Hvorfor du trenger en guide på veien til enhet

Lytt på Spotify

Da Pål-Esbens første veileder konfronterte ham med den sykelige sjalusien hans, gikk han ut av restauranten og snakket ikke med ham på tre måneder. Han gikk også i syv år hos en psykoterapeut som bare smilte og spurte: «Ja, tror du fortsatt det er sånn?» I dag spør han en klient som prokrastinerer, om han vil være en baby som sitter på smokken sin, eller en voksen mann.

I denne trettitredje episoden snakker Amina og læreren og veilederen hennes, Pål-Esben Wanvig, om hvorfor du trenger en guide på veien til enhet. De ser nærmere på hvorfor teknikker kan læres alene, mens den dyptgripende prosessen ikke kan det, hvorfor AI aldri kan gjøre denne jobben, hvordan du kjenner igjen en ekte guide ved å se på studentene, og hvorfor falske guruer gjør letingen så vanskelig. Episoden er en del av «Reisen til Selvrealisering», en podkast om den modigste reisen et menneske kan begi seg ut på: reisen hjem til seg selv.

I denne episoden

Påstanden om at guruens tid er over, og hvorfor Amina har opplevd guiden sin som en GPS på veien hjem
Hvorfor teknikker som kanalisering, astrologi og reiki kan læres alene eller av en hvilken som helst lærer, mens en dyptgripende utviklingsprosess ikke kan det
Speilingen: Pål-Esbens sykelige sjalusi, guiden han ikke snakket med på tre måneder, og syv år hos en psykoterapeut
Paradoksintervensjonen, tålmodighet, og hvorfor AI, som er programmert til å være en sykofant, aldri kan gjøre denne jobben
Falske guruer, sektlignende strukturer, Epstein-saken og spørsmålet om hva virkelig kjærlighet er
Fra å gjøre til å bli, og paradokset med mindre og mindre fri vilje til å gjøre idiotiske ting
Hvordan du kjenner igjen en ekte guide på studentene, og yogaundervisningen i Frankfurt der guruen underviste på video
Feiltolkede erfaringer, falsk oppvåkning, lysvesener og aliens, og det siste pushet, falling upwards

Denne podkasten er for deg som:

Leter etter ekte dybde i din spirituelle praksis
Ønsker å forstå deg selv på et mer fundamentalt nivå
Er nysgjerrig på sjamanisme, men lei av overfladisk «new age»-spiritualitet
Har gått mange runder med alternative kurs, men fortsatt føler at noe mangler
Kjenner på en indre lengsel etter frihet, kjærlighet og helhet

I en tid der mange går seg vill i ytre metoder og løfter om raske løsninger, inviterer denne podkasten deg tilbake til det eneste stedet hvor ekte svar finnes: ditt eget hjerte.

Se og lytt over, eller les hele samtalen under.

Transkripsjon

Pål-Esben: Hei, Amina, og hjertelig velkommen til en ny podkast.

Amina: Hei, Pål-Esben, takk, i like måte.

Dagens tema: viktigheten av en veiviser

Pål-Esben: Takk. Og hjertelig velkommen til deg også, kjære lytter, det er for deg vi gjør denne podkasten. Vi har kommet godt inn i temaet veien til ekte spirituell oppvåkning, spirituell opplysthet, spirituell selvrealisering, kjært barn, mange navn. Og vi vil anbefale, hvis du dunker inn i denne podkasten for første gang med denne episoden, at du kanskje starter et par episoder tilbake, hvor vi begynte å snakke om veien til enhet, for å få med deg bakgrunnen for det vi snakker om i dag. Temaet vårt i dag, Amina, er viktigheten av en guide eller en veiviser i en dyptgripende utviklingsprosess, og spesielt viktigheten når man skal finne veien hjem, finne veien til sin Sahara, finne veien til det tidløse og romløse. Du har vært gjennom en lang reise med ulike guider, lærere og veivisere. Kan du si litt om dine erfaringer med det så langt?

Amina: Ja, den første læreren jeg fikk, var vel på barneskolen i første klasse, på livets reise. Opp igjennom barneskolen og ungdomsskolen lærte jeg alt jeg skulle lære. Ikke alt, kanskje: Analyser av dikt og enkelte matematiske stykker gikk ikke så bra. Men jeg var vant til å ha lærere på den måten. Og da jeg kom inn i det alternative, det spirituelle, var jeg på ulike kurs og utdannelser og slike ting. Jeg ser jo viktigheten av det jeg lærte der, i forhold til hva jeg hadde lyst til å lære. Men det er noe helt annet enn da jeg ble kjent med deg og ble geleidet gjennom hele den ursjamanistiske utviklingsprosessen.

Det jeg merker litt i samfunnet nå, er at jeg hører flere si at nå er guruens tid over, nå er den spirituelle lærerens tid over, nå er veiviserens tid over. Vi har jo sannheten i oss selv, nå er det bare å gå innover. Og det jeg tenker når jeg hører det, er: Ok, vi har hatt ulike lærere på livets skole. Hvorfor er det da ikke nødvendig å finne en kvalifisert lærer, guide, guru, som kan følge oss på veien hjem? Noen som har gått veien før oss, noen som vet hva de prater om. Og jeg tror, slik det oppleves, at mange kanskje har litt autoritetspregninger, religionspregninger, maktspregninger i forhold til guruer eller spirituelle lærere eller andre typer autoriteter, som gjør at man med en gang man hører «spirituell lærer» eller «guru», tenker at det handler om å underkaste seg, at det handler om å tilbe et annet menneske, slike ting. Men slik jeg ser på det: En spirituell lærer, for meg har jo du vært som en GPS. Herregud, hvor mange omveier jeg hadde gått, og hvor jeg hadde gått meg vill, hvis jeg ikke hadde hatt deg i mitt liv som guide og spirituell lærer. Så det er litt mine første tanker rundt det.

Alt bor i oss, men grumset står i veien

Pål-Esben: Ja, og den uttalelsen om at alt bor i oss og dette: Altså at vi er komplette, og vi er guddommelige, og vi er egentlig vanvittige vesener som har tilgang til det meste, er jo helt rett. Det er jo vår guddommelige kjerne. Men problemet er alt det grumset og alle pregningene og alle disse tingene som gjør at vi er så fjerne fra det. Det snakket vi om i den første delen av disse episodene om veien til enhet. I den første episoden der, jeg tror det var episode 26 eller 27, snakket vi om den første fødselen: hvordan dette fungerer når dette barnet kommer inn i verden, popper ut av mor. Det starter der, men etter hvert begynner man å se dette frydefulle, naturlige, nysgjerrige mennesket. Jeg pleier ofte å vise dette bildet med et barn som sitter ute i naturen og kaster blader og bare fryder seg over det. Og så ser vi voksne prøve å gjøre det samme, og da skjønner vi: Hvorfor skal jeg sitte i naturen og kaste blader, det er jo så dumt. Det tyder på at vi etter hvert blir så fjernet fra vår virkelige natur, som dette lille barnet har fullt tilgjengelig. Den eneste utfordringen med et lite barn er at hjernen ikke er utviklet, altså at grensesnittet mellom sjelen og den materielle verden ikke er utviklet ennå, så det kan ikke uttrykke det på annen måte enn gjennom sin genuine frydefullhet og nysgjerrighet, så lenge grunnleggende behov blir dekket. Det er altså vår natur.

Og så snakker vi om hvordan pregningene skjer: At barnet får høre, det er bra, det er ikke bra, sånn kan du gjøre, sånn kan du ikke gjøre, de folkene liker vi, de folkene liker vi ikke. Vi blir preget med merkelapper hele tiden. Så blir vi etter hvert fjernet fra det naturlige, og vi blir denne automatiske roboten som går gjennom livet i hamsterhjulet og skal fungere, og hvor vi ikke har noen kobling med sjelen vår, bortsett fra det som er nødvendig for at kroppen vår skal leve, selvfølgelig. Gjennom årene blir denne tvangstrøyen, som vi kaller det, hardere og hardere, og man blir mer og mer fjernet fra talenter og egenskaper som har med sjelen å gjøre. Igjen, noe av dette er tilgangen til primærfølelser som glede, frydefullhet, kjærlighet og nytelse, disse tingene som oppstår fra hjertet. Og når vi ser på mennesker i vårt moderne samfunn, ser vi at den er nær ikke-eksisterende. Når jeg for eksempel spør mennesker som kommer til meg, om de kan skrive en liste over ti ting som de rett og slett bare er frydefulle av å gjøre, som ikke har noen mening i seg selv, altså som ikke er koblet til arbeid, planlegging, produksjon og sånt: De fleste som kommer til meg, kan ikke engang skrive én ting som gjør dem genuint frydefulle lenger. Det er jo skremmende.

Det nest vanskeligste prosjektet et menneske kan starte

Pål-Esben: Og så tenker vi: Ok, hvis man tror at man selv, i denne tvangstrøyen, skal finne veien tilbake til det frydefulle, så har man satt ut på en umulig reise. For ego, intellekt, pregninger og trossystemer vil hele tiden holde deg tilbake i hamsterhjulet, siden de er livredde for all form for endring. Der viser det seg, gjennom mange tusen år med de største spirituelle tradisjonene, for eksempel den yogiske tradisjonen, at dette med å ha en guide blir sett på som det mest essensielle i en students utviklingsreise, og de sier at det ikke er mulig å gjøre en dyptgripende utviklingsprosess uten å ha en guide. Og så sier det moderne mennesket: Nei, veilederens tid er over. Da tenker jeg: Altså, hallo? Så tror du at AI skal løse problemene dine? Da har du et genuint problem her. For det å finne tilbake gjennom alt grumset vi er preget inn med, våre traumer, vår frykt, vår motstand mot endringer og så videre, tilbake til dette barnet som bare kaster blader og er frydefullt bare for å være: Det er det nest vanskeligste et menneske kan sette ut på av utfordringer. Veien fra denne tvangstrøyen til å bli fri er det nest vanskeligste prosjektet et menneske på denne jordkloden kan starte med å gjennomføre.

