Episode 32 Enhetserfaringer og veien hjem

Pål-Esbens egen guide mediterte kanskje seks timer om dagen i 20 år uten å bryte gjennom, helt til en zen-mester pushet ham over, inn i enhet, og han grein i tre dager. Etter Aminas første virkelige enhetserfaring, på en tredagersretreat, klarte hun ikke å fungere på flere uker og slet selv med å lese på datamaskinen. Ett år senere gikk hun dypere, og nå trenger hun ikke lenger å minne seg selv på at hun egentlig er Saharaen.

I denne trettiandre episoden snakker Amina og læreren og veilederen hennes, Pål-Esben Wanvig, om enhetserfaringer og veien hjem. De ser nærmere på hvorfor plantemedisin og kundalini-bliss sjelden er enhet, hvorfor en genuin enhetserfaring er et sjokk for hele systemet i ukene etterpå, og hvorfor nesten ingen finner veien dit uten en guide. Episoden er en del av «Reisen til Selvrealisering», en podkast om den modigste reisen et menneske kan begi seg ut på: reisen hjem til seg selv.

I denne episoden

• Aminas forventninger til enhet, farget av frykt og de psykedeliske erfaringene hennes, og hvorfor det ikke finnes ord for det tidløse og romløse
• Plantemedisin, ekstreme yang-tilstander og kundalini-bliss, og hvorfor en hormonell, biokjemisk cocktail sjelden er virkelig enhet
• Det dypeste yin og gravitasjonskreftene bak det subtile, der det ikke finnes bilder, bare visshet
• Å berøre Saharaen med stortåen, sjokket for systemet og integrasjonsprosessen i ukene etterpå
• Aminas dypere erfaring året etter, og personlighetsutvikling på steroider
• Å bringe Saharaen inn i hverdagen, og å bryte opp kjettingene gjennom selvansvar
• Hvorfor ingen klarer det alene: guruens rolle, munker som har meditert i over 40 år, og pushet inn i enhet
• Hvordan du skiller klinten fra hveten blant guidene, og hvorfor Pål-Esben ser dysleksien sin som en gave

Denne podkasten er for deg som:

• Leter etter ekte dybde i din spirituelle praksis
• Ønsker å forstå deg selv på et mer fundamentalt nivå
• Er nysgjerrig på sjamanisme, men lei av overfladisk «new age»-spiritualitet
• Har gått mange runder med alternative kurs, men fortsatt føler at noe mangler
• Kjenner på en indre lengsel etter frihet, kjærlighet og helhet

I en tid der mange går seg vill i ytre metoder og løfter om raske løsninger, inviterer denne podkasten deg tilbake til det eneste stedet hvor ekte svar finnes: ditt eget hjerte.

Se og lytt over, eller les hele samtalen under.

Transkripsjon

Pål-Esben: Hei, Amina, og hjertelig velkommen til en ny podkast.

Amina: Hei, Pål-Esben – takk, i like måte.

Pål-Esben: Takk. Og hjertelig velkommen til deg også, kjære lytter. I dag skal vi snakke om et veldig, veldig spennende tema. I tidligere episoder har vi snakket veldig mye om hva spirituell opplysthet er, og hva enhet er; vi har diskutert sandkornet, Sahara og så videre. Men i denne episoden skal vi diskutere hvordan enhetserfaringer faktisk oppleves. Ikke fra et teoretisk synspunkt, for det er mange som har oppfatninger rundt det, men fra et erfaringsbasert synspunkt. Derfor er jeg veldig glad for å ha deg her nå, Amina, som skal dele hvordan dine første enhetserfaringer har vært, erfaringer av det tidløse og romløse, og hvordan det faktisk erfares. Og så skal vi snakke litt om de mer dype, komplekse enhetserfaringene som kommer etter hvert på utviklingsveien.

Dette er også noe som er livsendrende, når man erfarer det på rett måte, i en trygg og korrekt ramme, hvor man har nok kunnskap og nok kleshengere til å kunne henge erfaringene man har, på. Så man ikke bare henger i løse luften med erfaringer man egentlig ikke kan sette ord på.

Språket strekker ikke til

Pål-Esben: For språket vårt er bygget opp rundt det firedimensjonale rommet, altså tid og rom, hvor vi skriver for eksempel en penn, eller en stein, eller en spade, eller et menneske. Veldig lineært, veldig tredimensjonalt. Men utfordringen når vi dukker inn dit tid og rom ikke eksisterer, som vi kaller det tidløse og romløse, som vi kaller enhet, som vi kaller at vi dukker inn i vår Sahara, er at det ikke finnes noen ord for å forklare det. Det finnes ikke et vokabular, det finnes ikke noe i vårt materielle liv som kan uttrykke det på en korrekt måte.

Så det beste vi kan gjøre, vi som erfarer disse tingene, som erfarer enhet, erfarer Saharaen vår, er å ta de erfaringene, prøve å bringe dem opp til overflaten og prøve å finne noen metaforer og bilder. Jeg kaller det gurgling: Vi gurgler ut et eller annet, som er en veldig, veldig fattig beskrivelse av en vanvittig erfaring. Og det er det vi skal prøve så godt vi kan her nå, Amina, å forklare disse tingene, og du skal få lov til å prøve deg først. Kan du fortelle litt om hva dine ideer om disse enhetserfaringene var før du startet sammen med meg i den ursjamanistiske utviklingsprosessen? Hvordan du har erfart øyeblikket, spirituell opplysthet, hva var tankene dine rundt det?

Aminas forventninger: frykt og bliss

Amina: Jo, jeg vil først begynne med å si at da jeg begynte i utdanning hos deg, hadde jeg ikke engang en drøm om at det var dit du kom til å føre meg og oss. Jeg trodde egentlig ikke at det var mulig, spesielt at det ikke var mulig uten psykedeliske stoffer, uten plantemedisin og slike ting. Det trodde jeg var umulig, med mindre man bodde i et ashram eller var lukket inne et eller annet sted.

Men tankene mine om enhet og det å gå i ett med alt: Nå har jeg jo nevnt tidligere i podkasten at jeg har mine erfaringer med plantemedisin og slike ting, og trodde at jeg hadde vært borti det. Og de erfaringene jeg hadde med det, gjorde egentlig også at jeg var veldig redd for enhet, det jeg trodde var enhet. For jeg hadde mine psykedeliske erfaringer med å gå i ett med alt, og det var skummelt. Veldig skummelt. Selvfølgelig var det også noen fine erfaringer rundt det, men jeg trodde at det handlet om en type veldig sterk bliss, ekstase, en opphøyelse av noe slag.

Jeg hadde også hørt om de som aktiverte tilstander for å nå enhet, uten rusmidler og plantemedisin og så videre, men jeg trodde at det krevde mye mer enn det jeg selv hadde vært borti i mine erfaringer. Så det er tanker jeg hadde om det, og litt frykt rundt det også, på grunn av det jeg hadde erfart, og det jeg hørte andre snakke om. Så jeg hadde mine tanker og disse erfaringene. Men så erfarte jeg etter hvert at nå holder vi på med noe helt annet. Noe helt annet enn det jeg kunne forutsi, og noe helt annet enn det jeg noen gang trodde jeg kunne drømme om.

Plantemedisin og bliss: hvorfor det sjelden er enhet

Pål-Esben: Ja. Og det er ofte en av utfordringene når vi snakker om disse temaene: Det er veldig mange oppfatninger rundt det. Og siden du snakker om plantemedisin nå, tenker jeg at vi må ha en egen podkast om det, for eksempel om man bruker psilocybin, magic mushrooms, ayahuasca, meskalin, DMT, hva det nå er man gjør. Man skifter bevissthetstilstand på en ganske intensiv måte, og når man ender i for eksempel en bliss, en blisstilstand, og tror man er ett med alt, eller føler man er ett med alt, så tror man at det er enhet. Men veldig ofte har det ingenting med enhet å gjøre. Det er en opplevelse av noe hvor du føler at du går i ett med alt, men veldig sjelden er det enhet i seg selv.

