Egoets siste skanse: Når egoet blir spirituelt

Lytt på Spotify

Helt i begynnelsen av den spirituelle veien sin spurte Amina en venninne hvor man kan kjøpe spirituelle klær, og lurte på om hun egentlig kunne bruke sminke. Nå ber Pål-Esben henne stille seg et langt vanskeligere spørsmål: Når hun mediterer, er det virkelig hun som mediterer, eller er det egoet hennes?

I denne trettisyvende episoden snakker Amina og læreren og veilederen hennes, Pål-Esben Wanvig, om egoets siste skanse: hva som skjer når egoet blir spirituelt. De ser nærmere på hvorfor egoet ikke er en fiende, falsk oppvåkning og spiritual bypassing, egoets tre faser på veien mot enhet, og de ubevisste biasene som styrer oss på autopilot. Episoden er en del av «Reisen til Selvrealisering», en podkast om den modigste reisen et menneske kan begi seg ut på: reisen hjem til seg selv.

I denne episoden

Spirituelle klær og sminke, og hvorfor egoet ikke er en fiende, men sjelens brukergrensesnitt
Å flytte egoet fra hersker til rådgiver, falsk oppvåkning, og hvorfor stormen viser hvor du egentlig står
Spiritual bypassing, den rosa skyen av kjærlighet, og grupper der man skal smile hele tiden, uansett hvordan ting er
Fase 1, det obviøse egoet: motstand mot endringer, projeksjoner og psykologiske overføringer
Fase 2, Hellige Kyr: trossystemer og dogmer, og filtreringsmekanismene sletting, forvrengning og generalisering
Bekreftelsesbias, Dunning-Kruger-effekten, flokkmentalitet og status quo-biasen
Fase 3, når egoet blir spirituelt: lengsel uten agenda, ydmykhet og spørsmålet «Hvem er det som mediterer?»
Galgenhumor til galskapen, og øyeblikket da egoet ikke har noen steder å gjemme seg

Denne podkasten er for deg som:

Leter etter ekte dybde i din spirituelle praksis
Ønsker å forstå deg selv på et mer fundamentalt nivå
Er nysgjerrig på sjamanisme, men lei av overfladisk «new age»-spiritualitet
Har gått mange runder med alternative kurs, men fortsatt føler at noe mangler
Kjenner på en indre lengsel etter frihet, kjærlighet og helhet

I en tid der mange går seg vill i ytre metoder og løfter om raske løsninger, inviterer denne podkasten deg tilbake til det eneste stedet hvor ekte svar finnes: ditt eget hjerte.

Se og lytt over, eller les hele samtalen under.

Transkripsjon

Pål-Esben: Hei, Amina, og hjertelig velkommen til en ny podkast.

Amina: Hei, Pål-Esben, takk, i like måte.

Pål-Esben: Takk, og hjertelig velkommen til deg også, kjære lytter. I dag fortsetter vi praten om veien til ekte spirituell opplysthet, oppvåkning, enhet, eller veien til Sahara. Kjært barn, mange navn, som vi har diskutert i de ti tidligere episodene om veien til enhet. I dag skal vi inn på et tema jeg synes er utrolig interessant: «Når egoet blir spirituelt», altså egoets siste skanse og triks på veien mot enhet. Ego er et tema som ofte kommer opp når vi starter på en ekte, dyptgripende utviklingsvei, og her er det mange, mange misforståelser. Kan du fortelle litt om dine tanker om ego før du startet utviklingsprosessen din? Jeg tenker spesielt, siden jeg ikke har så mye med det esoteriske å gjøre: Hva foregår i den esoteriske verdenen rundt ego?

Egoet i det esoteriske

Amina: Oi, ok. Da jeg begynte på min alternative, spirituelle vei for noen år siden, var mitt inntrykk at ego var noe vi ikke skulle ha. Det var feil, dumt og teit, og vi skulle ikke leve fra ego, bare fra sjelen, hva nå enn det er. Det blir jo litt vanskelig hvis vi ikke har en identitet her, men slik tenkte jeg den gangen, og mange rundt meg tenkte på samme måte. Samtidig har jeg hele veien vært borti miljøer som har sagt: Nei, nei, vi må jo ha ego; det handler bare om å temme det litt, slik at det ikke er egoet som styrer. Den dag i dag opplever jeg begge deler i den alternative verdenen. Noen er også blitt egoets beskyttere: Stakkars ego, nå må vi slutte å rakke ned på dette egoet som gjør så godt det kan. Så vi har fått noen slike krigere der også.

Jeg snakket mye om ego i begynnelsen av min spirituelle utviklingsprosess, men jeg skjønte egentlig ikke hva jeg pratet om; det tok ganske lang tid før jeg begynte å forstå hva egoet handler om. Helt i begynnelsen av reisen min tenkte jeg at når man er spirituell, må man se ut på en bestemt måte. Så jeg lette faktisk etter den ego-spiritualiteten, jeg, som jeg ser i ettertid. Jeg spurte en venninne hvor man kan kjøpe spirituelle klær. Og hva er spirituelle klær, da? Kan jeg egentlig bruke sminke? Jeg var veldig opptatt av at nå må jeg slutte med slike klær og med sminke, alt må være organisk og naturlig, nå må jeg se ut som skogen. Og så tok jeg meg selv i det: Oi, Amina, vent et år før du slutter med alt det der og skaffer deg spirituelle klær, hva nå enn det er. Vi skal ikke bare bytte ut identiteten vår. Sjekk an hvordan du føler deg etter et år. Det er jeg glad for. Men det er selvfølgelig mange ting på veien jeg ikke har tatt meg selv i før i etterkant, så jeg har gått på noen greier, jeg også.

Sjelens brukergrensesnitt

Pål-Esben: Ja, som vi alle. Velkommen i klubben. Jeg skal fortelle litt om mine ting senere. Før vi snakker om egoets siste skanse og siste triks, som er supersmart, må vi klare opp i denne ideen om at ego er en fiende. For ego er definitivt ingen fiende. Sjelen vår bestemmer seg for å erfare i denne begrensningen av virkeligheten, med begrensningen av tid og rom. Den går inn i sentrum av seg selv, sin drøm, og i den drømmen tror du at du er våken, og at det du ser, er virkelig. I virkeligheten er det en illusjon sjelen din skaper, som en del av konstruktet som er bygd opp av metasjelene. Det er en lang historie, men i denne drømmen får du erfare det som ikke er mulig for sjelen i sin frie tilstand: smaken av jordbær, kjærlighet, forelskelse, hat, sjalusi.

Inn i drømmen bringer sjelen med seg et visst skillset: egenskaper, minne, disposisjoner. Dem tar vi med oss inn i dette sjakkspillet, som jeg kaller det, denne illusoriske virkeligheten vi tror er virkelig. Det gjør at hvert menneske har en unik, ekte identitet, direkte relatert fra sjelen og det høyere selv. Men for å kunne erfare i den firedimensjonale tvangstrøyen trenger sjelen å ta neste steg også. Det er derfor egoet er her: for at sjelen i det hele tatt skal kunne operere i drømmen, med drømmens regelsett, som er så fjernt fra sjelens natur. Derfor skapes egoet som en del av vår grunnleggende psykologiske struktur, slik at vi kan omgås mennesker, erfare frykt og angst og kjærlighet, og orientere oss i denne litt gale verdenen. Egoet er brukergrensesnittet mellom sjel og høyere selv og vår materielle, firedimensjonale erfaring i drømmen, og dermed en absolutt nødvendighet for vår erfaring.

Når vi blir født, er egoet nesten ikke-eksisterende; koblingen med sjelen er veldig tett. Etter hvert blir egoet programmert og matet: Aha, det er en kvinne, det er en mann. Alle kvinner er sånn, alle menn er sånn. Det kan vi gjøre, det kan vi ikke gjøre. Sånn gjør vi bare ikke i vår familie. Regelsystemene går etter hvert på autopilot, og et sted mellom 7 og 14 år, som vi har snakket om tidligere, er koblingen med sjelen mer eller mindre avkuttet, siden ego og kompani, som da styrer, er hundre prosent fokusert på at drømmen er virkelig: Pennen her er virkelig, Amina er virkelig, gresset er virkelig, og det er også grønt. Etter hvert tar egoet fullstendig over. Også det er by design fra sjel og høyere selv: Jeg ønsker å erfare andre fase i drømmen: Første fase er å bli født, andre fase er avkoblingen. Jeg ønsker å erfare hvordan man løser problemer, vokser og lærer, med et ego som egentlig har makten.

Fra hersker til rådgiver

Pål-Esben: Kunsten, når vi begynner en spirituell utviklingsvei eller en personlighetsutviklingsvei, er å forstå at ja, egoet er absolutt nødvendig. Egoet er på en måte vår venn, men kunsten er å ta det fra å være hersker over sjelen, til å bli sjelens rådgiver. Det er starten på en ekte spirituell utviklingsvei: når vi forstår at ego ikke er en fiende, men at vi trenger å, som du sa, temme det og hjelpe det til å finne sin plass som rådgiver, ikke som mesteren som bestemmer over livet vårt. Og i det esoteriske har du typisk to leirer: Den ene sier at ego er en fiende vi ikke vil ha. Den andre tenker som vi gjør: at vi trenger å ta vare på egoet. For uten ego kan ikke sjelen din være her; da ville du havnet direkte på mentalinstitusjon, på psykiatrisk, siden du ikke kunne forholdt deg til det mest simple i verden.

Problemet vi skal snakke om i dag, er egoets siste skanse. Det kommer når du tror at du nærmer deg virkelig storveies utvikling, for eksempel når du begynner å tenke: Å, nå begynner jeg å bli opplyst. Da er det egoet som styrer prosessen, og ikke du. Egoets smarte luremekanisme trikser mange som tror de er på rett utviklingsvei, mens egoet styrer hele prosessen: lengselen mot stillhet, lengselen for at du skal meditere, lengselen i ditt ønske om liberation, å sette deg selv fri. Og da har vi et kinkig problem med å frigjøre oss fra tvangstrøyen for å finne vår Sahara. Nemlig: Så lenge egoet er mesteren, har vi ikke en nubbesjanse. Det er den mest kinkige delen av den ursjamanistiske veien til enhet, veien til Sahara, veien til ekte spirituell oppvåkning. Derfor sier vi «når ego blir spirituelt», og snakker om egoets siste skanse og siste triks i egoets arsenal. Det er et fascinerende tema å observere hos mine studenter, for du ser det med en gang. Jeg har selv gått gjennom disse galskapene.