Så tenker man: Ja, nei, dette skal jeg fikse selv. Jeg kategoriserer det som en del av ignoransen, en del av allmektighetssyndromet, og en del av det moderne samfunnet, som tror at nå skal vi fikse alt selv. Er jeg spirituell? Er jeg guddommelig? Da kan jeg jo bare fikse dette selv. Vel, erfaring gjennom tusenvis av år viser at det ikke er mulig, når vi snakker om veien til det tidløse og romløse, veien til vår Sahara. Så kan man si: Her vil jeg ikke at det skal være sånn. Og det er ok. Men da baler man inn i granskauen, om igjen og om igjen, og over alt, på YouTube og hva det enn er, og sitter og mediterer og mediterer. Man lærer teknikker og metoder, men man kommer aldri lenger i livet sitt. For man har den samme frykten, den samme usikkerheten for samfunnet vi lever i, de samme mønstrene hvor man for eksempel går i konflikt med partneren sin fordi partneren gjør noe man ikke liker. Det er den samme greia, men pakket inn i et spirituelt skall, og det går under spiritual bypassing, et fint ord jeg har lært av deg. Jeg hadde aldri hørt det før, det var du som lærte meg ordet: spiritual bypassing. Jeg hadde aldri hørt det før, for det er du som er litt der ute og sjekker hva som foregår i det esoteriske, og det er veldig fascinerende når du forteller meg hva som foregår. Det er interessant.

Amina: Ja, det er mange fine ord og uttrykk der ute.

Teknikker kan læres alene, prosessen kan ikke

Pål-Esben: Ja, jeg synes det er fascinerende i seg selv. Bare for å være veldig klar rundt disse tingene: Når man skal lære en metode eller en teknikk, trenger man selvfølgelig ingen lærer. Skal du lære å kanalisere, for eksempel, er det så enkelt at lærer du teknikken, blir hvem som helst i stand til å kanalisere. Der kan du lese en bok om det, du kan gå på et kurs, du kan se en YouTube-video, du kan til og med bruke ChatGPT-en: «Vær så snill å vise meg en effektiv teknikk for å kanalisere». Zero problem. Skal du lære astrologi, trenger du ingen lærer for det, du kan lese noen bøker, det er bare en teknisk greie egentlig, du kan gå på noen kurs. Fryktelig enkelt. Skal du lære å lese aurasystemet: også fryktelig enkelt. Slike ting, teknikker og metoder, kan man ofte lære selv eller ved hjelp av en hvilken som helst lærer der ute. Det krever egentlig fryktelig lite. Du kan for eksempel gå på et reikikurs en dag, og så blir du plutselig i stand til å kanalisere universell livsenergi ut gjennom hendene dine, som er en veldig flott og fin og myk energi. Det krever også fryktelig lite.

Men når vi skal i gang med å bryte ned forutsetningene for at den andre fødselen skal skje, som vi snakket om i en tidligere episode, nemlig å gå gjennom det vi kaller sjamandød og helbrede the dark night of the soul, som vi har snakket om, da kreves det helt andre prosesser. For når du begynner å pirke borti et menneske, og du sier at kanskje du ikke tar selvansvar for det: Jeg hører du sier at du kommer hjem, og partneren din sier noe, og du eksploderer i frustrasjon, eller du begynner å skrike, eller hva det enn er, fordi partneren din sier noe du ikke liker. Så sier jeg: Hvordan er det da med å ta selvansvar for det? For et menneske har jo selvansvar for hvordan det reagerer og hvordan det agerer, og så videre. Og da blir folk forbannet og sure: Hvem er du, som kan si til meg at jeg skal ta selvansvar for emosjonene? Det er partneren min sin skyld. Der har vi et eksempel på hvorfor dette er plent umulig å gjøre selv, siden det er subjektivt for oss selv. Og Amina, vi har jo vært gjennom et par interessante runder, vi to, med disse tingene. Hvor jeg har speilet deg og sagt, kanskje det er sånn, og hvor du reagerer og sier, nei, jeg vil kanskje ikke at det skal være sånn.

Speilingen: når egoet blir irritert

Amina: Ja, ja, det er mange ganger. Og jeg har kjent inni meg, hvis jeg har vært veldig sikker på at en ting har vært på en måte, eller at jeg har agert «riktig» på den måten, eller liksom, nå har jeg skjønt greia her, og så kan du si noe som: Ja, men hva med sånn og sånn, da? Da har jeg kjent noen ganger at det har trigget opp en irritasjon. Sånn: Hvorfor sier du det til meg? Heldigvis føler jeg i hvert fall selv at jeg har hatt kontakt med den andre delen av meg også, som har en tillit til at det du sier, er fordi du vil meg vel. Men jeg har kjent på det, og jeg har kjent: Oi, interessant, der kom det en sånn liten minidjevel inni meg, som ble litt irritert på Pål-Esben. Men jeg vil si at i flere av tilfellene har jeg vært veldig glad for å få den rettledningen. Mange ting jeg hadde tenkt hadde vært på en spesiell måte: Hvis jeg hadde fortsatt å gå den veien og hatt de tankene, hvis det ikke hadde vært noen som kunne speilet meg på det og gitt meg riktige impulser, så hadde det ikke gått så bra. Men jeg forstår, og jeg ser det også med dem jeg snakker med, når jeg ser ting: Det handler om å finne den riktige måten å si det på, som den andre kan være villig til å ta imot. Noen vil kanskje ikke være enige med en gang, men så har man tenkt litt på det, og så kommer man til fornuft litt senere. Så ja, uten den speilingen hadde jeg sittet litt fast.

Historien om sjalusien

Pål-Esben: Og sånn er det med alle mennesker. Jeg har aldri møtt et menneske gjennom livet mitt hvor det ikke er slik. Men jeg har møtt mennesker som tror at det ikke er slik, og som baler rundt og aldri finner veien ut, for de tror at dette ikke er et problem, eller at de skal fikse det selv. Ta et eksempel med meg: I gamle dager, i ordentlig gamle dager, før jeg startet min virkelige utviklingsreise etter mitt burnout i 2003, var en av tingene jeg virkelig var plaget av, sykelig sjalusi, altså av den kliniske typen. Den destruerte de tre siste parforholdene jeg hadde før jeg gikk inn i utbrentheten. Det var en virkelig sykelig form: Du er så redd, når partneren ikke er nær deg, for hva partneren gjør nå, med noen andre, som gjør at du mister den. Det var virkelig eksistensiell angst. Det var så ille at jeg ble syk, at jeg spydde, at jeg var dårlig, og pulsen var oppe i 150-160. Helt panikk. Det var selvfølgelig forferdelig. Og så kommer partneren hjem, som har vært på kino og hatt det hyggelig, og så kommer dette. Du prøver å ta deg sammen, men det er veldig vanskelig å kontrollere, og det var forferdelige greier.

Og så konfronterte den første veilederen min, som jeg hadde etter burnouten, da jeg startet min spirituelle søken, for å si det sånn, meg direkte med dette: At du er sjalu, og det er et stort problem. Og jeg sier: Nei, jeg er ikke sjalu. Hæ? tenkte jeg. Det aksepterte jeg ikke. Nei, jeg er ikke sjalu, sier jeg. Så provoserer veilederen meg, og sier at det som egentlig surrer og går i deg, er at det egentlig er du som ønsker å ha andre kvinnfolk enn partneren din. Og jeg eksploderer. Jeg satt på en restaurant, og jeg eksploderer: Hva i svarte granskauen sier du? Og jeg bare går ut fra restauranten og snakker ikke med guiden min på tre måneder. I virkeligheten hadde ikke veilederen rett i den sammenhengen; han gjorde det for å provosere meg. I virkeligheten relaterte det seg til eksistensiell angst, som jeg fant ut etterpå hvorfor jeg hadde.

Men det er klart: Hvis jeg ikke hadde hatt en modig eller stabil guide som kunne speile problemet mitt, som var utrolig ubehagelig å akseptere, for det var jo ingen som ønsket å være slik, så hadde jeg sikkert vært sånn den dag i dag. Og da hadde jeg definitivt ikke vært gift i 20 år med min kjære kone, som jeg er i dag. Da hadde det vært en fryktelig kort affære. Som med deg, Amina, og alle som går det vi kaller en dyptgripende utviklingsprosess: Det er plent umulig å gjøre det selv, siden ego-intellektet prøver å unngå å se at vi har noen problemer i det hele tatt. Og hvis vi begynner å pirke borti de problemene, finner ego-intellektet grunner til å gjøre noe annet. Jeg har vært gjennom noen runder, kan jeg fortelle, med å møte meg selv i døra gjennom de ulike guidene.

Syv år hos psykologen

Pål-Esben: Jeg har til og med vært i 7 år hos en briljant psykoterapeut, for jeg hadde slitt med alvorlig depresjon og disse tingene. Den mest alvorlige formen for depresjon, pluss bipolar type 2 med uregelmessig syklus og hele greia. Så da fant jeg ut at jeg skulle gå til en psykolog for å prøve å få hjelp. Og de 7 årene, det var et briljant, intelligent menneske, var en av de mest produktive og spennende personlighetsutviklingsreisene jeg noensinne har vært borti. For psykologen speilet meg hele tiden, og lot meg bare prate ut da jeg satte meg ned i sofaen. Og når du er litt nervøs og babler og babler, så smiler psykologen bare til meg, og speiler meg direkte tilbake, så jeg blir stum og tenker: Hva var det du egentlig sa nå? Hvordan var det? Det var så spennende at det hjalp meg dramatisk på veien til å bli det mennesket jeg er i dag.

En av de mer spennende erfaringene med psykologen min, med hensyn til min egen personlighetsutvikling, er at psykologen hele tiden speilet meg, og speilet meg ærlig, dønn ærlig. Så når jeg sier at min kjære kone gjorde så og så, og jeg reagerte sånn og sånn, og det er egentlig hennes skyld og så videre, så kikker psykologen bare på meg, smiler og sier: Ja, tror du det er sånn? Tror du det er sånn? Tror du ikke at du også har en finger med i spillet her? Nei, nei, nei, sier jeg, det var hennes skyld at jeg gjorde sånn og sånn. Og så smiler psykologen fortsatt til meg og sier: Ja, tror du fortsatt det er sånn? Og slik pågikk det, helt til jeg kom til det punktet hvor jeg begynte å anerkjenne at jeg var en hovedspiller i hvorfor denne konflikten utfoldet seg på den måten den gjorde. For meg var det helt svimlende å få lov til å komme til psykologen en gang i uken, jeg var der en gang i uken over lengre tid, og depresjonen i seg selv ble jo ikke noe bedre, men jeg gikk der fordi det var så spennende å ha et så intelligent menneske å prate med, som så meg akkurat der jeg var, som så mine skyggesider, som så min greie, og gjennom det hjalp det meg massivt.