Og hvis vi studerer for eksempel den yogiske tradisjonen og alle mestere som er kjent gjennom historien, vil jeg si at samtlige av dem advarer mot å bruke hallusinogener i prosessen med å komme til enhetstilstanden. Samtlige advarer. Jeg har ikke møtt én som ikke advarer mot dette. Og de sier at plantemedisin, altså hallusinogener, kan være veldig bra for mange ting, med hensyn til medisin: hvis man sliter med depresjon, hvis man har posttraumatisk stresslidelse, og så videre. Hvis det er gjort i en terapeutisk setting, med en terapeut, kan det ha vanvittige konsekvenser, positivt, hevet over enhver tvil. Men vi snakker nå spesifikt i forhold til å finne en stabil, bevisst kontakt med Saharaen, med enhet. Og der er det veldig, veldig uegnet.

Hva det kan være egnet til, for eksempel, er å få en erfaring hvor man erfarer at ting er så mye mer enn det man trodde før. Jeg kaller det «før»: Før tror de fleste mennesker at sandkornet er alt, bare materiell eksistens. Så går man inn i en hallusinogenrus noen timer, og da erfarer man at virkeligheten er mye større enn det lille sandkornet man erfarer i dagliglivet. Og det kan være et gjennombrudd, men det holder jo én gang. Det holder én gang å ha en slik erfaring. Men man ser ofte at folk går om igjen og om igjen gjennom disse prosessene, fordi de tror at desto mer jeg gjør dette, desto mer opplyst og desto mer utviklet blir jeg. Men min erfaring med å møte mange av dem som gjør dette, er definitivt ikke slik.

Og utfordringen med å bruke kunstige virkemidler for å nå disse tilstandene, er at når du bringer deg inn i en slik setting, enten du bruker et hallusinogen, eller du gjør ekstreme ting med kroppen din, med pusten din, eller hva det enn er, så bringer du deg inn i en ekstrem yang-tilstand, og da har du egentlig ingen kontroll. Du har ingen kontroll. Du er fullstendig prisgitt yang-strømmen, som ofte er ukontrollert, som oppstår i deg. Den kan føre deg mange, mange plasser. Den kan føre til at hormonsystemet ditt aktiveres, massivt med serotonin og dopamin og alle disse tingene. Så ja, du kan føle bliss og en voldsom lykkefølelse, alle disse tingene som i historien ofte er forbundet med erfaring av enhet.

Og når man erfarer denne blissen, om man bruker pusten sin, eller ekstrem yoga, eller tar hallusinogener, eller andre ting, så er den blissen verdifull i seg selv, for det er nydelig å gå inn i en slik tilstand, i en frihet. Men veldig, veldig ofte er det en hormonell, biokjemisk cocktail som aktiveres i systemet vårt, som gjør at vi erfarer det vi erfarer. Og i hvert fall i vår tradisjon, og også min mentor, som har vært selvrealisert i mer enn 30 år, med flere tiår i tempel i Tibet og Kina, sier akkurat det samme: Den virkelige enheten, det virkelige, hvis jeg skal snakke om hva erfaringen av å være spirituelt opplyst er for noe, skjer i det dypeste yin. Det skjer i det dypeste dypet, i det subtile og i gravitasjonskreftene bak det subtile.

Tabletten eller jobben

Pål-Esben: Men for å nå disse virkelige tilstandene trenger man å øve. Man trenger å engasjere seg, man trenger å praktisere. Og det er noe veldig få mennesker i dag er villige til å gjøre. De skal ha løsninger kjapt. Hvis du har fått en tablett, og noen sier: «Å, her får du den tabletten – når du skal bli opplyst, ta den her.» Eller så har du kommet til meg, som sier at dette er en hard jobb du trenger å gjøre i et par år, i hvert fall et år, før du begynner å nå disse tilstandene. Hva har du valgt?

Amina: Jeg vet ikke. Hadde jeg hatt alternativ, kanskje et helgekurs? En krysning mellom en tablett og et helgekurs.

Pål-Esben: Men ja: Intellekt og ego vil gjerne ha den tabletten, og vil gjerne at det skal gå fort, og at man skal forstå alt med en gang.

Amina: Det er noe jeg også har lyst til å snakke litt om: Den veien her, den er ikke for pyser. Men man har den lengselen som en drivkraft hele veien. Min erfaring er at jeg virkelig har måttet møte meg selv og gå gjennom, jeg vil si, et lite mini-helvete på flere områder for å komme dit jeg er i dag. Men nå snakker vi jo om disse enhetserfaringene.

Ingen snarvei til enhet

Pål-Esben: Ja, og det har vi snakket om i alle tidligere episoder i podkasten vår: at du må ta mange oppgjør med frykt, og intellekt, og ego, og pregningene, og alle disse tingene vi har vært innprentet med siden vi ble født. Mellom 7 og 14 år mister vi, gjennom pregningene, mer eller mindre full kontakt med sjelen vår og vår Sahara, og så går vi inn i erfaring, slik det også er ment, med design fra vår sjel og vårt høyere selv. Men så kommer vi til et punkt hvor vi føler denne tomheten, og hvor søkenen etter veien hjem starter.

Og da er det en utfordring: Man føler denne tomheten, eller denne lengselen, og så skal man prøve å orientere seg i denne gale esoteriske verdenen vi lever i. Det er ikke enkelt. Og så har man nok pregninger til å si: Å, der – den personen promoterer en enkel vei dit jeg søker. Hva velger vi? Vi velger hele tiden det enkleste, fordi vi er flasket opp med å tro at det raskeste er best. Jeg har dårlig tid, jeg vil ha raskest mulig. Men ser man gjennom historien, gjennom de siste x antall tusen år, og spesielt i den yogiske kulturen, hvor dette er godt beskrevet, så finnes det ingen snarvei til enhet. Det er en jobb som skal gjøres. Men den trenger ikke å ta 30 år. Den kan ta et par år, om det blir gjort med en slik struktur som vi benytter.

Energetisk opplysthet: kundalini-blisset

Pål-Esben: Men klart, det er en jobb som skal gjøres. Og i den yogiske filosofien hører man ofte om to former for opplysthetserfaringer, eller spirituell opplysthet. Du har det som kalles energetisk opplysthet, og det er egentlig det vi snakker om her: at man trigger opp kundalini-energien sin, så smelter det opp, og man erfarer energetisk og hormonelt og biokjemisk en ekstrem blisstilstand, for eksempel. Men det har ingenting med virkelig enhet å gjøre. Det er noe alle kan trene opp: Trener man nok yoga, for eksempel, trener ryggsøylen nok og styrer nok med å pumpe opp energien og aktivere kundalini-energien, kan man erfare dette voldsomme energistøtet.

Og det energistøtet påvirker nadisystemet vårt, og det påvirker meridiansystemet vårt og chakrasystemet vårt, som igjen påvirker hormonkjertlene våre, som igjen påvirker biokjemien vår, som igjen sprøyter inn serotonin, dopamin, oksytocin og så videre. Og så er vi i en energetisk, biokjemisk cocktail av en blisstilstand, og det er heftig, det, altså. Jeg har erfart det selv, for mer enn 10 år siden: Jeg gikk fullstendig i vater og sloknet bortimot i et par uker etterpå. Det var noen ekstreme erfaringer. Men etter hvert skjønte jeg at this is not a thing: Det er fine erfaringer, men det har ingenting med tilgang til enhet og Saharaen vår å gjøre.

Gravitasjonskreftene bak det subtile

Pål-Esben: For det oppleves helt annerledes, og det er det vi skal snakke om i dag. Når vi begynner å droppe inn i dypet, i det dypeste yin, i den dypeste stillhet, og får de nødvendige pushene som skal til av guiden, som vi har snakket om i tidligere episoder, så kommer man inn i det jeg kaller gravitasjonskreftene bak det subtile, og det som igjen ligger bak gravitasjonskreftene. Det er en så dyp yin-tilstand, en så dyp tilstand av stillhet, men med en så vanvittig bliss og en så vanvittig kraft liggende der, at det overgår disse yang-erfaringene med en million. Det er altså wow, og det kan man kun forstå når man erfarer det.