Spesielt som utdannet akademiker blir man kanskje ekstra preget av et voldsomt mye sterkere ego enn gjennomsnittet, fordi man tror man kan mye mer enn man egentlig kan. Jeg har mange ganger møtt akademikere som er spesialister i et akademisk fagfelt, som også tror de er spesialister i livet. I den akademiske verdenen blir man drillet, og i det ekstreme ser man leger og psykiatere, ofte ignorante og arrogante mot alle som har andre meninger. Kommer du til fastlegen din og sier: Å, kan du ikke gjøre en test på D-vitamin? For jeg har lest at D-vitamin er så viktig for at immunforsvaret skal fungere bra. Nei, D-vitamin trenger du ikke, det er bare tull. Det får du nok av i kostholdet ditt, så jeg vil ikke engang ta en prøve på det. Ja, vel. Det er det mange dessverre møter.

Og hvordan var det med deg, kjære Amina? Du har vært gjennom disse litt kinkige greiene. Og du står fortsatt i dette punktet i utviklingen din, hvor dette er en av dine største utfordringer. Og du er ikke helt bevisst på den ennå, for det er så utspekulert.

Amina: Ja, jeg kan jo ikke si at jeg er ferdig utlært her og har fasiten, for jeg lærer fortsatt mye om meg selv og ego og sjel og hva jeg var. Så hva er egentlig spørsmålet ditt nå, Pål-Esben?

Pål-Esben: Der har vi det. Kjære lytter, Amina har kommet veldig langt på veien mot sin Sahara, mot ekte spirituell oppvåkning. Hun har, som jeg har fortalt før, begynt å få sine første omfattende erfaringer, og hun erfarer nå gradvis hvordan det er å stå med én fot i Saharaen sin og én fot i sandkornet, i sitt dagligliv. Altså de første trappetrinnene i den prosessen, som egentlig er vårt ønske. Så Amina står midt i denne mest vanvittige delen av et menneskes spirituelle utviklingsreise, og det vi skal snakke om i dag, er en av hennes største utfordringer. Siden hun ikke er helt bevisst på alt dette, er det som styrer, fortsatt en del av hennes måte å tenke, handle og se ting på. Jeg håper du er litt frydefull til galskapen, Amina. Bare så du ikke blir stresset når jeg stiller deg spørsmål.

Amina: Ikke sant, egoet går og tenker: Hva er han på jakt etter nå?

Pål-Esben: Nei, jeg bare spør, jeg.

Amina: Jeg kan kle meg naken her, jeg. Det går fint.

Falsk oppvåkning

Pål-Esben: Så, kjære lytter, du vet at nå er vi egentlig i siste fase av veien til det endelige, permanente gjennombruddet. Bare så vi har rammet det litt inn i denne samtalen. Så, Amina: En av de største fallgruvene på veien mot spirituell opplysthet, ekte spirituell oppvåkning eller Sahara, er det som kalles falsk oppvåkning. Tidligere har vi snakket om falske guruer, og i dag skal vi si litt om dette problemet. Falsk oppvåkning skjer når egoet, i stedet for å bli plassert som sjelens rådgiver, finner subtile, snedige måter å styrke sin posisjon på gjennom å ikle seg en spirituell identitet. Den kan gi en illusjon av fremgang, en følelse av å ha oppnådd en høyere tilstand av bevissthet, uten at den indre transformasjonen faktisk har funnet sted. Derfor er dette så kinkig for alle som beveger seg i siste fase av denne typen utviklingsvei.

Tegn på falsk oppvåkning finner vi hos mennesker som er overbevist om at de er opplyste, uten i det hele tatt å være i nærheten. Du har lest 500 bøker om opplysthet, kjenner igjen enkelte greier fra det du leser, og tror at du også er slik, kanskje uten å ha gjort noe spesielt arbeid for det: Jeg føler det jo slik som den boken snakker om, altså er jeg opplyst. Jeg vet ikke om litteraturen kaller det falsk oppvåkning, men jeg kaller det det. Som dyslektiker er jeg ikke i stand til å lese bøker, og her er det faktisk en fordel: Alt dette kommer gjennom egen erfaring.

Falsk oppvåkning viser seg ofte ved at man vil vise seg frem som spirituell eller spesiell, eller føler seg overlegen andre: Forstår du ikke dette, da? Disse illusjonene kan gjøre at mennesket forsvinner inn i granskauen, blir stående og stampe der og blir fullstendig blokkert. Det er et av de største problemene med dette: Det frarøver oss en ekte utviklingsprosess, gjennom at vi tror vi har kommet frem før vi i det hele tatt virkelig har startet.

Amina: Ja, jeg kan virkelig kjenne meg igjen i det. Det er mange ganger jeg har gjort og sagt ting, og så registrerte jeg det med en gang: Hvorfor sa jeg det jeg sa nå, og hvorfor på den måten? Prøvde jeg egentlig å heve meg over noen i denne samtalen, fordi jeg vet litt mer om dette temaet? Jeg har gått gjennom mange av de prosessene der, og gjør det fortsatt. Jeg er fortsatt nysgjerrig på hvorfor jeg sier det jeg sier, og gjør det jeg gjør. Jeg har ikke like mye den selvpisken lenger, men jeg tror det er viktig å ha nysgjerrigheten med hele veien, spesielt i slike typer settinger. Egentlig i alle typer settinger, men nå snakker vi om dette.

Meninger: konstruksjoner over det vi ikke vet

Pål-Esben: Klart. I starten, når vi samler informasjon og diskuterer med andre, prøver vi normalt å fremlegge vår mening eller tro om ting. I kanskje 90 prosent av tilfellene mener, tenker og tror vi ting, og så prøver vi å overbevise andre om at vi har rett; man tror man vet bedre enn dem som sitter rundt. I det ekstreme ser vi det i diskusjonsprogrammer på TV, hvor de hyler og skriker til hverandre for å ha andre meninger. Og nå må vi huske på: Det å ha en mening eller en tro om ting, betyr at du ikke vet. Du har gjort deg opp et konstrukt over noe du ikke vet. Og så identifiserer man seg med den troen og den meningen, og kjemper med nebb og klør på at jeg vet best, og du har ikke peiling. Det er et av egoets spennende sirkus. Jeg husker dette selv som akademiker, spesielt før mitt burnout: Da var jeg veldig der, å skulle overbevise andre om mine meninger, for jeg hadde identifisert meg med dem og trodde de var det eneste rette.

Men etter at man har startet en ekte utviklingsprosess, endrer dette seg. Når man har gått gjennom de tre fasene på egoets utviklingsvei mot enhet, som vi skal snakke om etterpå, endrer man seg komplett. Man har ikke lenger behov for å bevise noe som helst, eller for å uttrykke sine meninger. Så når jeg prater med mennesker som kommer med sine ideer, ja, sånn er det, Pål-Esben, sånn er det, så smiler jeg bare til dem. Hvorfor skal jeg si et ord til noen som uttrykker sine meninger som om de er virkeligheten, og som tror de forstår når de ikke forstår? Med mindre de stiller et spørsmål: Pål-Esben, jeg tror at det er sånn og sånn, det er min forståelse av dette, hva tenker du om det? Men det er veldig få som spør slik. Hvis du sitter i en diskusjon med venner eller andre som ikke er studenter: Hvor ofte opplever du at noen med mange meninger om et esoterisk tema stopper og sier: Dette er min forståelse av det, hva tenker du om det?

Amina: Oi, jeg tror jeg aldri har erfart det.

Pål-Esben: Nei, det erfarer du eksepsjonelt sjelden, fordi mennesket ikke har kommet til punktet hvor det har begynt å forstå det vi skal prate om i dag. Det identifiserer seg rett og slett med meningen, troen, det man har lest, og egoets og intellektets eneste interesse er å få den meningen tredd nedover hodet på dem som sitter rundt. For hvis andre mener det samme som meg, sier egoet, da føler jeg meg trygg, da føler jeg meg ovenpå, da har jeg makt. Alt dette går fullstendig på autopilot. Så når man begynner å lese om De 7 Gullnøklene i boken min, begynner man med gullnøkkel nummer én: å skape bevissthet. Uten at du er bevisst på noe, kan du ikke gjøre noe med det. Og hvordan trener man på å øke sin bevissthet? Jo, man begynner å stille seg spørsmål. Det er en av utfordringene: Egoet står som den ultimate mesteren, og man er ikke bevisst på det. Verst er det når man blir såkalt spirituell og tror at egoet ikke spiller noen rolle lenger, for man er jo spirituell, man snakker om engler og ba-ba-ba, mens atferden fortsatt viser at egoet har hundre prosent kontroll. Veldig fascinerende å erfare. Du som min student har vært veldig oppfordret til å stille spørsmål, og du er en av de virkelig flinke til det. Det tror jeg også er naturlig for deg som vesen.

Stormen viser hvor du står

Amina: Ja, det er det. Og jeg ser hvor viktig det er, med alle de tingene jeg møter i livet. En del av de større tingene tar jeg opp med deg i samtale: Hvordan sto jeg egentlig i forhold til temaet tilgivelse i denne situasjonen? Hva er egentlig sannheten om meg her? Hvor langt har jeg egentlig kommet? For det er der sannheten viser seg. All den kunnskapen vi har tilegnet oss, og som vi sier at vi lever ut, viser seg i disse detaljene. Og når du virkelig blir møtt av livet, det er når stormen skjer, at man ser hvor spirituell man egentlig er.

Pål-Esben: Yes, og det er det eneste stedet som viser hvor du står, i hvert fall i den første fasen av egoets utvikling: hvordan du opererer med menneskene rundt deg. Der ligger kjernen i detaljene. Der avgjør mennesket seg selv. Egoet sier at spirituell opplysthet blant annet handler om å være spirituell i andres øyne og vise det: at du kan gjenta et av kapitlene i Bhagavad Gita, eller et av Patanjali sine yogasutraer, eller si et mantra og forklare hva et mantra betyr. Men ekte oppvåkning handler ikke om å være spirituell. Det handler om å oppleve en dyp indre frihet og fred, fullstendig frigjort fra egoets behov, egoets validering av om ting er bra eller ikke, egoets kontroll. Når man er i kontakt med det vi kaller enhet, eller Saharaen sin, er det ikke noe ego der, ingen tid, ikke noe rom. Man er bokstavelig talt i ett med alt som er, og der kan ikke egoet eksistere. Det er ikke engang logisk mulig, ikke teoretisk mulig heller.