Det gir en idé om hvorfor denne typen utvikling, som er nødvendig for å sette oss fri fra tvangstrøyen, for å kunne oppnå den andre fødselen, for å kunne finne veien tilbake til det tidløse og romløse, umulig kan gjøres uten å rydde av veien støyen og denne disharmoniske musikken som binder oss fra vår natur. Én ting er at vi alle har den guddommelige naturen medfødt, vi er en del av skaperkraften og så videre. Men i den menneskelige erfaringen, som også er gjennom design, er vi designet for å gå bort fra det, slik at vi kan erfare hvordan vi lærer å vokse uten å ha denne koblingen hvor vi vet alt og forstår alt. Så det var litt om min bakgrunn. Jeg har vært gjennom dette også, og det er en av årsakene til at man trenger en guide som vet hva man snakker om, som har gått skolen selv, som har erfart dette på livet selv, hvor vanskelig det er.

Klienten og smokken: paradoksintervensjonen

Pål-Esben: Og ikke minst: Tålmodighet er absolutt nødvendig. For i dag, etter mer enn 20 år, er jeg ikke så tålmodig som jeg var for 15 år siden, må jeg bare si. Jeg hadde en klient som kom til meg i går, som slet med utbrenthet, og som startet på mitt Forandre ditt liv på 90 dager, som er et program for å hjelpe mennesker ut av utbrenthet på 90 dager. Et veldig oppegående menneske, intelligent. Og så hadde han et prosjekt, og han hadde så stor motstand: Han hadde problemer med biler og reparasjoner, og han hadde så stor motstand mot å ta kontakt med verkstedet, så stor motstand, mot å sende en e-post og fikse dette. Og så hadde han noen gjenstander han skulle selge, for store verdier, men han hadde så stor motstand mot å legge dem ut på Finn. Så sier jeg til ham: Er du baby, eller er du voksen? Og selvfølgelig kjenner jeg mine mennesker, vi hadde en tone med galgenhumor og litt sånt, og han ville at jeg skulle være veldig ærlig med ham. Jeg spør bestandig klientene mine: Vil du at jeg skal gå rundt grøten og runde av dette, eller vil du ha greia med en gang? Så av og til klekker jeg i gang en litt intensiv paradoksintervensjon, altså sier jeg: Vil du være en sånn baby som sitter på smokken sin og sier, nei, det får ikke jeg til, jeg er utsatt, det er vanskelig for meg? Eller er du klar for å strekke ryggsøylen din og gjøre det som er nødvendig, som en voksen mann? Han hadde aldri hørt meg på den måten før. Først åpner han øynene, og så begynner han å gruble og sier: Ha, kanskje jeg skal bli voksen her. Og så får han det som det første øvingsprosjektet: Til neste gang vi snakker, får du fikset opp dette med bilene dine og solgt disse gjenstandene dine, så du får de første referanseerfaringene på at prokrastinering ikke fører noe godt med seg i livet ditt.

I gamle dager brukte jeg kanskje mange uker på en sånn greie for å runde det. I dag bruker jeg ti minutter på det, fordi livet er for kort til å gjalle rundt, som jeg sier. Hvorfor ikke gå direkte til problemet? Det er også årsaken til at jeg sier til mange som ønsker å komme til meg: Gå kanskje heller til Amina, som er litt rundere i kanten, i prosessen din. For skal du ha med meg å gjøre, må du håndtere at du har noen som er dønn ærlig, og som har blitt for gammel til å renne og raske rundt grauten med problemene. Og sannheten er at de fleste mennesker ikke er i stand til å bli konfrontert med sannheten om seg selv for raskt og for intensivt. Det trenger en god prosess, og der er du briljant med dine studenter. Du er tålmodig. Der jeg var for 15 år siden, er du i dag i tålmodigheten din?

Amina: Jo da, jeg kjenner fortsatt på tålmodigheten, og ja, det gjør jeg. Men det kan jo hende at det blir annerledes med tiden, men ja.

Lettere og vanskeligere enn noensinne: paradokset

Pål-Esben: Det gjør det, det gjør det. Og en av mentorene mine i dag, som har vært som en tibetansk munk, som hadde sin spirituelle oppvåkning for 30 år siden, et massivt menneske med 50 års erfaring med dette, og som jeg var så heldig å få lov til å begynne å prate med: Han er en ekstremversjon av der jeg er i dag, og det er interessant. Når du snakker med slike mennesker, som har erfart og oppnådd disse tilstandene man søker etter, er det befriende å kunne diskutere seg selv og hva som blokkerer deg og hindrer deg i å sette deg selv fri. Det er en av forutsetningene for en guide i det vi hjelper med: at de har gått veien selv, og at de vet hva som er nødvendig for at studentene skal kunne bryte gjennom disse stegene som trengs for å gå gjennom sin sjamandød og forberede den andre fødselen, som er frihet.

Og der møter vi den moderne verdenen i dag, hvor man, som du sier, hører at nei, man trenger ikke noen guide lenger, alt bor i meg, og jeg er så spirituell, og jeg trenger ingen til å hjelpe meg. Det eneste som kommer ut av det, er at man er fanget i tvangstrøyen sin for resten av denne inkarnasjonen. Og da kan man si at man kan starte på nytt i neste inkarnasjon, men mitt spørsmål er: Hvorfor ikke gjøre det nå? Dette er den beste tiden i det moderne menneskets historie, da snakker jeg om de siste 5000 årene. Historien vår går jo langt lenger tilbake, men la oss ta det moderne menneskets historie, de siste 5000 årene. Så sier jeg til dem: Ja, men hvorfor ikke ta den erfaringen? Hvorfor være så allmektig og tro at du skal fikse ting selv, når du trenger hjelp? De er vel like begrenset som en som er veldig deprimert, og som tenker at nei, jeg skal fikse det selv, det er vel ikke så vanskelig. Eller en som har kronisk angst, for eksempel, og tenker at den skal fikses selv. Selvfølgelig får du ikke fikset det selv. Derfor sier jeg: Hvorfor ikke dra nytte av visdommen gjennom de siste tusen årene? Hvorfor skal du finne opp kruttet selv, er min greie, spesielt når du skal gå en avansert utviklingsvei?

Det er slike ting man sliter med i dagens samfunn, med sosiale medier, TikTok, AI, YouTube, hvor man skal ha disse sound bites, altså man skal ha dette snekket. Man er opplært i samfunnet vårt til at man skal snekke spirituell utvikling. Helst skal det være maksimalt 30 sekunder, så jeg kan fordøye godisen, og så går jeg til neste 30 sekunder. Det er en av årsakene til at det i dag er lettere enn noensinne å sette seg selv fri, av hensyn til at vi har internett, og det er mulig å finne en guide som er en annen plass enn der man bor, uansett hvor i verden. På den andre siden er det den vanskeligste tiden noensinne til å sette seg selv fri, fordi psykosen i omgangen med dette har blitt verre og verre, med hensyn til at man tror at man skal fikse alt selv uten hjelp. Så på den ene siden den letteste tiden i manns minne de siste flere tusen år, på den andre siden den vanskeligste, siden vi får høre: Du er spirituell, du er guddommelig, du kan fikse deg selv, alt bor i deg, du trenger ingen for å sette deg selv fri. Ikke et paradoks?

Amina: Jo, jo, jo, absolutt. Og jeg tenkte på dette før vi skulle spille inn denne episoden i dag, dette med at guruens tid er over. Det blir litt som å si at nå trenger ikke babyen mammaen sin lenger, nå er morens tid over, for alt bor jo inne i babyen. Og jeg legger merke til: Hvis vi begynner å forstå at vi er noe mer enn et menneske, det materielle livet, at vi er guddommelige, vi er herlighet, vi er kraftfulle, så er det veldig fort gjort å gå i den fellen: Herregud, jeg er så guddommelig og kraftfull. Det er kanskje litt det første steget inn i dette. Men min erfaring er at jo mer jeg kjenner på min egen guddommelighet, jo mer ydmyk blir jeg. Det er ikke sånn at jeg går rundt og, herregud, jeg er så kraftfull. Og en annen ting i forhold til alt dette med …

Pål-Esben: Hva tenkte du på?

Amina: Kanskje en gang i uken, annenhver helg, da. Ja, en annen ting jeg tenkte på, var i forhold til dette med shorts og alle disse spirituelle lærerne, veilederne, guruene man kan se på Instagram, YouTube, TikTok, Facebook, alt dette. Spesielt hvis man er virkelig interessert i å finne veien hjem: Så skal du følge den guruen og den læreren, og la oss si at du finner tre stykker som virkelig har en stabil tilstand av enhet selv, så har kanskje de ulike teknikker og metoder og tankesett for å komme dit, og så skal du bruke de ulike metodene og tankesettene. Og da blir det litt ballete, vil jeg tro.

Ett kart og én GPS: koherens og entydighet

Pål-Esben: Det er det det blir. For skal man gå denne typen prosess som du gjør, trenger man koherens og entydighet. Man trenger å følge ett kart og ett GPS-system over tid. Du kan ikke skifte kart hele tiden. Og der går man ofte i fellen, som vi snakket om tidligere i episoden, ved at man faller for snarveiene. Men sannheten er at det ikke finnes noen snarveier. Det er fullstendig avgjørende at man går gjennom den virkelige utviklingsprosessen med å forberede seg til den andre fødselen, som vi har diskutert ganske i detalj, og man kommer ikke utenom det. Men utfordringen, i dagens samfunn er at vi vil ha alt så raskt, som en annen grunn til at dette er vanskeligere enn noensinne. Med hensyn til akkurat den biten: Vel, du kan gjøre en slik prosess på et sted mellom to og tre år. Du trenger ikke å holde på i femti år for å gjøre prosessen. Som da du fortalte i forrige episode om hvordan denne enhetserfaringen oppleves, og hvordan du begynte å erfare dette allerede etter 18 måneder i din utviklingsprosess. Man trenger ikke å holde på i mange tiår før man begynner å lukte på og berøre Saharaen sin, men da kreves det et veldig steg-for-steg og strukturert utviklingsprogram som må følges over tid, selvfølgelig.