Og du har erfaring med å være veldig i yang og erfare, la meg si, det som kjennes ut som enhet, denne kjemicocktailen, hormoncocktailen, energicocktailen, med bruk av plantemedisin. Kan du nå fortelle litt om hvordan dine første virkelige enhetserfaringer var? Du erfarte dem for ett år siden, gjennom en retreat jeg holdt. Én gang i året holder jeg en slik tredagersretreat for de mest avanserte studentene i den ursjamanistiske veien til enhet, og spesielt til spirituell opplysthet, som du var en del av. Fortell litt om hvordan det opplevdes.

Amina: Ja, så var det disse ordene. Skal jeg prøve å gurgle litt, jeg også?

Pål-Esben: Ja, så får du.

Den første virkelige enhetserfaringen

Amina: Det første jeg vil si, er at det er stor kontrast mellom hva jeg trodde enhet var, og hvordan jeg opplevde det under ritualene dine, og rundt ritualene dine. Du var inne på det nå: Det er en stillhet, en ro, en fred. Den freden og den vissheten og den roen og den tilhørigheten er, som du sier, en yin. Men den har en så kraftfull storm, en orkan, ved seg, at man ikke skulle tro at de to følelsene kan eksistere samtidig. Min erfaring er denne vissheten som ligger der, denne vissheten om alt dette som er så mye dypere og mye større. Som overgår intellekt, som overgår intuisjon, som overgår det visuelle. Det overgår dette med å se for seg ting. Det overgår disse videoene i hodet. Det er noe helt annet.

Ingen bilder, bare visshet

Pål-Esben: Ja, og bare når du snakker om disse bildene: For eksempel når du forteller om da du testet ut ayahuasca, så er det massivt med bilder som kommer, massivt med videoer, massivt med emosjoner, opp og ned som en jojo. Men når du kommer i en virkelig enhetstilstand, er det ikke engang bilder. Det er ingenting av dette. Men det er noe som er en million ganger mer kraftfullt, og det er det som er umulig å beskrive for noen som ikke har erfart det, fordi det er kontraintuitivt. Hvordan kan denne vanvittige kraften ligge i det dypeste yin, i den dypeste stillhet, i den dypeste sentrerthet, i det dypeste fokus? Vi er oppflasket med at den ligger der når vi har yang, når det er masse action og masse bilder. Men det har ingenting med dette å gjøre.

Så det var bare for å droppe inn dette med bildene, og hvor vanskelig det er å forklare disse tingene. For det er altså ingen bilder man ser. Det er ingenting man ser, intellektuelt, visuelt. Men det man erfarer, går bortenfor bilder. Det går bortenfor emosjoner. Det går bortenfor primærfølelser som vi har snakket om, som kjærlighet og lykke og frydefullhet. Det går bortenfor alt det der. Dramatisk. Og det er det som er utfordringen å formidle til noen som ikke erfarer disse tingene. Men alle som erfarer virkelig enhet, vil forstå det vi snakker om her nå. Ikke forstå det, men de vet at det er det vi snakker om. Så det var et forsøk på å gurgle dette. Fortsett, Amina.

Kjærlighet er et for fattig ord

Amina: Ja, det er veldig fint at du sier noe om det, for det er disse store kontrastene, eller ikke kontrastene, men store forskjellene, på dette. Og du var inne på dette med kjærlighet: Det er jo også noe vi ofte hører, at vi egentlig bare er kjærlighet. Og kjærlighet er et så mye fattigere ord enn det jeg egentlig erfarte. Kjærlighet er så lite i forhold. Nå gjorde jeg litt slik med hendene mine her. Og ikke minst: Det er veldig emosjonelt overveldende å kjenne på kraften av, i hvert fall store deler av kraften av, hva jeg egentlig er. Og samtidig er det den vissheten om at det ikke er noe nytt jeg opplever. Det har alltid vært slik. Det er ikke en ny erfaring. Det er litt: Selvfølgelig er det slik.

Og det å skulle forklare det på en logisk måte når jeg kommer ut av det, er så umulig, fordi det ikke finnes ord til å forklare det. Når jeg hører meg selv forsøke å forklare det, høres det veldig bibelsk ut, veldig «jeg har sett lyset». Men det er så mye dypere.

Sjokket og ringvirkningene

Amina: Og nå har jeg jo hatt enhetserfaring i fjor med deg, og i år, og de har hatt litt ulike ringvirkninger. I fjor var systemet mitt mye mer i sjokk over hvem jeg egentlig er, da jeg kom tilbake til mitt menneskelige selv. Jeg klarte ikke å fungere på flere uker. Jeg slet med å komme ordentlig tilbake i kroppen. Jeg slet med å lese på datamaskinen. Jeg slet med å være i den vanlige verden. Ikke bare hadde energisystemet mitt fått et sjokk, men det jeg opplevde, var også en kroppslig erfaring av at det ikke er noe vits å stresse, det er ikke noe vits å være sint, det er ikke noe vits. Jeg satt igjen med en slags meningsløshet, fordi vi driver og kaver og styrer og ordner med alt dette som egentlig ikke har noe å si, og samtidig har det også noe å si. Det er ikke det.

Så jeg sitter igjen med litt andre tanker og erfaringer denne gangen, som jeg kan si litt om. Men det var for meg også et lite bevis på at ok, her berører jeg noe som hadde fått en type ringvirkning. Noe jeg lærte fra i fjor, var at jeg ikke kultiverte den enhetserfaringen så godt jeg kunne, og det er en mening bak alt og slike ting, men jeg gikk for fort inn i hamsterhjulet og stresset igjen etter noen uker, som gjorde at hamsterhjulet fikk et lite grep om meg. Det har vi også snakket litt om: Når jeg har kjent på min sanne natur, når jeg har fått kjent på stillheten, hva jeg egentlig er, og jeg ikke mater den, vil jeg lide hvis jeg bare går i stress og hamsterhjulet. Så det var en viktig erfaring. Og i år … nå er det jo to uker siden vi var på …

Stortåen i Sahara

Pål-Esben: Nei, hvis vi venter litt med året i år, og bare tar den første erfaringen først, så du som lytter også har en idé om forskjellen når vi går dypere inn i vår Sahara. Det er veldig interessant. Slik jeg har designet dette: Første gang jeg bringer en student inn i disse områdene av virkeligheten, den virkelige virkeligheten, kan det metaforisk ses på som at man går inn i dypet, og så berører man med en stortå sin Sahara. Det er den første berøringen, som du erfarer første gang. Og den har en vanvittig ringvirkning for det mennesket som erfarer det. Om det så bare er for et millisekund, et sekund, et minutt, det spiller ingen rolle.

En av de tingene som kjennetegner en genuin enhetserfaring, er at den har en massiv innvirkning på livet til mennesket i dager og uker etter at man erfarer den. Når man går inn i en energetisk, hormonell, kjemisk, biokjemisk cocktail av et eller annet bliss, føles det bra der og da, men man kommer fort ned på bakken igjen og er fort tilbake i det livet man lever, og det er ingen aktive ringvirkninger i ukene etterpå. Det som er med en genuin, ekte enhetserfaring, som du hadde, og som resten av medstudentene dine også hadde, er at den er som et sjokk for systemet. Og da snakker jeg om systemet som har med intellekt, ego og pregning å gjøre. Et sjokk – og en fryd for det dype i deg selv, som vet hva du er for noe. Det er en følelse av å få et øyeblikk og erfare hvordan det er å komme hjem. Og det tar man med seg opp av denne ubeskrivelige erfaringen.