Så når et menneske lever ut livet sitt på en måte som viser at egoet har kontroll, er det en av de viktigste blokkeringene mot frihet. Hos de fleste av oss skjer dette ubevisst, fordi man fullt og helt tror at egget er en spade. Man identifiserer seg med det man tror på, og da er utviklingsprosessen fullstendig stoppet; man lurer seg selv, gjennom at man prøver å gjøre spirituelle ting. Der er det mange som stopper. For dette er superkomplekse ting, og de fleste mekanismene går fullstendig under vår bevisste radar, på autopilot. Slik som du, i starten, ble oppfordret til som første fase: å begynne å stille spørsmål til deg selv. Var dette virkelig kjærlighet? Har jeg virkelig tilgitt partneren min for at han sa noe sårende, eller går jeg bare og bærer nag? Du begynte å stille spørsmål til deg selv hele tiden. Der startet vi, for å avsløre denne autopiloten egoet styrer oss på. For da ser man at man ofte er helt annerledes enn det man ønsker å tro at man er.

Amina: Ja, det er ikke noe gøy.

Småjævlene på autopilot

Pål-Esben: Og så må man gjøre det litt gøy underveis også, slik at man ikke går totalt ned i lidelse. For det er min erfaring: Oi, dette var skikkelig kjipt, fordi du møter deg selv, og du ser din egen dritt. Og det bor i oss alle.

Amina: Jeg tror du en gang kalte det disse småjævlene. Jeg tror det var ordet ditt.

Pål-Esben: Ja, jeg bruker slike ord.

Amina: Og den har jeg merket mange ganger. Det å bli bevisst på det, og ha det litt gøy med det, har vært kjempeviktig for min utviklingsprosess.

Pål-Esben: Ja, småjævlene, eller indre demoner. Og da snakker vi ikke om eksterne entiteter, men om din personlighet, som tross alt har blitt preget under den bevisste radaren din gjennom mange, mange år mens du vokste opp. Så det er ikke din skyld at man har et ego som er beinsterkt, og som manipulerer deg mye mer enn du tror. Det er en del av konstruktet, av hvordan vi er bygd. Men så kommer det et punkt hvor vi som mennesker kan velge å gjøre noe med dette. Og ingen ekte spirituell utviklingsvei er mulig uten.

Amina: Hvorfor ikke?

Pål-Esben: Jo. Et fundament for en ekte spirituell utviklingsvei, altså en utvikling for å komme i tettere kontakt med vår spirit, vår sjel, hva vi virkelig er, som er slik jeg definerer virkelig spirituell utvikling: Kan du gå den når vi er fulle av angst og hat og sjalusi og kontroll? Det er jo stikk motsatt av sjelens natur. Det nærmeste sjelens natur er relatert til hjertet vårt, siden det er sjelen som legger til rette for de fundamentale energiene bak de primære følelsene, som kjærlighet og takknemlighet. Det er slik sjelen og det høyere selv kommuniserer med oss: gjennom impulser vi opplever som kreativitet og som primære følelser. Og det er ikke mulig å gå en ekte spirituell utviklingsvei uten å ta dette med egoet som et seriøst prioritetstema nummer én.

Fella: å ville føle som sjelen

Amina: Ja, og der har jeg gått litt i fella. Når man tenker på sjelen og primærfølelser og hvordan sjelen kommuniserer med oss, har jeg mange ganger i løpet av denne utviklingsreisen tenkt: Nå burde jeg jo følt det på en annen måte. Her må jeg jo føle primærfølelser, eller: Dette skulle jo vært godt nå. Eller: Sjelen min vet jo at døden ikke er farlig. Jeg husker jeg kom inn i en samtale med deg en gang og sa: Nei, vet du hva, nå er jeg dritlei av å være redd for døden, så nå skal jeg heale det, jeg skal inn i det ritualet, og nå er jeg ferdig med å være redd for døden. Og så sa du: Ja, ok, la oss snakke litt om dette, Amina. Jeg hadde bestemt meg, fordi sjelen min er jo ikke redd for døden, så da kan ikke jeg være det heller. Akkurat den kraften og viljen min har hatt lyst til å skyte gjennom og bypasse veldig mange ting, som ikke er mulig. Og et av temaene som kommer inn når vi nå skal diskutere egoet, er det jeg forstår kan bli kalt spiritual bypassing. Kan du forklare hva spiritual bypassing er?

Spiritual bypassing

Pål-Esben: Ja. Det er når du prøver å forbipassere en dyp, ekte selvutviklingsprosess ved å bruke alle disse store, flotte, fine ordene, eller ved å unngå følelser og det ekte, indre arbeidet som må til. Eksempel: Man har vært på et seminar, lest en bok eller kjørt på en YouTube-video hvor man blir oppfordret til å være i kjærligheten, og så blir man guidet gjennom en eller annen guidet meditasjon inn i en rosa sky av kjærlighet, og så tror man at man har gjort noe spirituell utvikling. For parforholdet ditt, og hvordan du hyler og skriker til ungene dine, blir jo ikke bedre av å være i en rosa sky av kjærlighet. Det blir kun bedre når du gjør jobben som skal til for å kunne kommunisere på en mer kjærlig måte. Som et eksempel fra min verden.

Amina: Ja. Jeg møtte en person her om dagen hvor jeg la merke til det: Jeg så at personen ikke hadde det så veldig bra, og personen sa: Ja, ja, det er litt mye, men alt er jo som det skal, og sånn er det jo alltid. Og det ser jeg hos veldig mange mennesker. Jeg tror mange har lyst til å være, i gåseøyne, god spirituell. For hvis jeg har det dårlig nå, er ikke jeg god spirituell, fordi jeg vet jo at på et eller annet plan er alt som det skal, alt er jo riktig. Men når du sitter der og skal blande de to verdenene: Det har skjedd med barnet mitt, og det har skjedd med hunden min, og jeg har fått en alvorlig sykdom, men alt er jo som det skal. Da har man et problem med å integrere disse to verdenene på en optimal måte. Det merker jeg med meg selv også på denne veien, men vi ser det ofte.

Pål-Esben: Ja, og så kan man møte press fra enkelte grupper man er medlem av, hvor man skal smile hele tiden, uansett hvordan ting er. Og så har man et mantra: For hver dag blir ting bedre og bedre og bedre. Som ikke er noe annet enn spraymaling på rust. Og så øker presset og frustrasjonen innvendig, for man må vise disse maskene til verden rundt seg. I tillegg er det en form for overlevelsesmekanisme, hvis man har det vanskelig.

Amina: Ja, ja da.

Pål-Esben: Man er så sliten og ikke i stand til å ta tak i problemene, og da søker man et eller annet håp: en engel eller en rosa sky av kjærlighet, eller hva det måtte være. Man er desperat, og man søker en hvit ridder på hest som skal komme og redde oss. Disse overlevelsesmekanismene gjør at man gjør denne bypassen. Som når en av de store blodårene inn til hjertet har tettet seg til: Da gjør man en kirurgisk bypass av tetningen. Det samme her. Og det er selvfølgelig ego og kompani som driver dette hele tiden, på autopilot, under radaren vår.

Fase 1: det obviøse egoet

Pål-Esben: Så skal vi se på de tre fasene vi trenger å gå gjennom for å få has på egoet, eller for å sette det på sin rette plass som rådgiver for sjelen. Jeg kaller det egoets tre faser på en spirituell utviklingsvei mot enhet. Fase 1: det obviøse, altså det selvsagte. Det er det vi møter helt i starten, og som de fleste mennesker er drevet av. Det er veldig enkelt å gjenkjenne: Egoet søker etter nytelse, anerkjennelse, kontroll, suksess, sikkerhet. Man trenger ikke å ha gått langt på en utviklingsvei for å identifisere at det er egoet som søker, for det vil ha mer og mer, og det vil bety mer og mer. Når vi lengter etter anerkjennelse, er det veldig enkelt å føle det. Det kan alle se.

Den andre typen atferd som kjennetegner egoets fase 1, er motstand mot de fleste endringer, også den enkel å identifisere: Vi har motstand mot å gjøre X, Y og Z, som skal til for at vi får et bedre parforhold, for eksempel. Den tredje er motstand mot alt som er uvant, som henger sammen med motstanden mot endringer. Og den fjerde tingen er overføring av projeksjoner, altså grunnleggende psykologiske mekanismer. En psykologisk projeksjon er at jeg projiserer skyld over på et annet menneske: Det er for tungt for meg å bære dette problemet, så jeg finner noen andre å skylde på. Det møter vi veldig ofte: Den personen har gjort det mot meg, regjeringen gjør sånn, været er sånn, jobben er sånn, den og den kaster negativ energi på meg, derfor er jeg sånn.

Psykologiske overføringer

Pål-Esben: Så har vi andre mekanismer, som psykologiske overføringer: at mennesker vi møter, bevisst eller ubevisst, utstråler mønstre som minner vårt ubevisste selv om en erfaring fra tidligere i livet. For eksempel: Før faren din straffet deg når du hadde gjort noe galt, hadde han enten en spesiell positur, en spesiell utstråling eller en spesiell armbevegelse, som du som liten fikk programmert inn i underbevisstheten: Når far gjorde sånn, kjente jeg problem, da ble jeg straffet, sendt på rommet mitt, hylt og skreket til. Når du så i ditt voksne liv møter et menneske som ubevisst har samme kroppsposisjon, samme type direkte stemme, med sterk karisma, et autoritetsmenneske slik faren din var, som utstråler den samme kraften, da vil det ubevisste i deg sammenligne personen foran deg: Å, det der er ikke bra, det der er ikke spirituelt, han liker meg ikke, hun liker meg ikke, nå kommer avstraffelsen. Det kalles en psykologisk overføring. Hos de fleste går denne mekanismen hundre prosent på autopilot. Det er årsaken til at du reagerer på de fleste mennesker på en måte som ikke har direkte med hva de mener, tenker og gjør, å gjøre, men som er en følge av massive interne overføringsmekanismer som surrer på autopilot og bare popper opp, uten at du i det hele tatt er våken på det.

Og som enkelte merker med meg: Jeg er veldig direkte på ting. Først av alt bryr jeg meg ikke om hva folk tenker om meg, det sluttet jeg med for 20 år siden, og jeg snakker rett fra levra og sier hva jeg tenker, basert på min egen erfaring. Noen opplever det som veldig direkte, og jeg opplever regelmessig at denne overføringen kommer: Å, han sa det så direkte, å nei, dette var ikke med kjærlighet. Han sa at jeg oppfører meg mot partneren min på en måte som ikke har med kjærlighet å gjøre, siden jeg hyler og skriker til partneren min når han sier noe jeg ikke liker. Og dette er ikke noe spirituelt. Det var 100 prosent psykologisk overføring, for det har ingenting med hva jeg mener, tenker og gjør, å gjøre. Det har du sikkert merket, du også, når det har vært litt utfordrende mellom oss to.