Og jeg skjønner problemet til mennesker i dagens samfunn også, jeg har empati og forståelse for det. For det krever så mye av oss i dag: Familien vår krever, unger krever, partner krever, venner krever, jobb krever, sosiale omfelt krever. Det er en så massiv belastning på oss, at alle krever noe av oss, at det er naturlig å si: Hvor finner vi snarveier, så jeg i det hele tatt kan makte å omgås alt dette i livet mitt? Det har jeg stor forståelse for, men det fører ikke frem til noe som helst når det gjelder det vi snakker om. For det viktigste er jobben til en guide, lærer, veileder, guru, kall det hva man vil, i denne prosessen. Ikke teknikkene og metodene i seg selv, for der finnes det mange avarter som vil fungere. Men det er denne evnen til å kunne se studenten der studenten er, identifisere friksjon og hva som hindrer studenten i å ta neste skritt, og hjelpe studenten gjennom disse blokkeringene eller motstandene, basert på sin egen erfaring, gjennom å ha gått akkurat den samme veien selv. Det er ingen teknikk eller metode som kan overstyre akkurat det. Det krever et utviklet menneske.

Sykofanten: hvorfor AI aldri kan gjøre jobben

Pål-Esben: Og det er en av årsakene til at AI aldri kan gjøre denne jobben, siden AI er programmert til å være en sykofant. Det er et beautiful ord, sykofant. Og hva er en sykofant? Jo, en sykofant er en som jatter med deg hele tiden, som bare forteller deg det du liker å høre, og AI er programmert for det. Hvorfor? Jo, AI-en jatter med deg hele tiden og sier: Å, for et fantastisk spørsmål du stiller meg, dette var storveis. Du har hørt det hvis du har prøvd AI: Å, dette var interessant. For hvis AI-en ikke er sykofant, hva skjer da? Jo, den sier noe du ikke liker, og hva gjør du da? Da skifter du fra ChatGPT og går over til Claude eller Gemini. Fordi du som menneske ikke vil akseptere at AI-en forteller deg at nå må du ta deg sammen, slutt å være baby, ta smokken ut av kjeften din, strekk ryggsøylen og ta ansvar for livet ditt. AI vil aldri kunne si det. De er programmert for ikke å si det. Og nå er dette et ekstremt tilfelle, jeg gjør ikke sånt mot mennesker som regel, men av og til, når jeg har rett menneske foran meg, som er klar for en veldig rask utviklingsprosess, altså som er stabilt nok, og som vet at jeg gjør det med et godt hjerte for å hjelpe, så gjør jeg disse tingene. Men med de fleste er man mye rundere. Men som vi sa: Med alder og erfaring blir du mer og mer trøtt av å vasse rundt grauten, og enten takler studenten det og får direkte servert hva du ser, og så får studenten selv ta ansvar og et valg om man vil gjøre noe med det.

Som deg, da du kom til meg: Da var det din frykt for demoner, og dette er et stort tema, frykten for det onde og disse tingene. Vi diskuterte, og jeg fortalte deg fra mitt synspunkt hvordan jeg ser det, og så sier jeg til deg: Amina, ta deg noen dager, og tenk gjennom dette, og still deg spørsmålet om du er villig til å prøve min måte å se dette på, eller ikke. Det er ditt ansvar. Og sånn må det være: at man ikke sier til mennesker, sånn må du gjøre, og sånn må du gjøre, for det er feil. Hvert eneste menneske må være villig til å ta disse valgene selv. Derfor sier vi til våre studenter: Som studenter bør dere ikke tro på noe som helst. Dere er ikke her for å tro på noe som helst, dere er her for å gå inn i erfaring, og gjennom erfaring vil du se hva virkeligheten er. Var det ikke sånn i starten: at vi forteller hvordan vi ser det, og så er det opp til studenten å velge, med fri vilje, om de vil gjøre noe med det eller ikke?

Amina: Jo, og det tror jeg også mange setter pris på. Jeg husker jeg satte veldig stor pris på det første gangen jeg hørte deg si det: Det er ikke sånn og sånn og sånn, men ikke tro på det, gå inn i egen erfaring. Det er egentlig veldig fint, for da har du dine egne erfaringer å gå tilbake til når tvilen begynner å komme opp senere, eller den melder seg: Er det egentlig noe mellom himmel og jord? For det kan skje på en slik vei at du har disse dype erfaringene, dype opplevelsene, og så går livet, og så plutselig en dag spør man seg: Hva er det egentlig jeg holder på med? Her sitter jeg og holder på med drager og guder og engler og hele pakken, og tenker: Nei, er det egentlig noe i dette? Og det å ha disse egne referanseerfaringene, gå inn i Book of Shadows, i boken sin, og si: Oi, vet du hva, jeg opplevde jo dette, jeg husker hvordan det var, selvfølgelig er det noe mer mellom himmel og jord. At du samler opp dine egne erfaringer hele tiden, ikke bare de dypere spirituelle opplevelsene, men også når jeg har stått i ganske vanskelige ting og har klart å komme meg ut av det. Du sier jo alltid til meg: Husk på hva du har gjort for at du har oppnådd dette. Én ting er at jeg kommer og forteller at jeg opplevde det og det, og jeg holdt på å gå på en smell der, og så gjorde jeg ikke det likevel. Og så er du opptatt av at jeg skal forstå: Hva har jeg gjort for å komme dit, og hvordan kan jeg fortsette å ta det med meg videre? Notere det, skrive det ned, ha det svart på hvitt, som kan hjelpe på veien.

Falske guruer og Epstein-saken

Pål-Esben: Ja, og en virkelig guide, altså en som er en virkelig guide eller veileder, vil aldri fortelle deg hvordan du skal se noe slikt. Den vil si hva den tenker rundt det, og så må du gå hjem og tenke på om du vil dette eller ikke. Som med den klienten jeg hadde: Så sier jeg at det er slik jeg ser det, og nå må du sette deg ned etterpå og tenke gjennom om du vil fortsette å prokrastinere, som er et tema på mange områder i livet ditt som skaper lidelse. Om du tar det valget, er det ok for meg, sier jeg. For det er ditt liv, din karma og den greia. Men hvis du velger det andre og sier, ok, nå er det nok med prokrastinering, og du selv tar det valget fordi det er rett for deg, da starter en virkelig utviklingsprosess. For en virkelig utviklingsprosess, en ekte utviklingsprosess, kan aldri starte uten at den som går den, er villig til å ta valgene selv, fordi det er rett for deg å gjøre det.

Det er forskjellen på når du kommer inn til en lærer, guide eller guru med sektlignende strukturer, som det dessverre er mye av i dag. At du har en eller annen guru eller leder, hvor du kommer inn i den sektlignende settingen og blir fortalt hva du skal gjøre, og hvis du ikke gjør det du blir fortalt, blir du enten frosset ut eller avstøtt, eller hånet, eller avstraffet, eller hva det enn er. Det er slike ting man absolutt må holde seg unna. Skal vi gjøre en slik type utviklingsprosess som vi gjør nå, krever det en høy grad av forståelse, empati og medfølelse fra guiden. Og hvordan kan du ha det uten å ha gått gjennom den samme prosessen selv først? For da vet du hvor komplekst dette er for mennesket, hvor stor motstand som kan oppstå, hvor vanskelig det er å ta disse valgene. Da ville det være skadelig å si «gjør sånn», for da ender det bare med at man ikke vil ha noe med det å gjøre. Det vil ikke fungere i en slik type utviklingsprosess. Og det er dessverre noe det blir mer og mer av i samfunnet vårt i dag: disse autoritære lederne i den spirituelle verdenen. Og dessverre er det slik at en del av dem er autoritære lærere som har hundretusenvis, millioner av følgere. Det er ikke helt slik som de utstråler at det er.

Og når vi spiller inn dette nå, er en av verdens mest kjente guruer, for eksempel, viklet inn i Epstein-saken. Jeffrey Epstein, som var en dømt seksualforbryter i 2008. Nå kommer disse filene ut, hvor disse spirituelle lærerne blir avslørt for det de virkelig er. Da har du et forbilde, en guru, som hevder å kunne hjelpe folk til spirituell oppvåkning, og som selv hevder å være spirituelt oppvåknet, og så ser man at det er falskhet. Og da ser man plutselig dette temaet om falske guruer, som er et av de store problemene vi har i samfunnet vårt i dag: at de hevder at de kan, uten å kunne. De hevder at de har erfaring, uten å ha den erfaringen som er nødvendig. For eksempel at man har sin innsikt gjennom å ha lest tusen bøker om opplysthet. Da kan man prate som et ekkokammer etter guruene i India, for eksempel, og snakke om alt mulig om kundalini og hva det måtte være. Men man har ingen anelse, siden man ikke har gått gjennom prosessen selv, og man ikke er i nærheten av å erfare hva Saharaen virkelig er. Det går inn i kategorien falske guruer, som er en av de mest kompliserte oppgavene for en søkende å orientere seg bort fra. For det er ofte slik at desto flere følgere og desto flere bøker og desto mer publisert en spirituell lærer er, desto bedre tror man det er. Men det er ikke akkurat slik at der det ser ut som det glimrer mest, er der gullet er. Så det er en utfordring, selvfølgelig, som vi møter. Hva tenker du om dette, Amina?

