Episode 46 – Aliens og menneskehetens opprinnelse – hvor kommer vi egentlig fra?
For fem–seks år siden datet Amina en mann som syntes det var greit at hun var litt alternativ, med alt hun holdt på med. Men når det kom til aliens, hadde hun blitt sprø, mente han. Pål-Esben har på sin side en god venn som har bodd i tibetanske klostre i mer enn to tiår, der de aller viseste sier at de vet utmerket godt at landet deres har hatt besøk av vesener som ligger langt foran oss i utvikling.
I denne førtisjette episoden snakker Amina og læreren og veilederen hennes, Pål-Esben Wanvig, om aliens og menneskehetens opprinnelse, med utgangspunkt i en lytter som lurer på om vi kan ha vært neandertalere i tidligere liv. De ser nærmere på hvorfor det ikke er logisk at vi er alene i universet, hvordan myter og religioner blir til, hva kongresshøringene i USA har brakt frem i lyset, og hvorfor vi aldri bør la frykten styre oss. Episoden er en del av «Reisen til Selvrealisering», en podkast om den modigste reisen et menneske kan begi seg ut på: reisen hjem til seg selv.
I denne episoden
- En lytters spørsmål om reinkarnasjon og neandertalerne, og hvorfor samtalen holder seg til det lineære synet på tid og rom
- Hvorfor det ikke er logisk at vi er alene i universet, og hvordan menneskeheten kan se ut for noen som observerer oss fra verdensrommet
- Vesener i den metafysiske verdenen, guder med vogner av lys, og hva en venn fra de tibetanske klostrene sier om besøk utenfra
- Von Däniken, teosofene, de sumerske kongelistene, sfinksens alder og de eldre høykulturene
- Hvorfor ideen om at aliens holder sjelene våre i fangenskap gjør mennesker handlingslammet, og hvorfor det bare er vårt eget hode som holder oss nede
- Roswell, kongresshøringene og atomanleggene som ble satt ut av spill, og hvorfor besøkende som ville ta over, ville ha gjort det for lenge siden
- Panspermi, hoppet fra Homo erectus til Homo sapiens, og sandkornet som en lekeplass, uten å miste fokuset
- Sunn skepsis, selvansvar, og å lære å skille den dype stemmen, den virkelige intuisjonen, fra fryktimpulsene
Denne podkasten er for deg som:
- Leter etter ekte dybde i din spirituelle praksis
- Ønsker å forstå deg selv på et mer fundamentalt nivå
- Er nysgjerrig på sjamanisme, men lei av overfladisk «new age»-spiritualitet
- Har gått mange runder med alternative kurs, men fortsatt føler at noe mangler
- Kjenner på en indre lengsel etter frihet, kjærlighet og helhet
I en tid der mange går seg vill i ytre metoder og løfter om raske løsninger, inviterer denne podkasten deg tilbake til det eneste stedet hvor ekte svar finnes: ditt eget hjerte.
Se og lytt over, eller les hele samtalen under.
Transkripsjon
Pål-Esben: Hei, Amina, og hjertelig velkommen til en ny podkastepisode.
Amina: Hei, Pål-Esben. Takk, i like måte.
Pål-Esben: Takk. Hjertelig velkommen til deg også, kjære lytter. I dag skal vi åpne Pandoras eske, for nå skal vi inn i en tematikk som er veldig annerledes enn det vi har diskutert tidligere i podkasten vår. Og det, Amina, er menneskets opprinnelse. Er det evolusjon? Er det aliens? Er det noe mer?
Grunnen til at vi vil åpne den delen av Pandoras eske i dag, er et spørsmål vi har fått fra en av lytterne våre. Det lyder slik: «Reinkarnasjon. Jeg har spørsmål om deres tanker om reinkarnasjon. Hvis man ser på universets og jordens historie: Vi deler noe DNA med neandertalerne, som holdt til på jorden i 300 000 år. Kan vi i tidligere liv ha vært neandertaler eller Cro-Magnon? Vil gjerne høre refleksjoner om dette.»
Reinkarnasjon sett fra tid og rom
Pål-Esben: Spørsmålet er i seg selv veldig komplisert, for det bringer oss inn på hvordan vi skal observere dette. Skal vi observere det fra punktet vi diskuterte i de tidligere episodene om veien til enhet, der alt eksisterer samtidig, der det ikke finnes inkarnasjon, og der alt foregår som parallelle eksistenser av sjelen og metasjelen vår? Eller skal vi se det på en lineær måte, knyttet til tid og rom?
Siden spørsmålet er knyttet til tid og rom, holder vi oss til tid og rom i denne diskusjonen. Det vil si at alt har en lineær rekkefølge: Vi lever et liv, så dør vi, og så kommer sjelen vår tilbake og lever et nytt liv senere på tidslinjen. I virkeligheten er det ikke slik. Det finnes ingen reinkarnasjon. Men for å forenkle diskusjonen snakker man ofte om reinkarnasjon. Kanskje kommer vi i en senere episode inn på hva dette egentlig er, hvorfor det ikke er noe som heter reinkarnasjon, og hvorfor det likevel kan være til hjelp å snakke om det.
Så til spørsmålet du stiller: Hva er menneskehetens opprinnelse? Det er et ganske stort spørsmål. Man kan selvfølgelig gå tilbake i evolusjonsbiologien og si at det startet med en celle, eller med en fungus, en sopp. Så kommer virus og bakterier, og så bygger det på seg. De første levende vesenene skapes: planter, amøber og så videre. Til slutt utvikler dette seg til apen, så går vi videre til Homo erectus og alle disse tingene, og ut av det kommer menneskeheten. Det er hva evolusjonslæren i denne verden sier.