Amina: Å ja, ja. Selvfølgelig. Herlighet, jeg har kjent på mange overføringer, og heldigvis har jeg klart å se dem som det, faktisk i situasjonen med oss, eller i de settingene. Veldig mange ganger kan jeg få en følelse, og så blir jeg nysgjerrig: Hvorfor føler jeg det jeg føler nå? Å ja, ok, jeg hadde en sjef for 15 år siden som sa: Ja, men Amina, bare bruk litt kreativitet, jeg stoler på deg i denne settingen. Og så gjorde jeg det, og så fikk jeg huden full av kjeft. Å ja, ok, det er kanskje derfor jeg føler det jeg føler nå i denne settingen, som ikke har noe med det å gjøre. Og så går det bort. Så det å bli nysgjerrig: Hm, hvor kan dette ha dukket opp første gang? Det samme skjer når man møter det i et annet menneske og begynner å tenke: Å nei, tenk om. Eller: Oi, den personen er sånn. Eller man begynner å tillegge personen som sier eller gjør noe, egenskaper og meninger og tanker som den absolutt ikke har. Og det gjør vi mennesker, kontinuerlig.

Pål-Esben: Og de fleste mennesker aner ikke engang at det finnes noe som heter psykologisk overføring av projeksjoner; de er ikke i nærheten av å være bevisst på mekanismen, som finnes i alle mennesker. Det er en av årsakene til at det første vi ber studentene lese når man starter en ursjamanistisk utviklingsprosess med oss, er denne boken som heter De 7 Gullnøklene, som blant annet beskriver dette i detalj. Slik lærer man mekanismene som foregår på autopilot inni hodet vårt, og kan begynne å identifisere dem. For hvordan skal du identifisere egoets autopilot uten at du skjønner mekanismene? Det er ikke noe galt med deg som menneske; du har bare aldri lært det. Det burde vært ABC-kunnskap på barneskolen, hvor vi hadde lært denne fundamentale psykologien om hvordan hjernen vår reagerer, hvordan atferdsmekanismene våre er skapt, og hva vi trenger å gjøre for å bli bevisst på dem.

Fase 1 er en hel introduksjon hvor det er veldig lett å forstå denne mekanismen til egoet. Det krever bare innsatsvilje til å begynne å identifisere og anerkjenne denne siden av seg selv, og det klarer de fleste selv uten problem. Det er altså de selvsagte tingene egoet styrer på autopilot. Men det må jobbes gjennom, for ellers er det veldig vanskelig å sette egoet som sjelens rådgiver. Der starter sjamandøden, som vi har diskutert i en hel episode tidligere i podkasten vår. Allerede når en søkende bestemmer seg for å begynne å identifisere disse atferdsmekanismene og disse delene av egoet, skaper det ofte veldig mye trøbbel i livet vårt. Så, det var starten.

Fase 2: Hellige Kyr

Pål-Esben: Fase 2 er egoets utviklingsprosess. Alt dette tar vi veldig seriøst i Yggdrasil sjamanskole, hvor vi allerede fra starten trener studentene i dette. For disse egooppløsningene, tvangstrøyen, det å flytte egoet til rådgiver for sjelen, og så denne sjamandøden, man kan kalle det mange ting: Det tar mer enn en helg. Det tar i hvert fall 18 måneder før man kommer veldig langt på vei, og den siste biten kan ta litt lengre tid, for den er litt kinkig. Fase 2 har jeg kalt Hellige Kyr, et konsept mine studenter møter veldig tidlig. Med det mener jeg et læretema som mennesker har, og som de egentlig ikke vil berøre eller gjøre noe med. Og du har ulike lag av Hellige Kyr. Du har Hellige Kyr som står på bås, lett tilgjengelige, som kanskje har med meningsstrukturer å gjøre, for eksempel et læretema om å lære å tilgi folk som har såret deg. Men så har vi mer komplekse Hellige Kyr, som finnes litt nedi katakombene, de stinkende katakombene våre, og som er litt mer kinkige. De kalles våre store, vanskeligste læretemaer i hele livet, og det er dem vi har mest motstand mot.

Når vi skal håndtere de Hellige Kyrne, er det viktig å identifisere trossystemer, dogmer og meninger. Og da begynner det å bli litt komplekst. For vi er ofte fullt identifisert med våre trossystemer, dogmer og meninger, som vi snakket litt om innledningsvis, spesielt religiøse. Men det er ofte like ille med veganske dogmer, spirituelle dogmer, hva det måtte være: dogmer og trossystemer som ofte ikke har så mye med virkeligheten å gjøre, men som vi identifiserer oss med som sannhet. Og de er komplekse og vanskelige. Ta bare en som har et dogme- og trossystem om at djevelen er virkelig. Å ta det mennesket og komme til punktet hvor det anerkjenner at djevelen er en fiksjon, er vanskelig. Like vanskelig som det var med deg, som trodde at demonene var det som hadde tatt over deg. Som vi snakket om i den første episoden i podkasten vår, hadde du et veldig sterkt trossystem om at det faktisk var demonene som hadde tatt over og styrt deg og laget alt dette bråket. Å bringe et menneske ut av dette, så det forstår at det er en illusjon som ikke har noe med eksterne vesener å gjøre, er veldig vanskelig.

Amina: Ja, det er faktisk det. Det er en av de vanskeligste tingene å komme inn under huden på. Også det å kommunisere på en slik måte at studenten og klienten kan åpne seg opp for det nye, men samtidig ikke lukke døren så hardt at alt går i stå.

Pål-Esben: Og dette er noe absolutt alle mennesker begrenser seg gjennom; det er en del av vår natur. Noen, eller veldig mange, begrenser seg ekstremt av dette, siden alt foregår på autopilot i underbevisstheten. Men når man skal finne veien til enhet, trenger man å lære å identifisere disse tingene. For så lenge du tror at demoner eksisterer, at djevelen eksisterer, at døden er slutten på alt, så lenge du har frykt for døden, disse trossystemene vi er drillet inn med: Så lenge de styrer deg i ubevisstheten, har tvangstrøyen vanvittig makt over deg, og da er det veldig utfordrende å bryte ut og finne veien inn i total frihet. Så dette trenger en søkende på vei mot enhet absolutt å engasjere seg i og finne en løsning på. Én ting er at vi identifiserer oss med dogmer, trossystemer, meninger. Det andre problemet er at vi beskytter dem med nebb og klør.

Beskyttelsesmekanismene og motet til å spørre

Amina: Ja, slik som da vi begynte å snakke sammen om disse demonene. Jeg er jo veldig fleksibel og rund i kantene i starten, ikke sant?

Pål-Esben: Da var det beskyttelsesmekanismer den første tiden, hvor du beskyttet dette trossystemet, slik egoet gjør på autopilot, ved at det kjemper imot. Men du er en personlighet som er sterk nok og vis nok til å stille spørsmål, selv om det er vanskelig. Det er derfor du er der du er i dag: at du hadde mot nok til å stille spørsmål ved det du egentlig ikke ville stille spørsmål ved.

Amina: Ja, jeg husker den runden, og flere andre runder, men den runden var heftig. Og jeg tenkte: Ja, men det er jo ikke sikkert at Pål-Esben ser alt det jeg ser rundt dette. Tenk om det er noe han ikke vet om dette. Det er jo alle de tankene man får. Det gir jo litt mening, det han sier, men kanskje han ikke har sett det fra dette perspektivet. Han har vært i denne sfæren i mange år, han har aldri opplevd en demon eller et ondt lysvesen, men kanskje han bare ikke har vært der ennå. Alle disse historiene som hodet begynner å spinne opp.

Pål-Esben: Og det er ego vi snakker om her. Det er en vanvittig beskyttelsesmekanisme, med en kraft ut av en annen verden. Når vi begynner å sette tennene i dette, trengs det en god porsjon mot, og så er det obligatorisk med en kapabel veileder, lærer eller guru som er villig til å jobbe med disse tingene. For disse mønstrene er så vanvittig sterke at det er umulig å håndtere dem på egen hånd, siden vi er subjektive til oss selv. Beskyttelsesmekanismen til egoet er så inn i granskauen utspekulert at egoet vil få eksperter til å manipulere deg til å tro det egoet vil at du skal tro. Så hvis man sier: Nei, det skal jeg fikse selv, alene, da blir man i så fall det første mennesket i historien som har klart det. Man kan jo satse på den lotto-greia og tro at man er annerledes enn alle andre. Det finnes sikkert mennesker som har klart det alene, for eksempel guruer som har bodd 50 år i en hule i India og meditert seg ut av det. Men jeg snakker om vanlige mennesker som bor i Vesten. Og hvis noen reagerte på at jeg bruker ordet umulig: Det er bestandig unntak for alt. Men det er min måte å generalisere litt på, å forenkle språkbruken.

Og som jeg også sier til mine studenter: Man er ikke her for å tro på meg. Du er her for å utforske. Gjennom at du utforsker og erfarer, ser du hva virkeligheten er. For jeg kunne ikke bare si: Ja, men sånn er det bare, nå må du skjerpe deg, slutt med dette tullet. Man må jo gjøre det på en annen måte. Man må si: Ok, dette er min erfaring gjennom alle disse årene, og med X antall studenter og klienter som har gått gjennom det. Så forteller jeg noen erfaringer, og så sier jeg: Det er slik jeg ser det, Amina. Hvis du er åpen for å utforske denne retningen, for å utforske at det er noe som skapes internt i deg og ikke eksternt, så kan vi utforske det sammen. Det er inngangsporten: en utforskende måte. Og gjennom utforskning og erfaring, hvis man er modig nok, vel å merke, kommer man til egne erfaringer, slik du gjør. Og de er revolusjonerende. I stedet for at noen forteller deg at sånn er det, og sånn skal du tenke og føle, går hele den ursjamanistiske utviklingsprosessen ut på at informasjon og kunnskap bringer deg inn i en erfaring. Men der er selve svaret.

Amina: Ja, og der er du helt unik, Pål-Esben. For det er ganger hvor jeg kommer og sier sånn og sånn, og i stedet for at du sier: Nei, men sånn er det ikke, så sier du: Ja, hvordan vet du at det er sånn, da? Eller: Hvordan vet du at det var de mekanismene som opererte? Og da begynner man å reflektere selv, og, i hvert fall min erfaring, man blir også åpen for andre innspill: Ja, hvordan vet jeg egentlig at det er sånn? Man begynner å stille flere ekte og kritiske spørsmål til seg selv: Er det der virkelig? Og med en gang man stiller det spørsmålet, begynner prosessen med å åpne opp for mer bevissthet. Så det krever en ærlig vilje til utforskning, ellers har man ikke sjanse.