Gurusmeller og forståelsen for de skuffede

Amina: Det er ganske krast når man ser hva som er bak forhenget til ting her. Ja, og jeg tror vi absolutt lever i en tid nå hvor mer og mer kommer til å komme opp til overflaten, og det kommer til å bli vanskeligere å orientere seg. Det er i hvert fall en stor del av grunnen, kanskje den eneste, til at vi har denne podkasten: for dem som føler seg trukket mot en slik type vei, og som den er riktig for. For jeg tror ikke det er en viktigere tid, kanskje i historien, jeg vet ikke, jeg har ikke levd tidligere, for å finne veien til sitt eget hjerte, til sin egen sjel, veien hjem til den man virkelig er. For der vil du finne et anker, en trygghet, en ro som man ikke vil finne noe annet sted.

Men jeg forstår også veldig godt hvorfor man blir forvirret. For når man er på leting, og det er så mye forskjellig der ute: Hva skal jeg velge? Og så tror man på dem, og så har man kanskje gått på noen gurusmeller. Og da kan jeg i hvert fall forstå at man tenker at nei, kanskje guruens tid er forbi, kanskje den spirituelle lærerens tid er forbi, kanskje jeg skal gå innover i stedet. Når man kanskje har erfart nok falske guruer, er det kanskje ikke så rart at man sier at nå er det nok. Hvor man finner falsk guru etter falsk guru, og har håp hver gang om at man endelig skal finne noen som kan hjelpe en tilbake til en dyp indre fred, til en contentment, til tilfredshet, til en mening, til det vi kaller et frydefullt liv. Og så går man på blemme etter blemme. Jeg kan forstå at man da kommer til et punkt hvor man ikke har noen tro på at man kan finne noen som kan hjelpe seg, og derfor sier: Ok, da ser jeg selv. Da lytter jeg til dem som sier at jeg er spirituell, jeg er guddommelig, jeg er et kraftfullt vesen, og alt bor i meg. Så jeg har også forståelse for det, at det er slik det er. Selv om det valget ikke vil føre noen som helst plass, har jeg forståelse og empati for det, definitivt.

Hva er virkelig kjærlighet?

Pål-Esben: Og så er det noe jeg opplever: Mange tenker at hvis man har en stabil tilstand av enhet, eller hvis man er en spirituelt opplyst mester, så skal den personen automatisk bare være, å, kjærlighet og sommerfugler, og du er så fin, og livet er så flott, og vi er jo én, alle sammen, ja, ja, ja. Og hvis man kommer i kontakt med noen som ikke har den typen energi de leter etter, som er kjærlighet, da kan man fort tenke eller føle: Nei, men de er jo ikke i riktig frekvens, eller de er jo ikke der. Hvis man møter en spirituell lærer eller guru som er direkte: Nei, det er jo ikke kjærlighet, og det var jo ubehagelig for meg da den personen eller den guruen sa det. Sånn er det, det er slik vi mennesker opplever ting. Men da spør jeg mennesker som sier slike ting: Hvis du har en god venn som ser at du føkker opp livet ditt med stupide valg, vil du da foretrekke en venn som sier, å, du er så fin og du er så flott, og jeg forstår hvorfor du lider, og det er alle andres skyld, du tar de rette valgene og alt er bra? Eller vil du ha en venn som sier at kanskje du trenger å se på det, så du stopper lidelsen din? Kanskje du trenger å ta selvansvar her? Og da er mitt spørsmål: Hva er virkelig kjærlighet? Hva er kjærlighet? Er det det første eller det andre? Vel, det første har ingenting med kjærlighet å gjøre, fordi du oppmuntrer mennesket som lider, til å fortsette å lide. Det andre er det som er virkelig kjærlighet, for det er gjennom hjertet ditt at du ønsker at dette mennesket skal finne veien ut av lidelse.

Amina: Fascinerende å tenke på hvordan dette er. Ja, og med tanke på det du sa der: Det å også være villig til å bli upopulær for vennen din, ved at du faktisk viser kjærlighet og forteller at hvis du gjør det, så kan det hende at alt det skjer. Det er vel kanskje også en av årsakene til at de fleste venner ikke vil gjøre det.

Løgnens tid og monkey-verdenen

Pål-Esben: Det er fordi de er livredde for reaksjonen. Alt er egostyrt, hele greia, det har ingenting med kjærlighet å gjøre. For man har frykt for hvordan det mennesket skal reagere hvis man er ærlig mot det: Vil det da forsvinne bort fra meg? Så hele greia er fryktorientert. Og det er jo det motsatte av kjærlighet, som vi har diskutert i de første ni episodene av podkasten vår. Så det er vel verdt å ha med seg tilbake: Hva er virkelig kjærlighet? Er det noen som bare sier at du er et så flott menneske, å, du er så spirituell, jeg ser auraen rundt deg, du er så fantastisk? Eller er det noen som sier at kanskje vi skal se på det og det, så du får det bedre? Så det er interessant, i den verdenen vi lever i, hvor sensitive mennesker er overfor mennesker som er villige til å være kjærlige med dem og fortelle dem hvordan de ser det.

Det blir færre og færre av dem i samfunnet vi lever i, hvor samfunnet vårt nå går i den retningen at det blir mer og mer akseptert å lyve. Det er så skremmende å se, folk lyver ut av en annen verden. For 20 år siden, da jeg var yngre: Når du ble tatt i en løgn, var det flaut. I dag, når noen blir tatt i en løgn, svarer de gjerne: Jeg må jo få lov til å lyve, er det noe problem i det, da? Det reagerer jeg fortsatt på. Hvor er vi i monkey-verdenen? Hvis du har en kompis i et annet stjernesystem som ligger en million år foran oss i utvikling: Hvordan tror du de ser på oss mennesker i dag? Som noen fantastisk utviklede vesener som er så spirituelle, eller som en gjeng monkeys og primater som er aggressive og ødelegger seg selv? Det siste, selvfølgelig. Vi mennesker tror vi er så spirituelle, og nå skal vi inn i en ny verden, og alt skal våkne opp, for nå er vi i en fase hvor hele verden våkner opp. Det skjer ikke noe med oppvåkning for tiden, altså. Her skjer det motsatte av oppvåkning, og det er kanskje det som må til, for at mennesket en gang kommer til det punktet hvor vi sier: Nå er det nok, kanskje jeg skal endre meg, kanskje jeg skal gå mot lyset i meg selv i stedet for å gå mot frykten.

Og det er som du sier: Derfor tror jeg det viktigste man kan gjøre i dagens samfunn, er å finne veien til lyset i seg selv. For desto mer lys du har i deg selv, desto mindre vil galskapen i verden vår, som er frykt og angst og krig og alle disse tingene, få lov til å styre hva du tenker og hva du føler. Og desto flere av disse lysene som mennesker blir, desto mer påvirker man menneskene rundt seg, og på den måten kan man starte endringsprosessen i denne verden. Men det holder ikke med mennesker som bare er i kjærlighet, på den rosa skyen med kjærlighet, og alt er ok og alt er fint, og når de kommer hjem til partneren og partneren sier noe de ikke liker, så eksploderer de og er fulle av angst og hatmodus. Det vil ikke fungere. Så det er en spennende tid vi lever i, Amina. Veldig spennende tid.

Amina: Ja, jeg tror det er interessant å være menneske i den tiden vi lever i nå.

Søvngjengerne og oppvåkningen

Pål-Esben: Ja, jeg synes det er veldig frydefullt å få lov til å være menneske i denne verdenen. I hvert fall når man kommer til dette punktet hvor man skjønner at mennesker er søvngjengere, som lever i drømmen sin og tror drømmen er virkelig. Den dagen du har våknet opp fra den drømmen og ser dette, endrer perspektivet på erfaringen her i verden seg totalt. Da ser man at sjelen bestemmer seg for å komme inn i en begrenset tilstand som vi kaller tvangstrøyen. En liten del av sjelen fokuserer seg, går inn i en drømmende tilstand, hvor det skapes en drømmende virkelighet, en form for illusjonsvirkelighet, men som oppleves ekte. Og den delen av sjelen som går i drømmemodus, tror at den er våken.

Amina: Ja.

Pål-Esben: Altså, slik menneskene ruller. Og det er en av de mest fascinerende erfaringene jeg tror det er mulig å oppleve i denne verden: den dagen man våkner opp, og går gjennom sin virkelige spiritual awakening-prosess, at man begynner å se denne tingen. Den dagen man ser dette, opphører angst, opphører usikkerhet, opphører frykt. For man ser hva det er, og man erfarer hva det er, ikke kognitivt, men inni seg. Det er en veldig fascinerende greie. Og for hvert menneske man hjelper til å våkne opp fra denne drømmen, skjer det noe spennende. Drømmen kaller vi sjelens eliteuniversitet, som vi har snakket litt om i en tidligere podkastepisode, og som vi skal drille litt mer ned i i en fremtidig episode, for å fortelle mer om veien til enhet. Det er en av tingene du holder på å merke nå i utviklingsprosessen din: hvordan det oppleves å begynne å stå med en fot som berører Saharaen, og den andre foten i sandkornet, i den materielle verden. Det er en paradoksal erfaring i starten.

Å le av alvoret: mer forankret enn noen gang

Amina: Ja, definitivt. Og jeg har tatt meg selv i det flere ganger, hvor det har vært, kall det mini-alvorlige situasjoner i livet, og ting har skjedd, og ting skal styres med og ordnes med og slike ting. Når jeg er for meg selv, kan jeg begynne å le av hva det er jeg holder på med. Jeg kan begynne å le av det, og ikke på en hånlig måte, men med en frydefull latter, selv om ting kan være utfordrende og vanskelig, fordi jeg har et helt annet perspektiv å se ting fra og oppleve ting fra. Samtidig gjør det også at jeg kan være mer forankret i meg selv. Det er ikke sånn at jeg svever bort inn i et annet perspektiv, det gjør meg mer jordet, egentlig, enn noen gang. Det er de tingene jeg har begynt å oppleve veldig i det siste. Også dette med å kunne finne ro og tilstedeværelse selv om den fysiske kroppen ikke er helt der. Det er også veldig paradoksalt: Wow, jeg trodde ikke det var mulig engang, at det finnes et sted. Jeg opplever verden som at alt endrer seg hele tiden, men så kan jeg gå inn i meg selv, inn i meditasjon, inn i stillhet, inn i ulike ting, og så kan jeg kjenne at dette jeg kjenner på nå, er uforanderlig på en måte. Det er der hele tiden.