Metaforisk kan det ses slik: Hvis du leser et Word-dokument på 50 sider med tekst, er det kanskje noen kilobyte med data. Og i en slik erfaring som du hadde, møter du en milliard, trillion, trillion, trillion terabyte med data, med en gang. Og du er ett med alle disse dataene samtidig. Det kan gi en idé, en metaforisk idé, på innvirkningen dette har på sandkornet vårt. Og når sandkornet har vært borti, slik du så vidt har berørt din Sahara med stortåen, for noen øyeblikk, så har man denne erfaringen, referanseerfaringen, og man bringer opplevelsen og erfaringen med seg tilbake i sandkornet. Sandkornet forstår ikke hva dette er for noe. Det kan ikke sette ord på det. Det prøver å lage bilder av det, det var heftig og ekstremt, men man klarer ikke å finne ordene.

Men når man prater med andre som har erfart det, kan man gurgle sammen og fly sammen, for da vet man hva man snakker om.

Integrasjonsprosessen: to til fire uker

Pål-Esben: Så det som skjer etterpå, er at det er en integrasjonsprosess som sandkornet trenger å gjøre, altså vår fysiske kropp, vår psyke og så videre. Og den integrasjonen handler om å venne seg til den erfaringen vi har hatt. For stort sett hele det som er relatert til sandkornet, tror at du er et sandkorn. Det er det vi er preget inn i. Det er det vi har vært avkoblet fra rundt 7 til 14 år. Så vi tror fullt og helt at vi er kropp, vi tror fullt og helt at vi er intellektet og sinnet vårt, og vi tror helt og holdent på at det som er, er det som er rundt oss: det vi kan se, høre, smake og så videre.

Og erfaringen av å berøre Saharaen virkelig ekte for første gang, er altså et sjokk for hele dette systemet. Det er som å riste treet. Og etter en slik erfaring trenger denne ristingen av treet i hvert fall et sted mellom to og fire uker før man i det hele tatt kommer normalt tilbake. Du ble, som andre, forberedt et halvår i forveien, for at disse ettervirkningene ikke skulle bli slik at man ikke klarer å fungere i dagliglivet. For er man ikke forberedt, vil en slik erfaring som du hadde første gang, gjøre at du ikke kan forholde deg til mennesker, ikke kan forholde deg til ungene dine, ikke kan forholde deg til noe som helst. Da trenger du beskyttede rammer for å være, og derfor har man for eksempel i ashram andre til å ta vare på seg.

Men det er ikke vår måte å gjøre det på i Yggdrasil sjamanskole. Der ønsker vi at man skal kunne leve et lykkelig liv i den materielle verdenen, i sandkornet sitt, samtidig som man etter hvert får én fot i Saharaen og enhet. Det vil si at du blir forberedt grundig, med øvelser og innsikt og alle disse tingene: Hva trenger du å gjøre etter en slik erfaring for å bringe deg stabilt nok ned i ditt materielle liv, så du faktisk kan være mor for ungene dine og alle disse tingene? Når en guide bringer et menneske inn i denne tilstanden, må man hjelpe på en forsvarlig måte, ikke sant?

Amina: Ja.

Pål-Esben: Så du blir drillet og forberedt i dette, selvfølgelig også gjennom grunnutdanningen og seniorutdanningen du har vært gjennom på forhånd, i tillegg til et halvår hvor vi forbereder disse tingene. Og når du kommer hjem etter en slik erfaring, og man har hatt en genuin enhetserfaring av den typen vi snakket om, er man også i integrasjonsfase i et sted mellom tre og fire uker minimum. Av og til går det over to-tre måneder, men ikke så ekstremt. Og det er det du forteller om her nå?

Amina: Ja.

Pål-Esben: Og dette er en av de store forskjellene når vi skiller klinten fra hveten, en hormonell blisserfaring kontra en genuin enhetserfaring. Det er blant annet dette. For det tok litt av en tid. Og ikke bare med deg: Alle medstudentene som har erfart dette, gikk gjennom en voldsom prosess som skulle integreres i flere uker etterpå.

Året etter: dypere ned i Saharaen

Amina: Yes, absolutt. Og det merket jeg i år også, når vi pratet sammen rundt matbordet og i pausene: Man ser at gruppen som helhet har vokst. I fjor var vi kanskje barn på dette området; nå er vi kanskje litt mer ungdom, og klarer å gjøre våre egne erfaringer, opplevelser og utfordringer på en helt annen måte enn i fjor. Og det er helt riktig det du sier, at vi blir godt drillet i ganske god tid i forkant, og også med impulser i etterkant for hvordan vi kan integrere det på best mulig måte. Og så er det jo elevens ansvar å ta imot de impulsene du kommer med. Jeg lærte ganske mye i fjor: Oi, jeg trodde jeg gjorde det, og så gjorde jeg ikke det, og det der tok jeg kanskje ikke så alvorlig. Jeg skal gjøre det bedre i år.

Så i år tok jeg meg en tre måneder lang sommerferie for å forberede meg. Jeg passet på at jeg hadde flere uker i ettertid hvor jeg ikke skulle noen ting, slik at jeg forberedte meg godt, samtidig som det var viktig for meg at jeg ikke skulle bli borte fra verden og meg selv i disse forberedelsene, at det ikke skulle bli noe fanatisk rundt det. Og min opplevelse denne gangen er at enhetserfaringen nå var, jeg har ikke ord, på en måte dypere. Jeg vet ikke om jeg kan kalle det dypere; kanskje du kan hjelpe meg med det etter hvert, Pål-Esben. Men den opplevdes dypere, men ikke med like mye sjokktilstand som i fjor.

Det som har vært veldig viktig for meg, er å fortsette å ha kontakt med det subtile, fortsette å jorde meg, og ikke minst den kreative prosessen som skjedde både i fjor og i år, den kreative prosessen i meg. Jeg har aldri tegnet så pent som etter at jeg har hatt enhetserfaringer. Også den kreative prosessen, den integreringen, det kjenner jeg på kroppen at handler om å tilpasse seg den nye virkeligheten. For virkeligheten er ikke lenger den samme som før jeg opplevde disse tingene.

Men jeg tror den største tingen som har skjedd i livet mitt etter ritualet nå, som er to, to og en halv uke siden, er at hvordan jeg ser på virkeligheten, er helt forandret. Hvordan jeg møter meg selv i andre mennesker, er helt forandret. Jeg blir ikke lenger sliten og utslitt av å komme i settinger hvor jeg må styre og ordne opp. Og jeg har jo barn, og det skjer ting, og det kan være uenigheter, ting man er nødt til å bruke mye energi på. Jeg kjenner at jeg ikke blir like opprørt. Jeg sitter ikke fast i sekundærfølelser. Og det er ikke sånn lenger: Tidligere i år har jeg noen ganger måttet minne meg selv på den større virkeligheten. Det er en større virkelighet, dette er sandkornet, jeg er egentlig Saharaen, dette går bra. Mens nå ligger den vissheten der hele tiden. Jeg trenger ikke å si: Hei, hei, stopp opp, du er egentlig Sahara, du trenger ikke å stresse med dette.

Så det er kanskje en av de største forskjellene: at jeg har den med meg gjennom det daglige livet mitt. Jeg ser disse endringene, jeg klarer å se mennesker på en annen måte, jeg klarer å skinne ut noe annet, fra et annet sted enn jeg har klart å skinne ut fra før. Og, med fare for at det skal høres ut som jeg sitter på en trone, så er det det jeg opplever, og den følelsen oppleves veldig ydmyk: at jeg har fått kontakt med min egen guddommelighet, med mitt eget lys. Men det er en veldig ydmyk og subtil følelse.

Personlighetsutvikling på steroider

Pål-Esben: Men eksepsjonelt kraftfull på den andre siden. Et paradoks, dette. Og det som er interessant: Første gangen jeg bringer en student inn, berører vi Saharaen med stortåen, for vi er nødt til å gjøre dette litt i steg, ellers blir det utfordrende med integrasjonsprosessen etterpå. Og året etterpå dukker vi litt ned i Saharaen. Metaforisk igjen, det er jo egentlig ikke noe Sahara, men vi dukker litt ned i Saharaen og får en dypere tilgang til et større spekter av alt det som er, hvis vi skal bruke gurgleordene på dette. Og desto dypere, la oss bruke lineære ord her nå, desto dypere vi har disse erfaringene, desto mer kraftfullt begynner det å blø og flyte fra vårt virkelige selv, som er relatert til vår Sahara, inn i sandkornene våre, som er vår materielle eksistens.