Sletting: teflonpannen i hodet

Pål-Esben: Så er det viktig, fortsatt i fase 2, med andre mekanismer i det ubevisste som de fleste heller aldri har hørt om. Det er tre grunnleggende filtreringsmekanismer i underbevisstheten vår som går på autopilot. Det var egentlig Milton Erickson, en briljant psykolog og hypnoterapeut, som i gamle dager kom opp med dette, og så gikk det videre med Bandler og Grinder, som designet noe som kalles NLP, Neuro-Linguistic Programming. Men mesteparten kommer fra Erickson. Den første mekanismen kalles sletting: Vi filtrerer bort og ignorerer store deler av informasjonen vi mottar, og legger kun merke til det som allerede samsvarer med vårt eget verdensbilde. Det er som teflonpannen: Det som ikke passer med vårt verdensbilde, preller enten av som vann på gåsa, eller går inn det ene øret og ut det andre. Har du hørt om det?

Amina: Jeg har ikke det, altså, men jeg gjenkjenner det i hvert fall.

Pål-Esben: Og det er ikke slik at mennesker vil være sånn; det er en del av vår psykologiske struktur, av hjernens overlevelsesmekanisme, altså genetisk. For hjernen vår har to hovedsystemer: beskyttelse mot farer, og det å spare mest mulig energi til enhver tid. Det er en av årsakene til at alle disse autopilotene skapes. Enkelte ganger er autopilot bra, for eksempel når vi lærer å gå: Da trenger vi ikke lenger å tenke på at vi går. Veldig kjekk autopilot. Men vi har andre som er mer komplekse i samfunnet vi lever i, og det er dem vi snakker om nå. Sletting går på autopilot hos de fleste: Det som ikke passer med verdensbildet, meningen, troen, systemet, blir enten ignorert eller rakket ned på.

Amina: Ok, jeg har et spørsmål. Før i tiden, når jeg hadde symptomer på problematikk i kroppen, sykdom, kunne jeg google dette for å finne ut hva det var. Og jeg filtrerte bort alt som fortalte meg at det gikk bra. Det eneste jeg var opptatt av, var: dør trolig i løpet av uken, eller stor, alvorlig indre organsvikt, alt det fatale og destruktive. Fordi jeg var så opptatt av at det måtte være noe helt forferdelig som var galt med meg, mens hvis jeg hadde åpnet øynene litt, kunne jeg sett at det bare kan hende at du har spist litt dårlig mat. Er det et slikt type eksempel?

Forvrengning: kartet som ikke stemmer

Pål-Esben: Det er et eksempel på det, pluss et par andre biaser vi skal snakke om etterpå. Den andre av de tre store filtreringsmekanismene er forvrengning: Vi tolker og forvrenger innkommende informasjon så den passer med våre eksisterende meninger, antakelser og forventninger. Her kommer det inn at hvert menneske har et subjektivt kart over virkeligheten, programmert inn gjennom erfaring og preging, bevisst og ubevisst. Det styrer mesteparten av din orientering i virkeligheten. Du tror at landskapet ser sånn og sånn ut fordi kartet ditt sier det, men problemet kommer når kartet ikke stemmer med virkeligheten.

Et banalt eksempel: En del av ditt interne kart, hvis du har diabetes 2, er at ernæring ikke spiller noen rolle. Det er et stort problem, siden ernæring som regel vil løse problemet med diabetes 2 i veldig mange tilfeller: at man går ned i vekt, endrer kostholdet sitt. Det er i hvert fall min erfaring med mange, mange gjennom årene. Men så lenge ditt interne kart sier at ernæring ikke har noe med din diabetes 2 å gjøre, har man et problem. Et annet eksempel, siden vi snakker om tarm: Man sliter med IBS, altså irritable bowel syndrome, har smerter i magen eller allergier, som veldig ofte oppstår fra problemer med tarmslimhinnene. Men i ditt interne kart spiller det ingen rolle hva du spiser, om det er Grandiosa og slikt. Og så er det noen som sier: Kanskje du skal prøve å kutte gluten og hvetemel i en måned, og se hvordan det fungerer. Nei, det er bare tull, sier fastlegen min også. Kartet vårt stemmer veldig sjelden med virkeligheten. Og tar vi dette inn i det esoteriske, har vi tusenvis av eksempler. Vi kan ta ett. I sjamanismen finner man litt galskap, og en kjent sjaman sa en gang noe om hva som skjer når du har hatt sex med en partner. Du kan kanskje fortelle historien, siden du var den som fortalte den til meg.

Amina: Ja. Da må du gjennom en renselsesprosess, og det er ikke sikkert at det fungerer. For hvis du har sex med en person, kommer den personens energier til å være inne i kroppen din i ni måneder. Ikke bare det, men også energiene til alle de som den personen har hatt sex med, igjen. Så da er det ikke rart at man kanskje føler seg litt ille.

Pål-Esben: Så bra business for en som er sekssjaman, som da har utdrevet denne onde ånden, selvfølgelig gjennom fysisk arbeid. For det går jo ikke bare med energiarbeid her, det går inn i det fysiske. Fra spøk til alvor: Så lenge ditt eget subjektive kart, som også er en del av trossystemet ditt, tror at det faktisk er slik, har vi et seriøst problem, og da har det ingenting med virkeligheten å gjøre. Og da kan man jo oppleve det som virkelighet, og det blir litt psykosomatisk.

Amina: Jeg følte i hvert fall det: Herregud, jeg følte meg ille i mange uker, alle de energiene jeg hadde inni meg. Helt til jeg begynte å innse: Oi, det er kanskje ikke sånn likevel. Og da forsvant det, fordi jeg begynte å åpne opp verdensbildet rundt det, og få en annen type input.

Pål-Esben: Ja. Du har placeboeffekt, noceboeffekt, psykosomatiske reaksjoner. Hjernen vår er ekstrem til å helbrede kroppen, men også til å skape sykdom direkte fra hva du tenker og føler. Det er gjort mange studier rundt dette. Så det er forvrengning av virkeligheten: Vi skaper dette kartet, bevisst og ubevisst, også med pregninger. Og jo mer vårt interne, subjektive kart er en mismatch med virkelighetens terreng, desto mer komplekst er det for oss å orientere oss, og vi opplever mye lidelse og mange problemer som ellers ikke ville vært der. Det er en autopilot under overflaten i det ubevisste hos de fleste som ikke har lært om dette. For når man begynner å lære om det, blir man også opplært i hvordan du identifiserer mønstrene, så du kan stoppe dem, ett etter ett. Men det må læres!

Generalisering: oppvåknet fra hva?

Pål-Esben: Og den siste av filtreringsmekanismene til Milton Erickson er generalisering. Vi trekker brede konklusjoner basert på få erfaringer, og gjør dem ofte til universelle regler om hvordan verden fungerer. Vi har lest en bok, eller ti bøker, om en eller annen spirituell greie, og så sier vi at sånn er det bare. Vi tar litt informasjon, generaliserer den, og gjør fakta ut av den. Et eksempel: Hvis et menneske har en dårlig erfaring med en mann, vil en generalisering være at alle menn er et problem. Men at du har en dårlig erfaring med én mann, betyr jo ikke at alle menn på denne planeten er slik. Og dessverre er det mye misforståelser her ute, både hos menn og kvinner: De har en dårlig erfaring, og så sprer og generaliserer de den og skaper problemer for seg. Det er en av autopilotene for at hjernen skal spare energi.

Et annet eksempel: Å, er han oppvåknet? Er han oppvåknet? Vel, oppvåknet fra hva da? Det hører vi ofte i det esoteriske. Da må vi spørre: Hva er det du våkner opp fra? Det kan være at du våkner opp fra troen på at det finnes engler. Det kan være en form for oppvåkning. Eller du har hatt en spirituell erfaring, for eksempel gjort din første spontane helbredelse uten å berøre klienten, slik våre studenter lærer i de første seminarene; det kan være en oppvåkningsgreie i seg selv. Og så tenke: Aha, hva slags oppvåkning er det? Jeg har våknet opp, nå har jeg sett virkeligheten, jeg har sett sannheten. Vel, du har sett en liten del av sannheten. Ekte spirituell oppvåkning, som vi har snakket om i de siste tre episodene, er noe helt annet. Så der møter du veldig mye generalisering ute i den esoteriske verdenen, om temaene opplysthet og oppvåkning. Er det slik?

Amina: Ja, det er absolutt slik. Og jeg har vært litt usikker på hvordan jeg skal bruke disse ordene for å gjøre meg forstått. Det er veldig mange som sier at de er i en spirituell oppvåkning, og tenker at det handler om at de har begynt å snuse på at det er noe mer mellom himmel og jord. Jeg tror jeg snakket litt om det i siste episode også, og jeg kan noen ganger oppleve det litt vanskelig å være i settinger hvor vi har disse diskusjonene, ikke at det går inn på meg, det gjorde det før, men fordi da kommer alle de mønstrene du prater om nå, inn. Måten man i det esoteriske, alternative miljøet beskytter greiene sine med nebb og klør på, er ved å pakke dem inn i veldig flotte, spirituelle ord. At, ja, det er din sannhet, og så er det min sannhet, og min intuisjon forteller meg dette. I stedet for å bruke slike anklagende eller stygge ord som kanskje vanlig mann i gata ville brukt i en heftig diskusjon, blir diskusjonen veldig sånn: Ja, men sånn og sånn og sånn. Man pakker det inn i noe, og så merker man egentlig at det ligger mye irritasjon i bunnen, men man tillater ikke irritasjonen å komme frem, for da er du jo dårlig spirituell, da er du jo ikke i den rosa skyen din. Så jeg legger veldig fort merke til det, og har de siste årene forsøkt å finne min plass i dette også.