Tidligere, det er jo en utviklingsprosess, og jeg har fortsatt en utviklingsprosess å gå, men tidligere måtte jeg aktivt gå inn i det for å minne meg selv på det, hvis jeg ble revet med av kaos. Nå kan jeg kjenne at den er med meg hele tiden, selv om det selvfølgelig blir dypere når jeg går inn i meditasjonsprosessen og slike ting. Og så er jeg ikke alle dager lik, men jeg har også vært litt opptatt av, fordi jeg har hatt noen dypere opplevelser som har vært utrolig flotte, at jeg også har kjent på: Ja, men det trenger ikke å føles sånn hele tiden. For det er bare hodet eller intellektet som vil at noe skal være på en bestemt måte hele tiden. Det kan godt hende jeg har snakket meg litt ut, men, ja.

Fra å gjøre til å bli

Pål-Esben: Det er veldig spennende. I starten av en utviklingsprosess, er vi avhengige av vårt kognitive sinn: Vi begynner å lære om bevissthet, vi begynner å lære hva selvansvar er, hva den frie viljen er, hvordan vi selvregulerer oss selv, slik at vi lever ut det vi kaller hjertets vei. En veldig kognitiv prosess i starten, hvor det handler om å ha fokuset. Og når man er ferdig med den forberedende prosessen, som vi gjør gjennom grunnutdanningen og senere sjamanutdanningen, er man klar til å starte den virkelige prosessen, og da ser dette litt annerledes ut. For da glir man bort fra å bruke intellektet, da handler det mer om å bli disse tingene. I starten skal man lære å gjøre takknemlighet, man skal lære å gjøre tilgivelse, man skal lære å ha fokus på at glasset er halvfullt, disse tingene vi snakket om i de ni pilarene for å gå hjertets vei. Men når man starter den virkelige delen av utviklingsprosessen, handler det om å begynne å bli disse tingene. Du begynner å bli tilgivelse, du begynner å bli takknemlighet. Man gjør det ikke med en øvelse for å erfare takknemlighet, det er noe som oppstår spontant i livet uten at man gjør noe.

Det som er interessant, er at når man begynner der, så begynner man etter hvert å bli guidet inn i den første enhetserfaringen, man begynner å få referanseerfaringer. Da er man inne der kanskje i 10 sekunder, 1 sekund, 10 minutter, hva det enn er. Man får erfaringer på at man faktisk er Saharaen og ikke sandkornet, og det har ingen mening at man forstår det intellektuelt, for du kan ikke forstå det uten å erfare det. Og så, begynner man å få flere og flere av disse enhetserfaringene og erfaringene med det tidløse og romløse, slik du har vært igjennom. Neste steg i prosessen, som du nå står midt inne i, er: Hvordan finner jeg denne tilstanden mer og mer permanent i mitt daglige liv, uten å måtte gjøre noe for det? Og da er det virkelig ekstremt spektakulære ting som skjer. For da begynner denne prosessen med at man i sitt daglige liv begynner å berøre de første lagene av Saharaen med den ene foten, og sandkornet med den andre foten, og man begynner å erfare det du erfarer nå. Uten å gjøre spesifikke ting er man i dyp kontakt med sin komplette natur, med sin kjerne, samtidig som man omgås konfliktene med ungene og hverdagen. Det er så vilt når man begynner å erfare dette, at det er ubeskrivelig.

Paradokset: mindre og mindre fri vilje

Pål-Esben: Det som skjer, er at vi helt i starten av en utviklingsprosess, som vi har i grunnutdanningen, jobber med at vi skal få mer og mer tilgang til den frie viljen, mindre og mindre autopilot, slik at vi har mer og mer av dette rommet mellom impuls og handling. Det blir mye klarere for oss, så vi kan ta sunne og gode valg. At vi kan selvregulere oss og få mer og mer makt over vår frie vilje, slik at vi kan selvregulere oss på en bra måte når partneren sier noe vi ikke liker, og så videre. Det er starten på en ekte utviklingsprosess. Men den virkelig spektakulære delen av en utviklingsprosess er når du kommer inn i fasen hvor du får mindre og mindre fri vilje og mindre og mindre valg. Og det er et paradoks, fordi du er opplært til at jeg skal få tilgang til mer og mer av min frie vilje, slik at jeg får flere og flere valg. Men det som skjer i denne virkelige delen av veien til enhet, er at du kommer til det punktet hvor du forstår at du har mindre og mindre fri vilje, mindre og mindre valg til å gjøre idiotiske ting. Det er rett og slett for teit, for dumt, å sette i gang et eller annet sirkus fordi egoet ikke blir tilfreds. Det betyr at desto mer permanent tilgang du har til din Sahara i det daglige livet, desto mindre fri vilje og desto mindre valg blir det til å gjøre ting som skaper lidelse, for det er rett og slett for dumt. Det blir like dumt som for et tre å si: Nei, nå vil jeg ikke vokse noe mer. Treet har ingen fri vilje og valg til å gjøre det, fordi det lever ut sin natur. Og desto mer et menneske er i kontakt med sin virkelige natur, desto mindre fri vilje er tilgjengelig, desto mindre valg er tilgjengelig for å gjøre idiotiske ting, for det er rett og slett for dumt. Er ikke det et gigantisk paradoks å erfare, der du er i dag?

Amina: Jo, jo, jo. Du sa det så fint her om dagen, jeg snakket med deg om noe jeg opplevde, for det var veldig paradoksalt, og så sa du: Ja, selvfølgelig reagerte du på den måten, fordi det er jo din natur. Det fikk meg til å tenke: Ja, selvfølgelig. For vi tenker jo at dette sandkornet, denne tvangstrøyen, er vår natur, vi er mennesker og slike ting. Og det er vi jo også, selvfølgelig. Men den andre, guddommelige naturen, hvor det bare er andre ting som faller seg helt naturlig, da.

Pål-Esben: Ja. Det er ikke lenger behov for selvregulering, det er ikke lenger behov for å skulle tilgi, det er ikke lenger behov for at du har fokus på takknemlighet og alle disse tingene, for du blir dette. Du får mer og mer tilgang til naturen din. Og det er det virkelige. Når vi snakker om den ursjamanistiske veien til enhet og spirituell oppvåkning og opplysthet, er det dit jeg ønsker å føre deg og dine medstudenter: til det punktet hvor man i sitt daglige liv står stabilt, konstant, med en fot i Saharaen sin, i sin komplette natur, og en fot konstant i sandkornet. For utfordringen i enkelte spirituelle tradisjoner er at når studentene begynner å nærme seg disse enhetserfaringene, trigger det ofte en flukt fra den materielle verdenen. For eksempel når man flykter inn i et ashram: Da slipper man å ha noe med den materielle verdenen å gjøre, og så blir man kun i ashramet, for der kan man erfare det spirituelle. Men jeg tror at vi har kommet hit, sjelen vår har kommet hit, ikke for å flykte inn i hulen vår i Himalaya, eller i et ashram. Vi har kommet hit for å lære og erfare i den gale, materielle virkeligheten vi lever i. Men det er klart at den dagen man i tillegg står med en fot i Saharaen sin, vil opplevelser og erfaringer av den materielle virkeligheten være komplett annerledes. Det er ingen depresjon som kan eksistere lenger, ingen angst som kan eksistere, ingen usikkerhet og uro som kan eksistere. Og det er den virkelige utviklingsprosessen for et menneske: Vi har gått inn i sjelens eliteuniversitet, som vi alle er her i, og så kommer man inn i doktorgradsavhandlingen sin i eliteuniversitetet, som egentlig er akkurat denne prosessen hvor man stabiliserer en permanent tilgang til Saharaen sin, mens man er permanent fokusert også i den materielle verdenen. Da er man i konstant meditasjon, da har yogaen satt seg.

Amina: Og tenk så heldige vi er, som har noen som deg her i Norge, her i Vesten, som kan guide en slik prosess midt i den moderne verden, uten at man må bo i et ashram, uten at man må låse seg inne i en hule. Jeg har tenkt på det i det siste, jeg er så takknemlig for det, og jeg synes det er ordentlig stort.

Slik kjenner du igjen en ekte guide: se på studentene

Pål-Esben: Og det er min greie, der jeg fra starten hadde fokus på at dette måtte kunne skje på en dyptgripende måte mens et menneske lever sitt komplette materielle liv, med unger, familie og så videre. Det var slik Yggdrasil sjamanskole egentlig ble skapt fra starten: at dette skulle være mulig. Derfor legger vi så stor vekt på disse forberedelsene, de første to skrittene av utdanningsforløpet, før vi kommer inn hit, slik at dette blir mulig.

Og nå er det slik at den eneste måten å kunne erfare eller se om en guide, veileder, guru, lærer er ekte eller ikke, er å se hva som skjer med studentene til den læreren, guiden, guruen. Der vil du se om det er ekte eller ikke. Det er faktisk den eneste måten du kan se om det er ekte eller ikke: å observere studentene til guiden. For hvem er det som kan avgjøre om et menneske har opplevd spirituell oppvåkning? Jo, det er kun et annet menneske som har erfart det samme. Hvem kan diskutere hvordan det erfares i enhet, uten å ha vært i enhet? Hvem skal kunne diskutere hvordan smaken av jordbær er, hvis de ikke har erfart smaken av jordbær? Så når man søker etter en guide for en slik type dyptgripende utviklingsprosess, er det ikke bare overflateting man ønsker å lære, for det kan man lære overalt. Men i en slik type prosess, den dagen man kommer til det punktet hvor man sier at dette er det som er rett for meg, er det selvfølgelig avgjørende at man finner en guide som virkelig er ekte, og ikke en falsk guru. Og det beste kjennetegnet på en som er ekte, er nettopp erfaringen til studentene.