Og når man har ekte erfaringer av dette, begynner personligheten å endre seg uten at man trenger å gjøre noe. I gamle dager, da du startet sammen med meg for rundt to og et halvt år siden, lærer man de grove verktøyene for å håndtere personligheten vår og utfordringene våre i atferd og så videre. Da lærer man blant annet noe som kalles avbruddshåndtering, selvregulasjon: at man puster et par ganger før man reagerer på partneren sin som sier noe man ikke liker. Det er det grove, hvor det er mye jobbing, trening, nye rutiner; man kan finne det igjen i mye personlighetsutvikling. Og det er den tunge delen av utviklingsveien, selv om du selvfølgelig har hatt masse fine resultater, som vi har beskrevet gjennom podkastepisodene.

Men når man begynner å komme inn i disse områdene i utviklingsprosessen sin, kan du si at det skjer personlighetsutvikling på steroider. Du trenger ikke å gjøre noen bestemte metoder og teknikker for at du rett og slett blir annerledes. Du beskrev det så godt: Uten å gjøre noe spesifikt smiler du mer til deg selv og verden, selv om verden er akkurat like tullete som før. Man har en større grunnleggende fred med verden og menneskene rundt seg. Man interagerer med menneskene og barna rundt seg på en annen, mer fredfull, mer jordet, mer empatisk måte, uten at man gjør noe bestemt for det. Skulle man trene inn disse egenskapene, er det nesten umulig med tradisjonelle verktøy fra psykologien og så videre. Det er det som begynner å skje med et menneskes personlighet når man begynner å vende hjem og få genuine erfaringer med det man faktisk er, som vi metaforisk kaller vår Sahara.

Og det, må jeg si, er noe av det mest verdifulle med en slik utviklingsvei: at man opplever og erfarer å interagere med sandkornet sitt på en så mye mer givende og frydefull måte enn det som har vært mulig før. Det er mine ord på det du beskriver her nå.

Det bor i oss alle

Amina: Ja, jeg merker det. Og det er den følelsen av takknemlighet og genuin lykke og glede. Det unner jeg alle mennesker, og det bor i alle også. Det er det som er så fint: Det bor i oss alle. Det er det vi egentlig er. Og så har vi alle disse skjellene og alt grumset på baugen vår, som vi har fått med oss i denne inkarnasjonen: alle merkelappene, det er bra, det er ikke bra, slik skal du være, slik skal du ikke være, våre traumemekanismer og kompensatoriske mekanismer, autopiloten, som leder oss mer eller mindre hundre prosent gjennom hverdagen vår.

Når man bryter ut av dette og begynner å erfare hva det virkelig er, begynner man automatisk å forholde seg til sirkuset og galskapen på en annen måte. Da kan man genuint begynne å fryde seg over det. For det er en årsak til at sjelen vår har kommet inn i dette hamsterhjulet, denne tvangstrøyen, eller hva vi vil kalle det, hvor den er begrenset av tid og rom, hvor den fra sjelens synspunkt er blitt døvstum, og hvor den skal forholde seg til læring uten å ha minne og innsikt i hva den egentlig er for noe. Det er noe av det mest komplekse en sjel kan gjøre, og i en tidligere episode snakket vi om sjelenes eliteuniversitet, som er jordkloden her, og hvordan dette henger sammen.

Pål-Esben: Men det er klart at når man begynner å erfare disse tingene, slik du begynner å erfare nå, får man et helt annet perspektiv, ikke gjennom teori, men gjennom erfaring, på hva sjelen er for noe, og hva du egentlig er for noe.

For meg som guide er det så frydefullt å få lov til å guide et menneske på en slik vei, for det er mitt bidrag til motvekt mot den gale verdenen vi lever i, hvor det er mer og mer angst og frykt og sykdom og aggresjon. Dette er mitt bidrag til å skape en liten motvekt: For hver enkelt jeg bringer inn i denne tilstanden, vil det ha massiv påvirkning på menneskene de møter i dagliglivet sitt. Så én blir til veldig, veldig mange. Og en dag, Amina, vil du også bli i stand til å gjøre dette.

Amina: Det håper jeg.

Å skille erfaringene fra hverandre

Pål-Esben: Så for å oppsummere litt hva vi har så langt: Vi må skille mellom ulike typer erfaringer. Og når vi begynner å snakke om genuine, ekte enhetserfaringer, som man med lineært språk også kan kalle en erfaring av spirituell opplysthet, men jeg liker egentlig ikke å bruke ordet spirituell opplysthet, jeg liker heller en erfaring av enhet, en erfaring av å være ett med alt, en erfaring med Sahara, så er det en prosess man trenger å gå gjennom hvis man har lyst til å erfare hva som er virkelig. Og det finnes ingen snarvei. Men det trenger ikke å ta 30 år: I ditt tilfelle tok det rundt halvannet år fra du startet med meg til du hadde den første dype enhetserfaringen du snakket om. Halvannet år. Det vil si at det ikke trenger å ta årtier.

Neste steg: Sahara i hverdagen

Pål-Esben: Og nå er du inne i to og et halvt år i utviklingsprosessen din og har vært inne i dypere erfaringer. Gjennom preparasjonsarbeidet du gjør, og metodene og teknikkene og alle disse ritualene du lærer for at dette skal kunne skje, er neste steg nå å prøve å integrere denne tilgangen til Sahara inn i hverdagen din, aktivt, når som helst, hvor som helst. Det vil si å bringe seg inn i kontakt med Saharaen sin i løpet av et millisekund eller et sekund eller to i sitt daglige liv.

For målsettingen min, når jeg bringer deg og medstudentene dine gjennom denne prosessen, er jo ikke at man skal være avhengig av meg for å ha denne typen dype erfaringer. Min oppgave er å bringe deg og de andre til et punkt hvor man selv kan erfare dette gjennom sin egen kontakt. Nå som vi har dukket litt ned i Saharaen, kommer tiden for å vise deg metodikken for hvordan du bringer denne referanseerfaringen opp i ditt daglige liv: Når du står der og prater med partneren din, som kanskje ikke sier de tingene du liker best, i hvert fall er du i en vanskelig setting, kan du bare lukke øynene, trekke et pust og gjøre denne bestemte metodikken, som tar fra ett til fem sekunder, hvor du er der, hvor du har denne kontakten med alt. Og da vil du se at kommunikasjonen med partneren, selv om det er vanskelig, vil være veldig, veldig enkel.

Man kan også få kontakt med det når man setter seg ned og kontemplerer, mediterer, reflekterer, er i kontakt med naturen og så videre. Da kan man selv, gjennom sin egen innsats, bidra til å finne denne tilstanden. Og det er den endelige målsettingen, selvfølgelig: at du ikke skal være avhengig av andre for å kunne finne veien hjem til deg selv. Det er det som står foran oss nå, som vi skal jobbe litt med i neste syklus.

Amina: Ja, det gleder jeg meg masse til. Jeg er så takknemlig for deg, Pål-Esben, for at du har veiledet oss gjennom denne reisen. «Reisen» blir et for fattig ord; utviklingsprosessen, altså, på veien hjem. Altså wow, så heldige vi er. Virkelig.

Å finne en genuin guide

Pål-Esben: Det som er utfordringen, den største utfordringen, for et menneske som har lengsel etter dypet i seg selv, er å finne en egnet, kvalifisert guide ut i det esoteriske markedet, noe som er veldig, veldig vanskelig. Der trenger man å ha litt av en flaks for å finne noen som faktisk er genuine og ekte. Det er altfor mange teoretikere der ute, som har lest mange, mange bøker om opplysthet og studert Bhagavad Gita, jeg er jo veldig dyslektiker, jeg klarer ikke å si disse ordene, og så videre, disse eldre indiske tekstene. De har studert og studert, og de kan prate opp og ned om enhet og opplysthet, om alt det mesterne sier, men de har absolutt ingen anelse om hva det handler om.