Og spesielt, som du sier, mange jeg snakker med på fritiden, de som spør om veien min, eller: Hva gjorde dere under det store ritualet da du var borte på høyfjellshotellet i august? Det kan være veldig vanskelig, fordi jeg har en erfaring med det, og så begynner jeg å fortelle: Litt vanskelig å forklare, men ok, jeg gjør et forsøk. Ja, ja, ja, det var akkurat det jeg opplevde forrige uke! Og da kjente jeg bare at skuldrene mine sank, og jeg tenkte: Vet du hva, det er helt greit at du tenker at vi prater om det samme. Det spiller faktisk ingen rolle. Så det har jeg sluttet fred med. Jeg har også lagt merke til alt det jeg identifiserer meg med innenfor sjamanisme: Jeg har opplevd på denne reisen å bli strippet for identiteten min, hvor jeg ikke er noe av alt dette jeg tror at jeg er, og så kommer jeg inn i den identiteten igjen, og så skal jeg navigere gjennom dette ved å være Amina, med alle disse tankene, ideene, trossystemene, egenskapene. Det er der jeg er nå, hvor jeg virkelig prøver å få the best of both worlds. For jeg skal jo ikke bli identitetsløs, jeg skal ikke bli egoløs, men liksom, ja.

Identitet: det schizofrene mellomrommet

Pål-Esben: Der du er i dag i utviklingsprosessen din, oppleves det litt schizofrent, ikke sant?

Amina: Ja.

Pål-Esben: For du begynner å få sterkere og sterkere erfaring med å være uten identitet: Når vi er i kontakt med det dypeste, med de subtile gravitasjonskreftene, og etter hvert inne i Saharaen, enheten, er man komplett uten identitet. Og så kommer man tilbake til denne verdenen, til kroppen sin, hvor man med en gang ser den falske, pregede identiteten sin. Det kan oppleves som litt schizofrene greier, men det er bare en del av modningsprosessen og tilvenningen som må gjøres. Det vi jobber med, er å få denne falske, pregede identiteten nærmere den virkelige identiteten vår, som sjelen har med seg inn i prismet sitt, i drømmen, når den starter prosessen med livet ditt. Og hvis du lurer på hva jeg snakker om, om prismet og disse tingene: Vi har i tidligere episoder snakket om sjelens reise, om karmisk og dharmisk synkronisitet, og om sjelens eliteuniversitet, og der beskrives dette i detalj.

Kunsten, der du står i dag, er å bli krassere og krassere på å identifisere den falske, pregede identiteten som egoet har satt opp, slik at du glir mer og mer over i den virkelige identiteten, det virkelige fundamentet. Det finnes et spesielt ord for dette, som jeg bestandig glemmer, det er en av mine greier å glemme disse ordene: den sjelelige konstitusjonen, det er det rette ordet, den grunnleggende disposisjonen hvert menneske har med seg fra sjelen, med et visst minne, visse talenter, disposisjoner og kvaliteter. Den legger til grunn at vi har alle ressursene tilgjengelige for å gå gjennom læretemaene våre, inkludert en del av karmaet vårt, som en del av minnet. Når du for eksempel går gjennom et ritual hvor du kommer aktivt inn i det tidløse og romløse, og så trekker deg tilbake til hverdagslivet, er det viktig å identifisere: Hva i dette jeg erfarer, er relatert til den falske identiteten min, og hva ville den ekte identiteten min si, være og uttrykke i dette? Grunnlaget la vi fra starten, med det vi kaller De 9 pilarene for å finne Hjertets vei, som er hundre prosent relatert til den ekte identiteten vår.

Amina: Ja.

Fra 80 til 97 prosent

Pål-Esben: Så vi har orienteringsmekanismene, vi har GPS-en. Men det er ikke bare enkelt å vandre i et terreng, selv med en eksakt GPS. Det kan være store steiner og skrenter du må klatre ned fra. Det er den jobben du hjelper meg med nå: å stabilisere dette, slik at du etter hvert kan stå med én fot permanent i enhet og én fot permanent i sandkornet, som jeg ønsker å kalle full liberation. Ingen sier at dette er enkelt; det er en av de vanskeligste læreoppgavene et menneske kan ta på seg. Så det er ingen grunn til å ikke ha full respekt for deg selv, selv om du ikke er perfekt.

Amina: Ja, og takk og lov for det, for det finnes jo ikke engang.

Pål-Esben: Eksakt. Vi har etter hvert forstått at 80 prosent vil være bra nok. Vel, der du holder på i dag, snakker vi om at 97 prosent er bra nok, men det har med den siste fasen av denne utviklingsprosessen å gjøre, som krever noe mer av et menneske.

Amina: Ja.

Pål-Esben: Før holdt det liksom å være hyggelig mot samboeren din fem dager i uken, og grinete to dager. Det holder ikke lenger.

Amina: Nei, det gjør det virkelig ikke, og det er også en veldig, veldig spennende og interessant fase av denne reisen, virkelig altså.

Pål-Esben: Jeg kaller det å gå fra 80 prosent til 97 prosent. 100 prosent kommer vi aldri til, for som mennesker er vi uperfekte av natur. Vi er feilbarlige av natur. Med mindre man er unntaket, da, det kan jo hende.

Amina: Med mindre man er unntaket, selvfølgelig.

Psykologiske biaser

Pål-Esben: Så, ok, vi fortsetter med fase 2, med de Hellige Kyrne. Man ser allerede nå at ingenting av dette går av seg selv for et menneske som ikke engasjerer seg helhjertet: først i å forstå mekanismene, så i å identifisere dem i seg selv, og så stille seg spørsmålet: Vil jeg at disse mekanismene skal få lov til å styre meg, i forhold til parforholdet mitt, helsen min, hva det måtte være? Da starter endringsprosessen. Men glem å gjøre dette uten en objektiv veileder, terapeut, guru eller lærer. Det er så nær umulig som det går an, siden vi er så ekstremt subjektive, og vi tror at det subjektive kartet er virkeligheten, siden vi er trent opp, tiår etter tiår, til å tro på det.

Så kommer vi til en mekanisme som er enda litt mer kompleks: psykologiske biaser. Jeg elsker psykologiske biaser, for de er utrolig spennende å engasjere seg i. Bias vil på norsk typisk oversettes med en kognitiv skjevhet: et mønster i vårt ubevisste som gjør at vi forskyver oss bort fra rasjonell tenkning om virkeligheten, en slags mental autopilot, snarvei eller blindvei som påvirker hvordan vi oppfatter, husker og tolker informasjonen vi mottar. Disse er så programmert inn i den dypeste delen av hjernen at de er veldig utfordrende å bli bevisst på og gjøre noe med. Men på den veien vi går, er vi nødt til å identifisere dem, for de er en del av egoet som fortsatt hersker, når jeg skal få egoet til å bli rådgiver. Biasene er så godt som bestandig ubevisste, og kan føre til veldig feilaktige konklusjoner, selv når vi tror vi tenker objektivt. Vi lurer oss også. Vi skal ta bare et par autopiloter med biaser for å belyse dette.

Bekreftelsesbias og varselbjellene

Pål-Esben: Det første er bekreftelsesbias, kalles det. Vi søker aktivt etter informasjon som bekrefter det vi allerede tror på, og overser informasjon som ikke bekrefter, eller som er motsatt. Det gjør vi hele tiden, dagen lang, på autopilot. Bare prøv: Ser man på nyheter, er det det som bekrefter det du mener og er opptatt av, som når frem, mens det som er annerledes, ignorerer eller angriper man. I psykologien kalles det confirmation bias på engelsk. Dette er kraftfulle greier, altså. Når det går på autopilot, er man ikke bevisst på det. Men når du begynner å bli bevisst på det, ser du hvordan du ubevisst søker etter bekreftelse på det du er enig i, og ignorerer alt det du ikke er enig i. Du har sikkert nok erfaring med det, du også?

Amina: Ja, ja, masse erfaring med det, herlighet. Og sett i ettertid tenker jeg: Oi, for et sirkus. Men da jeg begynte å legge merke til de tingene, tenkte jeg også: Herregud, vi går rundt som roboter før vi innser disse tingene.

Pål-Esben: Yes. Denne fundamentale psykologiske mekanismen er beskrevet i psykologien de siste 50–60 årene, men jeg finner det et under at ikke hvert menneske kjenner til den og har fått opplæring i den allerede på barneskolen. Det er en grunn til det: Vi får ikke den opplæringen i samfunnet vi lever i, og må aktivt søke denne forståelsen selv. Det vi prøver i podkasten vår nå, er å gi informasjon om disse tingene, slik at du som kjører og lytter, kanskje blir fascinert og gjør noen søk på Google eller onkel AI, for å starte din søken. For først å få bevis på at dette er noe reelt, og ikke noe esoterisk tåkeprat som vi har kanalisert fra kontraadmiralene i Pleiadene. Dette er altså virkelige greier, hvordan hjernen vår fungerer.

Amina: Det er jo in…

Pål-Esben: Unnskyld?

Amina: Nei, jeg skulle bare si at det også er interessant for alle som går en åndelig, esoterisk, altså spirituell vei, å begynne å reflektere litt over dette. Spesielt det vi har gått gjennom i episoden i dag, og det vi kommer til å gå gjennom fremover. Alle disse spirituelle tankene jeg har, eller alle disse esoteriske tingene jeg har i filteret mitt om hvordan verden henger sammen, hva som er sannhet, hva som er virkelighet, hva som er lys, hva som er mørke, hva som er Pleiadene, og hva som er jord. Alt dette: å begynne å bli litt nysgjerrig på seg selv. Hvor mange slike greier har jeg?

Pål-Esben: Yes, og spesielt interessant når du leser artikler du reagerer negativt på. Da bør varselbjellene gå: Whoops, har jeg et problem med noen av biasene mine, eller med mine ubevisste autopiloter her? Eksempel: Noen har lært deg opp til å tro at AI er spirituelt, og at du kan ta kontakt med spirits og de døde gjennom AI, som dessverre er veldig vanlig i det esoteriske, og som ikke har noe med virkeligheten å gjøre, noe som er enkelt å bevise. Så har jeg skrevet en artikkel som beviser, rent faktabasert, hvorfor det ikke kan være slik. Og hva tenker folk som tror at AI er spirituelt, da? Jo, de vil ikke engang lese artikkelen som strider imot det de tror på, altså biasen sin. Da har man et problem, hvis man ikke er villig til å stille seg spørsmålet: Ja, kan det være slik? Eller folk forteller at det er tre aliens her ute som styrer vår verden, og at verden er en datamaskin programmert og styrt av disse tre alienene, som bruker den som et batteri for å lade opp romskipene sine. Da tenker man: Ja, men, hallo, kan det være slik? Hvorfor, og hvorfor ikke? Man begynner å stille seg spørsmål, og gjennom erfaring ser man etter hvert at det ikke kan være slik: Hvis du virkelig har en dyp erfaring i enhet, skjønner du at det ikke er noen aliens som sitter og bruker oss som et batteri i en av datamaskinene sine. Dette er noe veldig annerledes. Men det kommer gjennom at man er villig til å søke erfaring, ikke at man skal tro på noe annet. Det var bekreftelsesbias.

