikk så inn på meg. Herregud, når de har erfart hvordan det er å ha et lykkelig liv, eller god økonomi, eller å være ute av utbrentheten, eller hva det er temaet vi jobber med, og så gjør de plutselig alt de ikke skal gjøre, og havner tilbake på akkurat samme sted som der jeg møtte dem, med de samme problemene, den samme desperasjonen.

Hvorfor er det slik? Og så begynte jeg å slå meg selv med pisken, og jeg begynte å identifisere problemet mitt på den tiden: at jeg hadde identifisert min verdi med suksessen som klientene mine hadde.

Så hadde jeg en smart veileder på den tiden, som sier til meg: Ser du ikke problemet her, Pål-Esben? Problemet er at du ikke lar dem du hjelper, få lov til å eie sin utviklingsprosess. Du lar dem ikke få lov til å bruke sin frie vilje. Du kontrollerer deres frie vilje. Selv om du har en god intensjon, sier vedkommende, så hjelper det ikke den du har foran deg. Det er kun når de blir selvstendige, og selvstendig bruker sin frie vilje til å ta gode valg på egne vegne, at en virkelig utvikling kan skje.

Så tenkte jeg: Å, det er slik det er. Så snudde jeg om 90 grader, og fra da av ga jeg studentene og klientene mine 100 prosent selvansvar. Jeg sa det til dem også: Jeg kommer til å slutte å prøve å overtale deg til å bli lykkelig, og til å gjøre det som skal til for å bli lykkelig. Fra nå av vil jeg gi deg en impuls, jeg vil gi deg tankene mine, og så er det 100 prosent opp til deg hva du gjør med de tankene, impulsene, innsiktene og kunnskapen jeg overbringer til deg. Det er noe jeg ikke identifiserer meg med lenger.

Så endte det med at noen gjorde noe med det jeg sa, noen gjorde ikke noe med det jeg sa, men jeg brukte ikke kalorier på utfallet til klienten noe mer, om det ble bra eller ikke bra. Min oppgave var å inspirere dem der og da, og ikke engasjere meg i hva de gjorde med det jeg inspirerte dem til.

Fra den dagen endret livet mitt seg, både som lærer og guide og veileder og alle hattene jeg har: Hva du gjør med det jeg sier, er ikke så nøye for meg. Min oppgave er det vi gjør akkurat nå. Når jeg sitter og snakker med deg, er jeg fullt og helt til stede, og prøver å gi deg den impulsen eller de impulsene jeg ser at du har behov for akkurat nå, som ofte er impulser du kanskje ikke hadde tenkt du skulle få akkurat der og da. Men hva du gjør med det, Amina, det er 100 prosent opp til deg og din frie vilje. Og det oppfordrer jeg til også: Gjør hva du vil med det jeg sier, men ta i hvert fall ansvaret for konsekvensene av valgene du tar.

Og for meg som veileder, terapeut, behandler, var det en frigjørende vending. For jeg identifiserte meg fra da av ikke lenger med resultatene klientene og studentene mine hadde, eller mangelen på resultater. Det sluttet jeg fullstendig å identifisere meg med.

Det er frihet. Og det er ofte mange i dag som er behandlere eller veiledere, som sliter fordi de tror at de gjør en bra jobb hvis klienten deres enten blir frisk eller får et bedre liv, at de identifiserer seg med utfallet av jobben de gjør med klienter og pasienter og dem de veileder. Det er en veldig stressende greie. For det er det samme som at du indirekte prøver å tro at du har kontroll, eller kan ha kontroll, over den frie viljen til folk.

Men din oppgave er å sette den frie viljen fri.

Så du gjør en profesjonell jobb, du gir en impuls til den som er foran deg, og du forstår at hva de gjør med den impulsen, er fullstendig opp til hver enkelt. På den måten anerkjenner du den frie viljen til ethvert vesen rundt deg. Og du glir ut av det jeg kaller allmektighetssyndromet, som egentlig er den dagen du prøver å kontrollere andre menneskers suksess, selv om intensjonen er god. Din oppgave er ikke å være gud allmektig.