Så når man skal finne et menneske som skal guide en gjennom en slik prosess, må man finne et menneske som faktisk erfarer dette selv, og som har et bevisst rammeverk, en bevisst setting, klare metoder, teknikker og en klar prosess for å føre et menneske frem her. Det er det som ofte er utfordringen å finne. Og de som er aller dyktigst, har sjelden tid til å ta inn nye studenter. Så det er en utfordring, det der. Du skal finne en guru i India, for eksempel, som er spirituelt selvrealisert: Hvor stor sjanse tror du det er for at han har interesse for akkurat deg? Du blir kanskje én av tusen eller én av ti tusen som sitter der og gjør meditasjon. Så det er ikke så enkelt, dette. Man må ha litt av en flaks, og litt av en magefølelse, for å finne noen som egner seg til å føre en gjennom en slik prosess, som er en veldig spesiell prosess.

Selvansvar: å bryte opp kjettingene

Pål-Esben: Prosessen egner seg rett og slett ikke for de fleste. Grunnen er at de fleste er på jakt etter enkle løsninger og ikke er villige til å gjøre den jobben du har gjort, som vi har beskrevet gjennom denne podkastserien vår. For det er en jobb som må gjøres, og de fleste er ikke villige til det. Det er unnskyldninger: Det er for mye å gjøre, jeg har ikke penger, jeg har ikke tid, jeg har familie. Og så mister man hele tiden motivasjonen, og så videre. Da er man ikke selv villig til å gjøre den jobben du og medstudentene dine faktisk har gjort, for i det hele tatt å ha sjans til denne typen erfaringer. For det finnes ingen snarvei. Det er en jobb som trenger å gjøres.

Og for å beskrive den jobben: I dag, metaforisk sett, legger egoet, intellektet og det karmiske minnet tvangstrøyen sin på oss. Den er så hard. For den tror fullt og helt at vi er der i tid og rom, og har masse formeninger om ting, masse meninger den tror på, som ikke har noe med virkeligheten å gjøre. Det vil si at man lever i en veldig fanget tilstand. Og for etter hvert å kunne finne denne veien til sin Sahara, som du er på nå, trenger man først å bryte opp kjettingene som ego-intellektet og atferdsmekanismene våre har, de som bringer oss inn i den typiske egosinn-verdenen, med sekundære følelser av frykt og angst, og problemer med å tilgi, og nag, og disse tingene.

Man må snu på det og bryte opp disse kjettingene ved å lære hva selvansvar er: at det kun er du som har ansvar for ditt liv. Du kan ikke skylde på noen som helst andre for at ting er som de er. Og bare det å anerkjenne at du er fullt og helt ansvarlig for ditt liv, er de færreste villige til å gjøre. For det har en konsekvens: Hvis det er jeg som er ansvarlig for at jeg hyler og skriker til partneren min, selv om partneren har sagt noe jeg ikke liker, så betyr det at det også er jeg som må gjøre noe med meg selv. Og de fleste er ikke villige til det. De vil heller skylde på partneren sin, og andre, for at de har det vanskelig.

Men du var en av dem som sa: «Usj, Pål-Esben, det blir jo vanskelig, det her», husker jeg, i starten. Nå har vi diskutert dette mye hele veien, og du har større makt enn du tror. Vi begynner veldig mildt med dette. Nå er vi kommet så langt inn i podkastserien vår at det er direkte; ser du helt i starten, var det mye mer rundt i kantene. Men til syvende og sist kommer det til at et menneske som ikke er villig til å komme til dette punktet og ta selvansvar for hvordan det handler, hvordan det tenker, hvordan det føler, hvordan det agerer, er tvunget til å bli i denne tvangstrøyen, hvor autopiloten styrer.

Og i starten er det den vanskeligste jobben, altså når vi går gjennom grunnutdanningen. Det var den vanskeligste delen for deg; der blir man møtt med alle disse tingene: selvansvar og bevissthet og hjertets vei, og å bli en mester i tilgivelse og takknemlighet, og alle disse tingene vi har snakket om. Men det er en absolutt nødvendighet for å bryte opp nok av kjettingene som bringer oss inn i hamsterhjulet og tvangstrøyen vår, slik at vi er åpne og preparert for den dypere delen av utviklingsveien vår. Derfor, før jeg bringer deg og de andre studentene mine inn i slike erfaringer som vi snakket om, går man gjennom grunnutdanningen, hvor man blir preparert, og seniorutdanningen, hvor man blir preparert til å ta en del av de andre vanskelige kjettingene, med dyp karma, krystallisert karma og andre ting vi diskuterer. Da er man klar for å starte en slik prosess, for da er man bearbeidet nok. Man har tatt nok av disse lagene som er som en mur rundt hjertet, en annen metafor på dette. Da er man klar for å begynne å søke inn i dypet, slik du var.

Så der har du all grunn til å være veldig stolt av deg selv, Amina. Og jeg er veldig stolt over at du hadde mot nok til å være villig til å gjøre det egoet og intellektet hater, nemlig endring.

Den røde tråden og guruens rolle

Amina: Yes. Yes, det har absolutt ikke bare vært lett, men jeg har ikke gitt meg, jeg, altså. Og det er det du var inne på nå: viktigheten av den røde tråden som er på Yggdrasil sjamanskole, helt fra grunnutdannelsen til den ursjamanistiske veien til spirituell opplysthet og enhet. Den er så viktig, den røde tråden. Mange har lyst til å bare hoppe på et kurs eller seminar, eller noe hvor man kan se mandalaer eller hellig geometri, eller hoppe opp i et eller annet, eller disse ekstase-settingene, som jeg ikke dømmer i det hele tatt. Men jeg ser hvor viktig det er å begynne helt fra grunnen av. Det er ikke bare bare. Og det er kanskje også en grunn til at mange ønsker å hoppe over den dypere personlighetsutviklingen. En fallgruve er også å tro at man har jobbet seg ferdig med det. Man tror at man vet hva det handler om: «Jeg er ikke sånn.» Man ser ikke sannheten om seg selv. Man ser ikke hvor det er man blokkerer seg selv. Der ser jeg viktigheten av å ha veiledningen med deg, hvor du kan peke ut hvor det er jeg spenner bein på meg selv, eller komme med innsikter jeg ikke har tenkt på.

Og jeg tror det er viktig å si noe om det også, fordi vi er i en tid nå hvor man snakker eller hører veldig mye om at guruens tid er ferdig, veilederens tid er ferdig. Nå skal alle finne sannheten i seg selv; man skal ikke bli styrt og ordnet med av andre rundt seg. Jeg har sett en del mennesker som har pratet om det. Jeg kan forstå poenget, men jeg ser også på det som enda en villfarelse. Selvfølgelig har det vært mange, om det er prester eller guruer eller overhoder, gjennom tidene som har misbrukt, som har ledet mennesker helt på feil vei. Men her handler det om å finne, som du har vært inne på mange ganger, den riktige skolen, den riktige guiden, den riktige veilederen. For jeg kan si med hånden på hjertet at jeg hadde ikke klart det alene. Det er ingen som klarer det alene, og det er det som er en stor misforståelse.

Når man hører at guruens tid er over: Ja, det håper jeg ikke. For «guru» er i seg selv et problematisk ord. Problematisk, siden guruen ofte blir kjennetegnet som sekt, og at du skal tilbe en guru. Det blir ofte gjort i India: Det skjer en tilbedelse av guruen, hvor du er undersått, og så har du den store guruen. Så konseptet rundt det er selvfølgelig bra å ta avstand fra, men ikke fra hva guru betyr. Det er den som er lysbringeren, som hjelper deg å finne lyset i mørket. Det er hva guru virkelig er: the bringer of light. Det er det som bringer deg ut av mørket. At jeg skulle prøve å gjøre dette selv, det er så meningsløst.