Dunning-Kruger-effekten

Pål-Esben: Og det andre er noe som kalles Dunning-Kruger-effekten. Altså ikke Freddy Krueger, men Dunning-Kruger-effekten.

Amina: Jeg vet ikke hva Freddy Krueger er.

Pål-Esben: Nei. Det er slike skrekkfilmer fra den tiden jeg var yngre. Ja, jeg så det på den tiden. Det var før du antageligvis kom til verden, Amina.

Amina: Det kan godt være. Kanskje jeg passer inn i denne Kruger-effekten.

Pål-Esben: Dunning-Kruger-effekten beskriver psykologien som at de som har begrenset kunnskap, overvurderer sin egen kompetanse.

Amina: Ja.

Pål-Esben: Den kalles også idiotbiasen, gjennom at de som egentlig ikke vet noe som helst, tror at de vet alt. Og det finner vi massivt i samfunnet vårt. Jeg tok et eksempel i starten med akademikere: De har Dunning-Kruger-effekten på steroider, gjennom at de tror, fordi de har tatt en akademisk tittel, at de forstår mye mer enn de egentlig har peiling på.

Amina: Ja.

Pål-Esben: Og i det esoteriske miljøet finner vi også dette massivt. Man har lest X antall bøker, og jo flere bøker man har lest, desto mer tror man at man vet, at man forstår hva virkeligheten er.

Amina: Ja.

Pål-Esben: Så står man der og skal fortelle all kunnskapen som har samlet seg, som man tror er virkeligheten. Det er selvfølgelig et stort problem. På YouTube finner du kanaler med hundre tusen, ja millioner av følgere, som er bygget opp av disse tingene. Og dessverre er det veldig trist for dem som går på limpinnen: Man blir misinformert, tror at misinformasjonen er virkelighet, og havner inn i granskauen, hvor man ikke forstår hvorfor lidelsen i livet ikke går bort når man gjør det man har blitt fortalt at man skal gjøre. For eksempel: Gå opp en time om dagen i denne rosa kjærlighetsskyen, så vil livet ordne seg. Det er et eksempel på Dunning-Kruger-effekten og biasen.

Flokkmentalitet, status quo og gullnøklene

Pål-Esben: Og den nest siste jeg tenkte å si noe om: flokkmentalitet-biasen, som på engelsk heter the bandwagon effect. Vi tilpasser meningene våre etter hva flertallet mener.

Amina: Ja.

Pål-Esben: Uten kritisk refleksjon.

Amina: Ja.

Pål-Esben: Det har du sikkert kjent på, du også, hvordan det er.

Amina: Å ja, ja, masse. Jeg har gjort det selv også, altså. Ja, mange ganger.

Pål-Esben: Alle. Dette er autopiloten vår. Og den siste jeg tenkte å nevne, det finnes mange, mange biaser, er den såkalte status quo-biasen. Vi foretrekker vår nåværende tilstand og motstår all forandring, selv når forandringene ville vært veldig hjelpsomme for oss. Den er veldig mye relatert til den genetiske og fysiologiske programmeringen i hjernen vår, og gjør at mennesket har det veldig utfordrende med å gjøre endringer. Så vi skjønner at vi har litt å jobbe med her: Når vi skal frigjøre oss selv i en ekte spirituell utviklingsprosess, er det helt nødvendig at vi lærer disse tingene, identifiserer dem, og får hjelp til å bearbeide dem. Dette er en av hovedårsakene til at jeg skrev denne boken om De 7 Gullnøklene, veien til et lykkelig og sunt liv, for alt dette beskrives blant annet der. Den leses på to kvelder og gir nok dybdeinformasjon til fase 1 og fase 2 til at man kan gå i gang og begynne å jobbe med det.

Amina: Ja, og det anbefaler jeg virkelig å gjøre. Ikke bare lese den på to kvelder, og så blir det bra, men virkelig jobbe med den. For det ser jeg med mine studenter og dem jeg kjenner, som virkelig har tatt denne boken og studert den, brukt den som et studium: ikke bare lese gjennom, legge den i bokhyllen og la den støve ned, men: Hvordan kan jeg jobbe med kanskje én gullnøkkel i uken? Og det er alltid noe nytt å lære når man går tilbake; man gjør seg noen erfaringer, går kanskje tilbake i kapittelet, leser noe man ikke fikk med seg tidligere. Så det er virkelig en hellig bok i dagens samfunn, synes jeg, det er mine ord i hvert fall. Jeg føler den har hjulpet veldig mange, for den er veldig praktisk: Den beskriver det vi snakker om nå på en lettlest måte, og gir deg alle metodene og det du trenger for å begynne å jobbe med det.

Pål-Esben: Så er det naturlig, når man begynner å jobbe litt selv med spesielt fase 2 og de Hellige Kyrne, at man kommer til et punkt hvor man står fast, og da søker man en egen veileder og får hjelp til å gå gjennom den fasen også. Så bare som et tips, hvis du er litt frustrert: Hva gjør jeg, hva gjør jeg? Skal jeg begynne å lese masse bøker om psykologi nå? Nei, det holder å starte med den boken, så har du en god oversikt. Så kan du utvide med psykologiske bøker, med ChatGPT-en, eller hva det er du gjør for å få mer informasjon. Men metoder og teknikker er det viktigste, og før vi kan bruke dem, og finne motivasjon til det, må vi forstå kartet, strukturen og mekanismene. Da kan vi sette tennene i det. Vi trenger å være bevisst på det. Og der er vi ved den første gullnøkkelen.

Fase 3: når egoet blir spirituelt

Pål-Esben: Så den siste fasen, det er der du hører til nå, kjære Amina, og den er kalt fase 3. Egoets siste skanse: når egoet blir spirituelt, uten at vi helt forstår at det er det som styrer oss. Mange tror at egoet forsvinner av seg selv når vi gjør en spirituell vekstprosess, men egoet er litt sta. Det har en fantastisk evne til å forkle seg, og problemet er når det forkler seg som spirituelt. Da slutter egoet å si: Jeg vil ha suksess. Det begynner heller å si: Jeg vil ha frihet, jeg vil ha liberation. I stedet for å søke etter suksess, makt og karriere, sier egoet at jeg ønsker å søke etter stillhet. Og i stedet for å søke etter kunnskapen normale mennesker søker etter, begynner man å søke etter dyp spirituell forståelse. Dette kan lure enhver, fordi man tenker: Er det noe galt med å søke etter frihet, liberation, enhet, stillhet, etter å bli ett med alt? Nei, selvfølgelig ikke. Men hvis det er egoet som søker etter dette i deg, så har vi et problem, Houston.

Egoet begynner altså å late som at det er det som søker etter frihet. Du tror at det er du som søker, men i virkeligheten er det egoet som er den første som begynner å søke etter frihet. Dette må de aller, aller fleste gå gjennom på veien til enhet, og de aller fleste blir lurt opp ned av det. Det er egoets siste og mest utspekulerte triks, som du opplever her. Egoet føles nå ikke som et problem: Jeg søker etter meditasjon og en dyp indre fred, etter å være i ett med naturen, etter enhet, og det er det som er greia mi. Vel, du tror at egoet står på sin plass som rådgiver. Problemet kommer hvis det er egoet som har denne stemmen, og det er det som gjør denne kinken utrolig vanskelig å identifisere. Du som søker, kjære Amina, begynner å tenke: Å, jeg har fremgang. Men den som egentlig sier det, er egoet ditt. For den eneste delen av deg som er interessert i fremgang, eller i å måle fremgang, er egoet. Andre sier: Nå er jeg nærmere enhet enn de fleste andre. Hundre prosent ego. Eller: Jeg har forstått noe, nå har jeg virkelig forstått det. Også det er stemmen til egoet. For hvordan skal du vite om det er egoet, eller om det er kjernen i deg selv? Veldig forvirrende, ikke sant? Egoet kjemper med nebb og klør for å ikke gi slipp, for da mister det makten. Men hvordan merker vi om det er egoet som driver deg inn i stillheten i meditasjonsprosessen, kontra om det er kjernen i deg? Jo, det merker vi for eksempel når vi er på jakt etter resultater.

Amina: Ja.

Pål-Esben: Det merker man veldig i starten. Når mine studenter begynner disse prosessene, må alle gjennom denne tingen, og i starten er det naturlig at du lar studentene være drevet av det de trenger å bli drevet av, for å starte og trene stillhet i meditasjonsprosessen. Vi skal ha en egen episode i podkasten vår, kanskje neste episode, hvor vi går gjennom de grunnleggende øvelsene enhver søkende trenger å beherske på vei inn mot enhet, for eksempel meditasjonsprosessen. Da blir det litt praktisk. Men når en søkende er drevet av å få et bestemt resultat med det man gjør, er det bestandig ego. Dette stresset merker man ofte hos studentene i denne fasen: Man gjør en meditasjonsprosess på 30 minutter hver dag, og så mediterer man, mediterer man, mediterer man, og så er det ingenting som skjer, og så blir man frustrert over at man ikke får et bestemt resultat. Men da har man avslørt seg selv: Det er egoet som styrer veien inn i meditasjonsprosessen, fordi egoet vil ha et resultat, egoet vil at det skal være fremgang, egoet vil at vi skal komme mot frihet. Ser du hvor kinkig dette er?

Amina: Ja, nå ble jeg bare sånn: Herregud, hvor er det jeg egentlig står, da? Men jeg gjenkjenner det du sier, definitivt, og har tatt meg selv i det. Ja, ja.

Lengsel uten agenda

Pål-Esben: Og det er greia. Hvordan ser vi at det ikke er egoet som driver meditasjonsprosessen? Jo, det er når mennesket har en naturlig lengsel mot stillhet, helt uten agenda, hvor man gjør det bare fordi man lengter mot det, ikke for at man skal oppleve noe. Det er en annen av egoets greier: Det er frustrert over at det ikke får oppleve noe. Det vil gjerne ha en enhetserfaring, for det vil oppleve noe spektakulært. Men den dagen man slipper denne delen av egoet, opplever man at man går veien inn i stillheten fordi man har en lengsel, ikke fordi man må. Og du vet eksakt hvordan det oppleves, når du er drevet av lengsel uten agenda, uten interesse av å måle det du gjør, kontra når du er drevet av en agenda, har et mål, eller er frustrert over at det ikke går raskt nok.