Din oppgave er å la denne sjelen du har foran deg, få lov til å utspille seg slik den gjør i drømmen, med den frie viljen som sjakkbrikken har. Og så lenge den sjakkbrikken er hos meg, altså du, som sjakkbrikke hos meg, så er min oppgave å inspirere deg til å styre denne sjakkbrikken i ditt spill, ditt sjakkspill som er livet ditt, på best mulig måte, slik at sjelens læreoppgaver kommer til sin fruition. Fruition, det vil si at det modnes, at man kan plukke eplet, og det er ferdig modnet.

Ja, jeg tror det. Og det er min oppgave her i podkasten vår også. Det er ikke å fortelle deg eller andre hva dere skal gjøre eller ikke. Det er revnende likegyldig hva man gjør med det jeg sier; det er jeg null identifisert med. Men jeg er selvfølgelig glad hvis noen gjør noe med det vi snakker om, og skaper et bedre liv med det. Men det er opp til hver enkelt.

Så det er det siste jeg hadde tenkt å si i denne avsluttende episoden rundt temaet veien til Sahara og enhet: Livet kan være frydefullt, og veien til den frydefullheten er mye kortere enn man en gang kan drømme om.

Amina: Ja, virkelig.

«Sannhetens språk»

Pål-Esben: Har du noen avsluttende ord, Amina, for å slutte gestalten?

Amina: Ja, jeg har et avsluttende dikt, som jeg har lurt litt på om jeg skulle dele i dag, og jeg kjenner at det er passende for å avslutte sesongen om den ursjamanistiske veien til enhet og Spirituell Opplysthet. Etter meditasjonsprosessen, for ikke så veldig lenge siden, kjente jeg at, å, det er noe som vil uttrykke seg. Hvordan skal jeg gjøre det? Skal jeg male, skal jeg tegne, skal jeg skrive? Ok, jeg prøver meg på et dikt. Og så kom hodet: Men du er jo ikke en dikter. Ja, men det spiller ingen rolle. Og så lot jeg det bare komme. Så jeg skal lese opp et dikt.

Pål-Esben: Nydelig.

Amina: Ja. Diktet heter «Sannhetens språk».

Sannhetens språk taler ikke med ord, det kommer fra et sted hvor ren væren bor, et sted hvor smerte og lidelse ikke har plass, en viten som opphører alle byrder og lass.

En kjærlighet større enn kjærlighetens navn, forankringen til virkelighetens havn, hvor bølgen er havet, og havet er bølgen, hvor det ikke finnes noe mer å jage.

Her er det ingen mål som trengs å oppnås, byrden kommer først når det forsøkes å forstås. Erfaringen erkjennes av vitnet selv, innsikten om at livet vil en vel.

Sannhetens språk bærer sin egen rytme, en bølge å ri på, men en må lære å lytte. Den oppstår når støyen har lagt seg, når en hengir seg til stillhetens vei.

Pål-Esben: Nydelig. Den perfekte oppsummeringen av alt det vi har snakket om. Jeg er imponert, Amina.

Amina: Tusen takk, tusen takk.

Pål-Esben: Nydelig. Så, kjære lytter, vi håper at du har satt pris på det vi har snakket om i de siste episodene, om veien til enhet og frihet, og vi er veldig glade for at du er med oss. Vi håper å ha deg med videre i neste sesong, der vi skal skifte tema. Og jeg setter også veldig stor pris på at du er her, Amina. Dette du gjorde nå, var den perfekte avslutningen. Jeg blir berørt. Så hyggelig. Du er så flink.

Amina: Tusen takk, tusen takk, Pål-Esben. Det gleder meg virkelig, fra dypet av hjertet mitt.

Pål-Esben: Så til neste gang: Jeg ønsker deg, kjære lytter, en aldeles fortreffelig dag, kveld, morgen, natt, uansett når du lytter på oss. Og deg, Amina: Jeg ser frem til vår neste podkast. Ha det riktig bra.

Amina: Jeg også, Pål-Esben. Ha det.