Pål-Esben: Tenk deg da at et menneske er fanget i denne tvangstrøyen. Det går mer eller mindre fullstendig på autopilot. Stort sett alle handlingene, reaksjonene og emosjonene er noe som spyttes ut på autopilot. Det er fullt av frykt og angst og hat og nag og polariteter. Og så skal et slikt menneske lede seg selv inn til frihet og enhet? Det er jo så dumt som det kan bli. Det er like dumt som å tro at AI skal kunne snakke med dine døde foreldre, eller dine spirituelle guider. Folk må begynne å våkne opp fra dette våset. Man går på blemme etter blemme, og så skal man sikkert ønske seg alt i universet. Mennesker – vi trenger å våkne opp.

Hvis man studerer, og er villig til å investere i et studium av hovedretningene som eksisterer i verden vår i dag, de som gjennom tusenvis av år har brakt mennesker inn til genuin enhet, så vil du finne igjen i hver av disse store tradisjonene, og la oss ta den yogiske tradisjonen som eksempel, at det ikke er mulig uten en kvalifisert guru. De kaller det guru; jeg kaller det guide. For selv om vi på en eller annen mirakuløs måte skulle ha sluppet oss fri fra alt nag og hat og sekundære følelser, og alle våre kompensatoriske, automatiske mekanismer, og vi på en eller annen mirakuløs måte skulle bringe oss ut av det selv, så vil du ikke klare det neste steget: Når du har sittet og meditert i 10–20 år for å bli stille nok, kan du meditere 40 år til uten at du bryter gjennom til den enhetstilstanden vi snakker om. For når man er moden, trenger man et push. I den yogiske filosofien, i prosessen med falling upwards, kalles det den andre fødselen. Der trenger guiden, som allerede er i kontakt med denne enheten, å bringe mennesket over til dette med det vi kaller et push. Og det er noe de færreste noensinne vil klare selv.

Så du skal gjennom to umenneskelige oppgaver. Og da tenker jeg: Hvorfor velge en vei som er nær umulig? Hvorfor ikke finne en vei som er tilgjengelig og mulig, hvis man skal ut i dette? Hvorfor la kokok-verdenen og gjøkeredet oppi hodet vårt få lov til å bestemme hvordan og hva vi gjør? Hvorfor ikke komme ned på bakken og si: Kanskje jeg skal ro meg litt ned? Kanskje jeg skal gå inn i en mer kontemplativ og reflektiv modus, tenke gjennom det jeg sier, tenke gjennom hva andre sier, og lytte til mennesker som har erfaring?

Det er en av årsakene til at vi to lager denne podkasten: i alle fall å inspirere mennesker med erfaringene våre. Og den erfaringsprosessen du og medstudentene dine går gjennom, er ikke noen teoretisk greie. Det er en veldig erfaringsrelatert og en veldig klart og tydelig designet prosess du går gjennom. Ikke noe som er kanalisert et eller annet sted, hvor vi nå plutselig skal bli opplyst.

Munkene, mesteren og pushet

Amina: Veldig interessant og fint det du tar opp. For i sommer pratet jeg med en del munker, og jeg undret meg litt: Disse har jo meditert i over 40 år, og lever ganske strengt, borte fra nytelse og disse godene livet kan tilby. De har jo et mål om å oppleve enhet, eller å bli en Arahant, som de kalte det. Så der begynte jeg å tenke litt over guidens, guruens, rolle i dette, og hvor lenge man egentlig kan holde på å meditere uten å komme i mål, i mangel på bedre ord. Du mediterer hele livet uten at du kommer i mål.

Pål-Esben: Flere som kommer til meg, har meditert i 20–30 år, for eksempel med TM-meditasjon, meditasjon og så videre, og de kommer ikke videre, og det kan selvfølgelig ha mange grunner. Min guide, som holdt til oppe i Tibet i et par tiår, og i mystiske templer, ikke i religiøse templer, men i den mystiske retningen av buddhismen, i tempel i Tibet og i Kina, han mediterte timesvis hver dag i 20 år uten å nå disse tilstandene. Timesvis, flere ganger om dagen, selvfølgelig: meditasjon om morgenen, meditasjon ved lunsj, meditasjon etterpå, kanskje seks timer om dagen mediterte han, i 20 år, uten å bryte gjennom. Vel, han hadde preparert seg, med et stille sinn og alle disse tingene, så alt var preparert. Først da han møtte sin egen mester, som brakte ham over, zen-mester Hogen-san, en av de mest kjente, opplyste zen-mesterne gjennom historien, som gjennom en prosess pushet ham over, inn i enhet, med samme type sjokk som du har erfart: Han grein i tre dager, og det endret livet for alltid.

Så det å meditere er det som bringer deg inn litt. For selv meditasjon, for et stille sinn, er en viktig bestanddel av dette, selvfølgelig. Vi trenger å kultivere sinnet vårt, så det roer seg ned og kan ha fokus på én plass, mot stillheten. Og etter hvert som vi klarer å gjøre det dypere og dypere, klarer vi mer og mer å distansere oss fra og disassosiere oss fra karmaen vår. Karmaen vår er vår fysiske kropp, det er tankene våre, det er følelsene våre, alle disse meningene. Etter hvert som vi blir stillere og stillere, og disassosierer oss mer og mer fra karmaen, observerer tankene våre uten å tenke tankene, for eksempel, da begynner man å komme litt på vei. Da begynner man å bli preparert for at en guru, eller en mester, eller en guide, eller en lærer, eller hva det er for noe, som allerede er til stede i denne Saharaen sin, med et fjærlett push kan pushe deg over og inn i denne settingen. Slik har det vært gjort gjennom årtusener, i stort sett alle store tradisjoner i denne verden.

Verandabyggeren og de store ordene

Pål-Esben: Så der er det mange, mange misforståelser rundt dette, og det forstår jeg også. Mange har oppfatninger rundt det. Veldig mange slike esoteriske teoretikere, esoteriske akademikere kaller jeg dem, vil akademisere og teoretisere alt som er lest av alle bøkene om dette, og så tror de at de forstår hva det er for noe. Men man har også ingen erfaring, og man bør vokte seg vel for å ta råd fra noen som ikke har erfaring med det man søker råd om. Hvis du skal bygge en veranda, spør du ikke naboen som aldri har bygget en veranda, om hvordan du bygger en veranda. Du spør noen som har bygget en fin veranda, og som er kapabel til å gi deg gode råd om hva du trenger å gjøre, med grunnmur eller hva det er, når han har bygget veranda selv. Men er det det vi gjør? Vi spør jo ikke bestemor om hvordan hun bygger verandaen. Vi er jo litt intelligente der.

Men i det esoteriske ser det ut som den intelligensen ikke eksisterer. For der tror man at alt som lyser, alt som skinner, alt som har x antall hundre tusen YouTube-følgere eller TikTok-følgere, det er dem som har peiling på alt. Men slik er det sjelden, dessverre. Det er mange som utgir seg for å ha bygget en fin veranda, og hvordan skiller man da klinten fra hveten? For man hører det på dem: De bruker disse store, flotte ordene som du ikke kjenner en pøkk av, og så tenker man at oi, dette mennesket må jo vite hva han prater om, for jeg skjønner ikke hva han prater om, så han kan geleide meg til den fine verandaen. Og det er et problem, og det er ingen enkel løsning på det. For når mennesker lærer seg å bruke de rette ordene, man har studert og lest bøker, og man har lyttet til dem som har disse erfaringene, og så begynner man å bruke disse ordene selv, så er det nesten umulig for et menneske å finne ut hva som er hvete og hva som er klinte.

Der er den enkleste måten å bryte gjennom og skille klinten fra hveten på, å ta en titt på studentene til læreren. Der finner du sannheten. I vår tradisjon, for eksempel, er det mange andre som har disse erfaringene. En del av dem har du intervjuer med på websiden min, som forteller litt om i alle fall det grunnleggende, og som etter hvert også skal ha et intervju angående enhetserfaringer og slike ting. Så det er én måte å undersøke på, når man søker etter en guide, eller en lærer, eller en som kan føre en. Et menneske som skal føres på denne veien, bør i hvert fall ha en god del skepsis til alt, spesielt når man ikke kjenner til det selv, og være villig til å gjøre sine undersøkelser og bruke litt sunn fornuft og magefølelsen sin. Når du finner noen som bruker veldig mange vanskelige ord du ikke forstår, bør man bestandig være skeptisk.