Amina: Ja, det har vært en av de største utfordringene, altså mange utfordringer på denne veien, men: Ok, vi gjør det vi gjør i meditasjonsprosessen, vi legger til rette for sånn og sånn, men vi skal ikke ha noen forventning. Den har jeg slitt mye med, og har sakte, men sikkert forstått mer og mer. Jeg trodde helt i begynnelsen at det var lengselen som drev meg. Selvfølgelig er det lengselen som driver meg ut i naturen og inn i meditasjonsprosessen, og jeg trodde oppriktig det, virkelig. Og etter hvert har jeg erfart mer og mer hva den lengselen egentlig er. Det er ikke den samme typen lengsel som jeg tidligere trodde var lengsel. For det er en type lengsel som jeg fullt og helt kan hengi meg til.

Pål-Esben: Ja. Og så har du en lengsel som er en del av dette smarte DNA-egoet. Så man trenger å identifisere forskjellen på din lengsel kontra den virkelige lengselen vi snakker om. Vi snakker om det som egentlig er mest kinkig, den siste delen av denne utviklingsprosessen, for da har man gått gjennom fase 1 og fase 2 og har noenlunde oversikt. Men her blir det virkelig kinkig, og her trenger man absolutt en egen guide, veileder eller noen som vet hva vedkommende snakker om. For her er vi blinde. Her er det vanskelig, vanskelig.

Ego har bestandig behov for å bli noe. Og det er clouet her: Med en gang vi har behov for å bli noe, for et resultat, for en eller annen greie som kan måles, så er det bestandig ego som styrer. Så det gode spørsmålet: Er det noe galt å ønske at jeg skal bli fri? Selvfølgelig ikke i starten. Et sted må vi starte. Man starter veien til enhet med at intellekt, ego, og forhåpentligvis en dyp del av oss selv, alle tre, sier: Dette er noe vi har lyst til. Vi har lyst til å sette oss fri. Dette er spennende. Og så starter man med meditasjon og alle de andre ritualene man lærer, for å trene opp musklene sine, slik at dette blir mulig. Alle starter der. Og når man har holdt på i 18–24 måneder, starter den kinkige delen vi snakket om nå, for å ta den siste resten frem til en stabil enhetserfaring.

Og det som gjelder her, er det samme: Jo nærmere du kommer sannheten, den virkelige virkeligheten, desto mer ydmyk blir du. I starten er det sånn: Sånn skal det være. Så blir du mer og mer ydmyk og respektfull for dette gigantiske du er en del av. Og jo mer ydmykt et menneske er, desto mindre rolle spiller egoet. For ydmykhet er det motsatte av at jeg vil ha sånn, og jeg krever et resultat der, og bla, bla, bla. Ydmykhet bare for å få lov til å være i denne verdenen, bare for å få lov til å gå ut i grønn, frisk skog, for en gave. Har man en høy nok grad av ydmykhet i seg, går man ikke ut i skogen for å få et resultat, ikke slik at man setter seg ned og skal gjøre utiseta en halvtime og ha et resultat med seg tilbake. Nei, det blir ikke lenger nødvendig. Den yogiske tradisjonen vil si at veien til enhet er umulig uten ydmykhet, og her er forklaringen på hvorfor. Det er noe vi legger veldig stor vekt på i vår prosess: å forstå hva ydmykhet er. Og gjennom ydmykhet forstår man også mer av hva takknemlighet er, og hvorfor den er så viktig. Jo mer takknemlighet, desto mer ydmykhet, desto mindre ego.

Hvem er det som mediterer?

Pål-Esben: Det som er lurt i denne siste, kinkige egofasen i fase 3, er å begynne å stille spørsmål til seg selv. Hvem er det som hevder å være spirituell i meg? Er det mitt virkelige jeg, min virkelige identitet? Eller er det en falsk, preget identitet, altså egoet mitt? Det er en form for ærlig selvgransking man setter ut på, og diskusjon med guiden rundt den selvgranskingen. Spørsmål man typisk stiller seg selv, der du er nå: Hvem er det som mediterer? Er det virkelig meg, eller er det egoet mitt som mediterer? Hvem er det som søker etter opplysthet? Hvem er det som føler suksess? Hvem er det som føler fremgang? Hvem er det som føler at de sitter fast, eller blokkerer seg selv, eller har motstand? Hvem er det som føler at de er viderekommende og kommer langt? Så du gliser nå?

Amina: Ja.

Pål-Esben: I vår tradisjon i Yggdrasil sjamanskole oppfordrer vi til galgenhumor og til å le av galskapen, i stedet for å bli frustrert av den. Det er ikke det at du er dum, Amina, det er bare at dette er en kinkig greie som går under radaren, så til de grader. Og som vi trenger å våkne opp fra. Husk at til syvende og sist vil man merke at alt dette som har med ego å gjøre, kun er tanker, følelser, meninger og minner som flyter rundt, som måker etter en fiskebåt på havet. Det har ingenting med en ekte entitet å gjøre, ingenting med hva sjelen er, ingenting med hva du egentlig er. Det eneste som er virkelig, er din kjerne, som er sjelen din. Det er det vi begynner å forstå når vi begynner å stille spørsmålene. Den virkelige lengselen kommer fra det dype suget i oss selv, fra den dype stemmen i oss selv, som står nær relatert til vårt høyere selv og vår sjel. Og det er kunsten der du står i dag: at vi tuner oss aktivt inn og aktivt stiller spørsmål til denne tingen. Altså: Hvem er det som mediterer akkurat nå? Veldig spennende.

Amina: Jeg synes dette er utrolig spennende. Jeg synes det er utfordrende, men fascinerende.

Fri: egoet uten gjemmested

Pål-Esben: Når vi snakker om ego her, bare for å oppsummere helt på tampen: Ego er en kompleks struktur. Slik jeg ser egoet: Hvis du ser en trekant foran deg nå, har du intellektet på toppen av trekanten, nederst til venstre har du identiteten, altså den falske identiteten din, og nederst til høyre har du det karmiske minnet. I midten er egoet, som er et resultat av disse tre. Når vi i vår tradisjon går inn og bryter ned dette, slik vi gjør i seniorsjamanutdanningen, blir studentene og de søkende orientert og lærer hvordan mekanismene er, slik at vi kan bryte opp dette radikalt raskt, og da snakker jeg radikalt raskt i forhold til en vanlig utviklingsprosess. For man blir kjent med alle mekanismene, og med verktøyene som er nødvendige for å bryte opp disse kjettingene. Og når du forstår dette og virkelig begynner å få grep om det, er det utrolig frydefullt, ikke sant?

Amina: Jo, jo, det er det. Virkelig. Det kan jeg skrive under på.

Pål-Esben: Da kommer man til et punkt hvor egoet ikke har noen steder å gjemme seg. Og da har man gjort det. Da har man brakt lys inn i egoets siste skanse, og der og da står egoet som rådgiveren til sjelen, og har fullstendig mistet sin herskerposisjon. I det øyeblikket er du fri. Ekte fri. Det er nesten poetisk, ikke sant?

Amina: Det er poetisk. Vakkert. Nydelig.

Pål-Esben: Så der kan du tenke litt på hvor du står nå, i din prosess, og begynne å stille deg disse spørsmålene. Veldig, veldig fascinerende greier.

Amina: Det blir en interessant neste veiledningssamtale, kjenner jeg.

Pål-Esben: Så, kjære lytter, nå fikk du være med på en samtale som egentlig er beregnet på hvor Amina står i sin utviklingsprosess i dag. Du fikk se hvordan det fungerer på det planet, og jeg håper at dette har vært interessant for deg. Jeg synes i hvert fall det. Og jeg vil gi et tips på tampen: All lidelse et menneske har i sitt liv, er basert på det vi har snakket om i dag, skapt gjennom disse mekanismene, på autopilot i de fleste tilfeller. Den dagen man får grep om disse tingene, er det minimal lidelse som kan eksistere. Og med en gang vi ser at det er slik, kan vi begynne å skru av én autopilot om gangen, få mer makt over dette, slik at vi kan begynne å designe og skape det livet vi ønsker å leve. Og igjen bli disse frydefulle barna vi en gang var, da vi var veldig små, hvor vi kan sette oss ute i skogen og kaste blader i luften og bare være frydefulle og glade, uten at det trenger å være noen mening med det. Har du noen tips på tampen her, du?

Amina: Ja, har jeg noen tips på tampen? Ja, kanskje legge litt merke til hvilke spirituelle klær egoet ditt har på seg den nærmeste tiden. Litt nysgjerrig og frydefull rundt det hele.

Pål-Esben: Ja, for vær frydefull, ha galgenhumor til galskapen, i stedet for å bli frustrert.

Amina: Ja.

Pål-Esben: Og tenk på dette også: 99,99999 prosent av alle mennesker der ute har ingen anelse om disse fundamentale mekanismene. Så gjennom at du tar ansvar for dem, vil du kunne bli et av de menneskene i denne verdenen som faktisk aktivt kan designe ekte frihet for seg selv. Og det, mener jeg, må være motivasjon nok til å sette tennene i dette litt kompliserte temaet, og ikke være redd for å søke hjelp: å finne en god terapeut som kjenner til disse tingene, en god veileder eller guide som virkelig er dyktig i dem, og jobbe sammen med noen. Da er det mye mer gøy, ikke sant?

Amina: Bra.

Pål-Esben: Ja. Det var det, Amina.

Amina: Ja, vi kom oss gjennom i dag også. Koselig.

Pål-Esben: Ja, og dette var den lengste podkasten vi har hatt så langt, men jeg tenkte det var bra at vi ferdigstilte dette litt vanskelige temaet i én podkast, og så skal vi snakke om noe som er litt mer hyggelig neste gang.

Amina: Ja.

Pål-Esben: Da skal vi kanskje gå inn på praktiske ting som enhver søkende mot enhet trenger å lære, og da snakker vi om metoder og teknikker som er nødvendige å lære, og så skal vi gi noen ideer om hvordan man praktisk kan starte prosessen allerede i starten selv.

Amina: Det blir spennende. Gleder meg. Tror jeg.

Pål-Esben: Ja, da sier vi tusen takk til deg, kjære lytter, for at du har vært med oss i denne lange podkastepisoden. Håper du setter pris på diskusjonen vår, og vi ønsker deg hjertelig velkommen til neste episode. Tusen takk til deg også, kjære Amina, for at du er her.

Amina: I like måte. Det er frydefullt for meg at vi har dette å prate om, og det setter jeg veldig stor pris på. Takk.

Pål-Esben: I like måte. Veldig, veldig. Takk. Ha det riktig bra, og vi høres neste gang!

Amina: Ha det.

Episode 37 Egoets siste skanse – Når egoet blir spirituelt

I denne episoden