Det er det jeg ville gjort i dag: Hvis jeg skulle gått tilbake og valgt min første veileder, hadde jeg vært mye flinkere til å gjøre akkurat dette, og brukt tiden min på å analysere de ulike som hevder at de kan vise deg veien til det tidløse og romløse, og analysert og snakket med studentene og sett hvordan dette virkelig er. Hvordan er denne guruen? Har den empati, har den hva det enn er? Hvordan foregår dette i praksis? For disse guruene og veilederne kan jo si hva som helst til krampa tar dem, uten at du vet om det stemmer. Så det er et tips jeg vil gi, for å kunne finne en ekte guide i dette, uansett hvor i verden du søker etter den, for de finnes over hele verden. Det er bare det at de som ofte er mest genuine, ikke er på YouTube med ti millioner følgere. Det ser litt annerledes ut. For når du finner disse tilstandene, får du mindre og mindre behov for å gå ut og vise verden hva du er. Det er bare noe som skjer, men det er en helt annen sak.

Og den neste utfordringen, når du først finner noen du tror er ekte, er å få den til å bry seg om deg og engasjere seg akkurat i deg. En av mentorene mine, som jeg snakket om, som er en tibetansk munk som var selvrealisert for mange tiår siden: For de fleste som kjente ham, var han ikke interessert i å hjelpe med disse tingene, kun overflateting. Det er først når du finner en som virkelig er villig til å gå i dybden med deg, og som er villig til å engasjere seg med deg, at du har muligheten. Skal du for eksempel søke til den mest kjente guruen i det største ashramet som finnes i dag, som er i Sør-India: Å få den guruen, som har over 15 millioner følgere på Instagram, til å engasjere seg i deg, er mindre sjanse for enn å vinne i lotto.

Frankfurt-erfaringen: guruen på video

Pål-Esben: Og hvis du går til en student av den guruen, vil du få en alvorlig interessant erfaring, som jeg fikk selv. For jeg ville lære en type yoga, så jeg var i Frankfurt og lærte den hos en av studentene til denne verdenskjente guruen. Og jeg fikk sjokk. Jeg kommer inn der, og vedkommende sitter foran, sier ingenting, setter på en video med denne guruen, som forteller hva vi skal gjøre, og vedkommende sitter bare der når du gjør teknikker og metoder, og er ikke særlig interessert i å rette på noe som helst. Så stiller jeg et spørsmål om et chakra eller noe slikt: Nei, det kan jeg ikke svare på, siden min guru finner det uvesentlig å svare på. Så jeg sitter der og lytter på guruen på TV, gjør asanaene, og får egentlig veldig lite støtte. Og så tenker jeg: Ja, og dette er en student som har vært i dette ashramet i flere år, har mange tusen timer med utdanning, og som har vært instruktør for dette merket. Og så tenker jeg: Hva? Så spør jeg vedkommende, en veldig hyggelig dame, og hun sier: Ja, men det er slik vi ble opplært, vi har ikke lov til å si noe, vi er nødt til å vise denne videoen, fordi guruen er livredd for at vi viser hans lære på feil måte, så vi er forpliktet til å gjøre alt dette med video og sånn. Og da tenker jeg: Hva var dette for noe? Det var i hvert fall ikke det jeg søkte etter.

Og ofte, når du møter seniorstudenter hos slike typer guruer, vil du også finne en høy grad av ting du ikke liker. Et eksempel er det største ashramet i India, hvor det er kjent at det er mye overgrep mot kvinnelige studenter, seksuelt misbruk og disse tingene. Selv om det blir glattet over og betalt ut, er det et massivt problem. Da må man stille seg spørsmålet: Hva slags etikk er det? Nå sier ikke jeg at alle er sånn, men jeg kjenner til flere av de største ashramene som har et gigantisk problem med dette. Da må man stille seg spørsmålet: Hva er dette for noe? Derfor er det slik at det å finne en lærer, guide, guru, veileder som virkelig, a, er kompetent, og, b, er villig til å engasjere seg, det er det som er kunsten. Og som er villig til å gjøre det over tid. Jeg kjenner flere i verden som er eksepsjonelt dyktige i dette, men jeg kjenner veldig få som er villige til å engasjere seg i en nybegynner. De fleste av dem har med seniorstudentene og seniorfølgerne sine å gjøre, eller hva det nå heter, og de er ikke veldig interessert i nybegynnere, for det lar de studentene sine få lov til å håndtere. Så det er verden vi lever i.

Den vanskeligste jobben av alle

Pål-Esben: Og det er dette som gjør dette vanskeligst: På den ene siden skal vi gjøre den nest vanskeligste oppgaven som eksisterer for et menneske, nemlig å finne veien til å våkne opp fra drømmen vi tror er virkelig. Og så skal vi finne en guide som er kompetent, og så skal vi finne en guide som faktisk er villig til å hjelpe oss. Det er en jobb som trengs å gjøres, og det er ingenting jeg ville latt gå til tilfeldighetene. Jeg ville ha gjort jobben, hvis man søker etter en slik type vei. For det finnes definitivt mennesker der ute som kan hjelpe deg, men jeg ville ikke brukt tilfeldigheten og håpet at det skjer.

Og min oppgave her, siden livet mitt trolig ikke er så langt, at jeg ikke har så mange år foran meg, er å ta deg og dem som er seniorstudenter hos meg, og etter hvert vise dere hvordan dere gjør denne jobben, slik at dette blir mulig også etter at jeg dør, eller jeg blir dement, eller hva som nå skjer, at jeg bare sitter og gurgler i en stol og ingen forstår noe som helst, eller, som enkelte yogier i India, sitter oppe i et banantre og kaster bananer på folk. Jeg har noen interessante historier der. Jeg ser for meg at jeg blir gammel og senil. Så det er også en av mine oppgaver: ikke bare å hjelpe mennesker på denne veien, men også å hjelpe mennesker som deg, som ønsker dette, og vise hvordan denne prosessen kan gjøres og bør gjøres for å ha suksess med den.

For vi har sagt at det å ta oppgaven og se seg selv fra drømmen man tror er virkelighet, er den nest vanskeligste oppgaven et menneske kan ta på seg i dette livet. Hva er da det vanskeligste? Og det er akkurat dette: Det er den som tar oppgaven med å prøve å finne en vei til å kunne hjelpe et menneske i drømmen som det tror er virkelighet, til å våkne opp fra drømmen. Det er det jeg karakteriserer som den mest komplekse, utfordrende og vanskeligste jobben og prosjektet et menneske kan ta på seg. Og da tenker jeg: Herregud, hvor glad jeg er for burnouten min i 2003. Herregud, jeg er så takknemlig for at jeg nesten mistet livet, og for at alt gikk i grus, så jeg endelig våknet til livet, og etter hvert tok tak i den vanskeligste og mest komplekse og spennende, faen, vanvittige oppgaven som jeg mener et menneske kan ta på seg. Uten det burnoutet hadde jeg sikkert sittet som en tråkig ingeniør i en lederstilling i Microsoft. Og Herregud, tenker jeg, det må ha vært det kjedeligste jeg kunne gjort som menneske. I dag er jeg satt i en setting hvor jeg opplever exalterad, som svenskene sier. Bare det å få lov til å være med når jeg har med deg og dine medstudenter å gjøre: Jeg får lov til å se dette lyset, og denne prosessen og erfaringen med at dette skjer, som ikke en kjeft turte tro på. Når de starter i en prosess med meg, der jeg sier, ja, nå skal vi finne veien til det tidløse og romløse, og mitt ønske er at dere en gang står med den ene foten i Sahara og den andre i sandkornet, at dere bare er her, at dette er dere, at angst ikke eksisterer, frykt ikke eksisterer, usikkerhet ikke eksisterer, at dere er et komplett annet menneske: Det er ikke en kjeft som intellektuelt kan tro på noe slikt. Men så går prosessen, og man ser i seg selv: Wow, jeg har noen referanseerfaringer, det er jo faktisk sånn, det er jo faktisk sånn. Ikke fordi intellektet sier det, men fordi man erfarer det.

Og da kan du tenke deg selv, sett fra mitt synspunkt, hvor givende og hvor spennende akkurat dette er. Derfor er jeg så dypt takknemlig for at jeg fortsatt er ved god nok helse til å kunne gjøre dette. Og jeg tenker hver dag på hvordan livet mitt hadde vært hvis jeg hadde sittet som leder i Microsoft og programmert det og det. For et mareritt, tenker jeg, kontra det jeg erfarer i dag. Så det er litt sånn, jeg vet ikke hvorfor jeg snakker om dette, men for å gi litt bakgrunn for hvordan jeg tenker og føler rundt disse tingene. Og hvorfor jeg finner dette så viktig i dagens samfunn, med mer mørke og frustrasjon og angst enn jeg noensinne har hatt. Det å kunne bidra til ditt lys: Jeg ser hva som skjer når lyset tennes mer og mer i deg. Jeg ser hva som skjer med deg, jeg ser hva som skjer i relasjon til parforhold, i relasjon til ungene dine, i relasjon til verden rundt deg. Så undrer jeg meg og sier: Wow, for en konsekvens når du tenner lyset i et menneske, hvor mange rundt som blir påvirket av det. Da stiller jeg meg spørsmålet: Hva mer meningsfullt kan et menneske gjøre enn akkurat dette? Det var subjektivt, jeg vet ikke hva du tenker om dette. Nå begynner jeg å avslutte. Avsluttende tanker? Har du noen tanker generelt, eller er det bare babbel her nå?

Amina: Det var absolutt ikke babbel. Veldig, veldig fint og flott å høre på. Og jeg kan bare forestille meg, fra ditt perspektiv: Første gangen jeg hørte om det, visste jeg egentlig ikke hva jeg gikk til; jeg var bare med videre fra sjaman- og grunnutdannelsen, for det skulle jeg. Og da du begynte å snakke om den ursjamanistiske veien til enhet og spirituell opplysthet, tenkte jeg at jeg hadde et bilde av hva det handlet om. Og så er det jo noe helt annet. Og det å være lærer og guide på den andre siden, og observere alle studentene som går denne veien, og tenker: Oi, dere aner nesten ikke hva dere går til, på en måte. Det er så stort, det er så dypt. Det må være ganske spesielt å få lov til å følge. Ikke bare det, men alle rammene og alt du setter opp. Det er en stor glede, det.