Dysleksien som ble en gave

Pål-Esben: I gamle dager, og nå er det en avsporing her, så har jeg en ganske alvorlig form for dysleksi. Den ble faktisk først oppdaget på videregående. Jeg hadde altså klart å gå gjennom hele skolesystemet uten at noen hadde fattet at jeg hadde alvorlig dysleksi. I tillegg var jeg halvblind: Jeg satt bakerst i klassen og så ikke noe som helst på tavlen, så jeg lærte allerede der på andre måter enn de andre. Og på videregående var det en lærer som var utdannet i dysleksi og disse tingene, jeg tror det var en av terapeutene som var lærere, med ekspertområde i dysleksi. Først så læreren at det var et eller annet med meg. For jeg kunne lure og ha masker for alle andre, men for eksperter er det veldig vanskelig å ha masker. Så læreren tok meg for seg: Læreren så at jeg hadde et problem med å lese og skrive, at ordene hoppet frem og tilbake, og slike ting. Så jeg sier at jeg har et problem, for jeg leser ikke bøker. «Leser du ikke bøker?» «Nei, jeg leser ikke bøker.» «Hvordan lærer du da?» «Jeg har funnet andre måter å lære på.» Så gikk læreren gjennom testene med meg og avdekket en form for dysleksi. Og så spurte læreren meg: «Vil du ha mer tid på eksamen? For nå får du mye lengre tid på eksamen.» «Nei, det vil jeg ikke.» For jeg ville klare meg slik som jeg er. Jeg så aldri dysleksien min som et problem.

I dag ser jeg dysleksien min som en gave for deg og de andre studentene mine. For hjernen min har ikke alle disse fancy ordene. Jeg har et veldig simpelt vokabular tilgjengelig, og det er med det simple vokabularet jeg forklarer ting, og det er en gave til deg. Hadde jeg hatt en slik intellektuell greie, som vi ofte finner i den yogiske tradisjonen, med guruene som er veldig, veldig intellektuelle og bruker så komplekse, fantastiske ord, hvis jeg hadde gjort det, så hadde jeg jo skjønt så mye av dette, og da hadde det vært vanskeligere å gå denne utviklingsprosessen. Så jeg ser min alvorlige dysleksi som en gave til studentene mine.

Amina: Det var et veldig godt poeng, og når du sier det på den måten, er det veldig tydelig. For herlighet, hvor utrolig vanskelige konsepter du har klart å forklare til studentene dine på en simpel måte, som gjør at man forstår det. Det har alltid fascinert meg hvordan ting jeg har hørt om før, og som andre folk har prøvd å forklare, plutselig bare blir: Ja, jeg ser det.

Pål-Esben: Det har vært en god medspiller, i tillegg til at hjernen min er i stand til å tenke veldig pedagogisk, det er en annen ting. Så det er en kombinasjon av det. Men det var en helt annen avsporing her. Jeg skjønner ikke hvorfor jeg snakket om dette, men uansett: Hvis du, kjære lytter, merker at jeg hopper i ordene, bruker feil ord, bruker visse setninger som kommer igjen om igjen, jeg får noen tilbakemeldinger fra noen som lytter til podkasten, om at jeg sier spesifikke ting hele tiden; jeg husker ikke engang hva de sier for noe, så er det bare slik det er, og jeg har ikke tenkt til å gjøre noe med det. Det er andre ting å gjøre enn å gjøre noe med språkbruken min, for den er ikke der for å være perfekt. Jeg liker flås. Jeg liker ikke det glatte; jeg liker det litt rustikt. Og hvis folk kan fly litt av meg, og fly litt av ordene jeg bruker, og av at jeg misser og bruker feil ord og sånn, så synes jeg det er veldig bra. Veldig bra. Så trenger man ikke å jobbe med alt. Så lenge man forstår hva man prøver å uttrykke, er det det som er clouet her. Det er det som er clouet her. Så det var min dysleksi.

Amina: Fint, ok.

Ingen snarvei inn på retreaten

Pål-Esben: Ja, ok. Så for å oppsummere denne samtalen, Amina, det er én ting til jeg har lyst til å si før vi oppsummerer. Av og til får jeg mennesker som kommer til meg: «Kan jeg bare få være med? Jeg har hørt rykter om at studentene dine erfarer ekstreme ting på retreatene dine på høyfjellet i Norge. Kan ikke jeg få være med der?» Ja, man kan jo være med der, men da vil man ikke kunne leve et normalt liv etterpå. Det er årsaken til at man ikke kan være med. Du er så forberedt for denne typen erfaringer, og selv du blir satt ut i ukesvis etter en slik erfaring. Hva tror du da hadde skjedd om man tok noen som ikke er forberedt på denne måten, brakte dem inn i dette og lot dem berøre denne enheten, uforberedt, og uten verktøyene til å balansere systemet etterpå? Det ville vært fullstendig uforsvarlig. For det er av og til noen som vil ta en snarvei til meg.

Så uansett: Veldig, veldig spennende, Amina, og jeg gleder meg på dine vegne. Det begynner å lukte røyk her nå. Dekket møter asfalten, action, og den mest spennende delen av et menneskes utviklingsprosess kan starte. Eller har startet. Og jeg ser frem til veien videre.

Amina: Ja, takk, i like måte. Jeg gleder meg. Det er en helt fantastisk reise å få lov til å være med på.

En invitasjon til deg som lytter

Pål-Esben: Har du noen avsluttende vise ord, Amina, på tampen her?

Amina: Ja, avsluttende vise ord kommer alltid like uforberedt. Jeg tenker: Nå har man kanskje lyttet gjennom, ja, tydeligvis, siden du har kommet så langt i podkasten, har du jo lyttet til hele episoden, og så har du kanskje gjort deg opp noen tanker og meninger, du som lytter: Det er jeg enig i, det er jeg ikke uenig i, der fikk jeg et lite egostøt, og det var fint. Og kanskje det. Da vil jeg bare invitere til å lytte gjennom episoden en gang til, uten å tenke så mye, uten å bruke hodet, og kanskje se om noen av de ordene vi sier, og delingene vi har, kanskje åpner opp noe i deg av sannheten som bor i deg, uten at intellektet skal interagere.

Pål-Esben: Ja. Og hvis man lurer på disse tingene, vil jeg anbefale å ta direkte kontakt med Amina; ta en prat med Amina. Det er ikke så lett å få tak i meg, så derfor har jeg jo Amina, så du kan ta en prat med henne, høre litt om erfaringene hennes, og prate litt en-til-en rundt disse tingene. En ting er hva vi kan dele i denne podkasten, men når man kommer en-til-en med et menneske, får man ofte også et litt annet inntrykk. Så det oppfordrer jeg deg til, kjære lytter: Om du er nysgjerrig på disse tingene, nysgjerrig på utviklingsprosessen Amina har vært gjennom, ta direkte kontakt med Amina på aminab.no. Det er et kontaktfelt der; ta direkte kontakt. Og du har ingen problemer med å ta en prat med folk?

Amina: Ingen problem. Det er bare koselig, så hjertelig velkommen.

Pål-Esben: Kjempe. Ok, da sier jeg tusen takk, kjære Amina, for at du var med i denne podkastepisoden også og delte erfaringene dine. Det setter jeg veldig, veldig stor pris på. Hvor kjedelig hadde det vært om jeg bare skulle sittet og pratet med meg selv her? Så det setter jeg veldig stor pris på. Og til deg, kjære lytter: Jeg ønsker deg også alt vel videre. Om en uke har vi ny episode, nå kommer de på rekke og rad fremover her. Ha en riktig god kveld, god dag, god morgen eller god natt, avhengig av når du lytter til oss, og så høres vi ved neste episode. Ha det riktig bra.

Amina: Ha det.