Sunn skepsis og møtet med mentoren

Pål-Esben: Og en dag håper jeg også at jeg får muligheten til å invitere alle som er interessert, til å møte en av mentorene mine, altså han jeg har snakket om i dag, som er anerkjent som et oppvåknet menneske. Det er en interessant erfaring, for jeg ønsker hele tiden å vise et større bilde inn i hva jeg er for noe. Ofte er det lettere å anerkjenne en som har langt, hvitt skjegg, og som har bodd i Tibet i 30 år i et tempel, og akseptere at en slik har våknet opp, enn en vanlig dødelig, som en gang har vært ingeniør og hva det er man har gjort. Derfor håper jeg å få invitere deg og alle som ønsker det, til et møte med ham også, som er i 70-årene nå, og som trolig ikke har så lang tid igjen i denne inkarnasjonen. Få lov til å erfare disse tingene.

For jeg tror at skepsis er noe jeg oppfordrer mennesker, altså studentene mine, til å ha. Det er viktig å være skeptisk, for hvis du bare svelger alt som blir sagt av alle, har man et problem. Men en sunn skepsis er noe annet enn bare å være skeptisk. En sunn skeptiker sier: Ok, jeg hører hva et menneske sier, jeg hører hva Amina sier, jeg hører hva person X sier, jeg tenker det og det om det, og jeg kan ikke forestille meg disse tingene. Men det er forskjell på å si at det er bullshit, kontra å si: Ok, la meg selv finne en referanseerfaring på om dette i det hele tatt eksisterer. For en sunn skepsis er bra til én ting: at man filtrerer bort kanskje mye av galskapen som er der ute. Men så trenger man å være villig til å gå inn i erfaring, for det er kun gjennom erfaring man erfarer hva virkeligheten er.

Amina: Veldig bra sagt.

Pål-Esben: Som dyslektikeren sier.

Amina: Ja, så viktig bidrag, det.

Dysleksien som fordel

Pål-Esben: Så, jeg må le litt og være litt humoristisk, jeg kaller det å ha litt galgenhumor med galskapen i meg selv. Før så jeg min dysleksi som et problem. I dag ser jeg dysleksien som ikke noe problem i det hele tatt. Den er en av mine assets, en av mine fordeler. For en dyslektiker har ikke ti tusen vanskelige fremmedord å prate med i et eller annet tåkespråk. En dyslektiker prater et enkelt, forståelig språk som ikke inneholder fremmedord og vanskelige ord. Jeg kan ikke noe annet, for jeg kan ikke forholde meg til slike ord, jeg kan ikke engang uttale dem. Så det er slik at måten man ser livet på: Det som før var et problem, blir plutselig en fordel. Kanskje er det ikke så mange dyslektikere der ute som jeg har hørt si at dysleksi er en fordel, men for meg har det vært en fordel. Og det er veldig, veldig spennende.

Så, oppsummert i dag: For å gå en slik utviklingsprosess som vi har snakket om sammen med deg nå, som du går, er det absolutt nødvendig å finne seg en kompetent guide. Det handler aldri om metoder eller teknikker, det handler om en prosess. Og det handler om en guide som ser deg, som ser hvor du stopper og blokkerer deg, som hjelper deg å løse opp blokkeringen, slik at tvangstrøyen gradvis kan gå mer og mer av, og du etter hvert kan finne veien tilbake. En annen ting som er veldig vanlig når man går denne typen vei, er at man feiltolker erfaringer, og da trenger man guiden der for å hjelpe deg å forstå hva erfaringene er. For ofte, når vi begynner å ha å gjøre med området der tid og rom blander seg med det tidløse og romløse, kan det oppstå forvirrende erfaringer. Uten noen å diskutere med hva dette handler om, er det veldig vanskelig å forstå hva det egentlig er. Er dette en erfaring av den transendentale overgangen, for eksempel, hvor tid og rom blander seg med det tidløse og romløse? Eller er dette et psykologisk rom man har en erfaring i, eller et energetisk rom, et astralfelt, som ikke har noe med dette å gjøre, for eksempel?

Lysvesener, aliens og selvansvar

Pål-Esben: Og det neste, som jeg snakket om, en guides viktige oppgave: å sørge for å hjelpe studentene som står fast, med å gi slipp på blokkeringene og finne veien videre. Og den tredje tingen som er veldig sentral i jobben en guide har, er å hjelpe studenten med å unngå å bli fanget av illusjoner. Illusjoner betyr at man har en ekstatisk erfaring, en blisserfaring, som man tror er enhet, men som i virkeligheten bare er en hormonreaksjon, hvor serotonin, dopamin, DMT blir satt fri, for eksempel av pinealkjertelen, og man har en hormonerfaring, altså en blisserfaring, med at det pumpes inn i en. Hvis man tror at det er enhet og at det er opplysthet, blir man værende i en hormonerfaring og tror at desto mer jeg pumper opp og får disse erfaringene, desto mer opplyst er jeg. Men det har ingenting med opplysthet å gjøre, og derfor trenger du en guide også for å vise deg veien bort fra det vi kaller falsk oppvåkning, som ikke har noe med dette å gjøre. Og det sier seg selv at en bok ikke kan gjøre dette for deg, en YouTube-video kan ikke gjøre det, og definitivt ikke en AI-greie. Her trenger vi et menneske.

Enkelte jeg snakker med, sier: Å, jeg har lysvesener som hjelper meg med dette. Og så sier jeg: Det er hyggelig at du har lysvesener, men hvordan vet du at det er et lysvesen? Hvordan vet du at det ikke er en side av deg selv, av din egen psyke, som du prater med? Hvordan vet du det? Hvordan vet du at den entiteten kan hjelpe deg med dette? Hvordan vet du at du forstår hva denne entiteten sier, og tolker det rett? Hvor mange ganger har denne entiteten sagt at du er nødt til å ta selvansvar, og så videre, noe du føler er ubehagelig? Og sannheten er at det aldri skjer. For det er rett og slett ikke slik dette fungerer. Et annet eksempel er folk som har sagt: Jeg har aliens som hjelper meg med dette. Hva sier jeg da? Hyggelig, det. Hvor kommer de fra? Jo, de kommer fra Pleiadene. Ja, det er veldig hyggelig. Hvordan vet du at det er aliens fra Pleiadene? Jo, det er fordi de sier det. Ja, men hvordan vet du at det er en alien, og ikke at du prater til en del av deg, et psykologisk rom i deg selv, en del av din fantasi? Hvordan vet du det? Hvordan har livet ditt endret seg etter at du begynte å ta råd fra aliensene? Hvor mange ganger har aliensene sagt at nå er du på feil spor, nå må du skjerpe deg, ta selvansvar, slutt å rote rundt, strekk ryggsøylen din, og slike ting, som en virkelig guide ville sagt? Så hvis du går den veien, er sjansen så stor for at du aldri vil komme frem dit du begynner å komme nå, Amina. Bare en digresjon på tampen her. Og selv Buddha, Siddhartha Gautama, hvis du kjenner historien, som ble oppvåknet ved bodhitreet: Vel, i virkeligheten er det slik at han også lærte fra mange lærere for å komme til det punktet hvor han kunne gjøre sin oppvåkning. Det var ikke noe han gjorde selv. Er du med på det? Interessante ting. Har du noen vise ord da, på tampen, Amina?

Lyskasteren og falling upwards

Amina: Ja, temaet i dag, for vi har gått inn på mye greier, spennende ting. Ja, kanskje det, litt avsluttende: En spirituell lærer eller en guru er ikke en person du underkaster deg, eller som du skal bli avhengig av, eller slike ting. Det er rett og slett en lyskaster som viser deg veien hjem i et ukjent terreng. Viser deg hvordan du går.

Pål-Esben: Ja. Det har du helt rett i. For all form for underkastelse og sånt, det tror jeg hører til i egoets verden, og definitivt ikke i hjertets og sjelen vår sin verden. Og den siste tingen en ekte guide trenger å hjelpe deg med, er det siste steget, som kalles falling upwards: å hoppe fra sjette chakra til syvende chakra, som vi snakket litt om i forrige episode. Og det pushet som er nødvendig for å gli over denne overgangen, kommer som regel ikke bare av å meditere og meditere; du kan meditere i 50 år uten at det skjer. Da trenger man et push fra en som allerede står der. Det er som et pull som skjer, når studenten er klar for det. Og til det trenger man også denne guiden. Så det var en digresjon på tampen her. Spennende saker. Kanskje prater vi litt vel mye om ting og tang nå, men jeg synes det er så veldig fascinerende med samtalene våre, og jeg vet aldri hva vi vil diskutere i en episode, selv om vi har et tema, og hvor vi ender ut. Så håper jeg du har oss unnskyldt, kjære lytter, for at vi går litt i lengden med podkastene her. Vi skal prøve å bli flinkere til å gjøre dem kortere etter hvert, så de blir mer snackable.

Amina: Ellers får vi bare gå veldig motstrøms, da, Pål-Esben.

Pål-Esben: Vi er kanskje litt motstrøms med det vi gjør. Men vi setter også veldig stor pris på å få tilbakemeldinger på podkastene våre. Send gjerne en melding til Amina på Instagram, du som er sjef for vår Instagram-konto, eller skriv en e-post til Amina. Trykk gjerne fem stjerner hvis du er på Spotify, og si at, yes, jeg er glad for at vi får lov til å være med her og bli inspirert. Det setter vi veldig stor pris på. Det spiller en rolle for oss også. Vi er jo også mennesker, Amina, som setter pris på å bli rost.

Amina: Veldig hyggelig, det.

Pål-Esben: Veldig immune mot det er vi ikke, nei. Så, tusen takk for at du er med oss, kjære lytter, det setter vi veldig stor pris på. Neste gang har vi et nytt spennende tema som gjelder denne veien til Saharaen og til enhet. Og tusen takk for at du er her, Amina, det setter jeg veldig stor pris på. Så ønsker jeg deg, kjære lytter, en fantastisk dag, morgen, ettermiddag, kveld eller natt, uansett når du lytter på oss. Og så snakkes vi snart, Amina. Ha det riktig bra.

Amina: Ha det!

Episode 33 Hvorfor du trenger en guide på veien til enhet

I denne episoden