Som å banne i kirken
Pål-Esben: Å diskutere et slikt tema er litt kinkig. Mange har veldig sterke oppfatninger om det. Det er ofte som å banne i kirken: Sier du noe som går utenfor den allmenne forståelsen, blir du stemplet som konspirasjonsteoretiker og en psykotisk fantast, eller som en som ikke har noen som helst anelse om hva som foregår. Du er forvirret, vil samfunnet si.
I forrige episode snakket vi også om problemet menneskeheten har med å stemple folk som enten venn eller fiende, avhengig av om vi er enige i meningene deres eller ikke. Er du enig i det jeg mener, er du min venn. Er du uenig, er du min fiende. Vi diskuterte også første chakra og så videre.
Når vi går inn i et tema som dette, er det selvfølgelig veldig vanskelig å finne objektive, målbare bevis. Hele podkasten vår er egentlig bygd på temaet en ursjamanistisk, dyptgripende utviklingsprosess, der vi har objektive, målbare erfaringer og bevis for det vi snakker om. Det har vi diskutert i de første 43 episodene. I de siste kanskje 12 av dem går vi inn i veien til enhet. Hva med objektive, målbare bevis der? Vel, det eneste objektive, målbare beviset er å bringe et menneske inn i en tilstand av enhet, en tilstand der tid og rom ikke eksisterer. Da vil det forstå dette gjennom sine egne erfaringer.
Men med temaet vi skal diskutere i dag, glir vi inn på et sted jeg i utgangspunktet ikke foretrekker, siden min greie er å snakke om det som er reelt og kan erfares objektivt. Årsaken til at vi likevel går inn i disse temaene, er at mange der ute, også flere av lytterne våre, lurer på dem. Og for meg ville det være respektløst å ikke være villig til å snakke om det mennesker lurer på.
Igjen handler det ikke om at vi sitter med den eneste sannheten og at alle andre tar feil. Nei, vi har våre innsikter, våre meninger og våre erfaringer, men de er ikke endelige. Det er ikke sånn at «sånn er det bare».
Når vi snakker om dette temaet, kommer vi kanskje inn på noen årstall, noen navn og noen settinger fra historien. Der vil jeg be om unnskyldning på forhånd hvis jeg sier noe feil eller tar feil av et årstall. Jeg går ikke rundt og husker på disse tingene, for de er egentlig ikke så veldig interessante for meg personlig. Det ble en lang innledning, kjære lytter, altså en lang pre-framing: Vi berører dette temaet på en veldig forsiktig måte, og vi sier aldri at «sånn er det».
Er vi alene i universet?
Pål-Esben: Skal vi diskutere menneskets opprinnelse, bør vi kanskje først snakke litt om hvorvidt det finnes andre levende vesener i dette universet enn mennesker. Vi mennesker lever på denne flotte planeten vår, og vi tror vi er skaperverkets høydepunkt. Vi tror vi er de smarteste, mest intelligente vesenene i dette universet. Og går du i den religiøse retningen, er det bare vi som lever som intelligente vesener i universet.
Men bruker vi litt logikk, ser vi galaksen vår, Melkeveien, og vi ser at solsystemet vårt er et lite punkt i den galaksen. Et bitte, bitte lite punkt i denne gigantiske galaksen. I tillegg er det milliarder av galakser rundt oss i universet vi lever i. Å si at vi er alene i dette universet er ikke veldig logisk i mine øyne. Hva tenker du om det? Er det logisk å tenke at vi er det ultimate vesenet, og at det ikke finnes andre vesener i dette universet som er smartere enn oss, eller som i det hele tatt eksisterer?
Amina: Nei, jeg synes ikke det er logisk engang. Én ting er hva man kan kjenne etter, og kjenne at dette ikke gir helt mening. Men logisk sett gjør det heller ikke det, fra mitt perspektiv.
Menneskeheten sett fra verdensrommet
Pål-Esben: Ikke fra mitt heller. Tenk deg at vi observerer oss mennesker fra ørneperspektiv, altså fra verdensrommet. Du kommer inn fra en annen galakse, med et eller annet redskap eller en farkost. Du har stoppet ved Jupiter, eller kanskje kjørt litt nærmere og lagt deg like utenfor månen, og så begynner du å observere denne jordkloden og vesenene som lever på den. Hva ville du ha tenkt da?
Amina: Hvis jeg hadde gjort det nå i dag?
Pål-Esben: Hva ville du ha tenkt? Man ville ha sett disse såkalte menneskene som fullstendig rabiate: De tror de kan alt og forstår alt, men de er hyperaggressive og ødelegger alt de kommer i kontakt med. Det ser vi på hvordan menneskeheten er, med alle konfliktene vi har: venn eller fiende, kriger overalt, «jeg vil ha». Man ville sett at dette ikke er annet enn monkeys og primater. Ja, de har en viss form for intelligens, siden de faktisk kan ødelegge en hel planet, men de er ikke så fryktelig utviklet.
Jeg tror det bare er vi mennesker som kan tro at vi er så himmelsk smarte. Ser man det fra det ytre perspektivet, altså fra dem som lever der ute, må det finnes utrolig, utrolig mange kulturer; det kan ikke være noe annet. Det kan ikke være slik at skaperkraften, eller hva man enn tror har skapt oss, kun har skapt oss monkeys. Skulle det være den komplette utfoldelsen av et skaperverk, hadde det vært triste greier.
Vesener i den metafysiske verdenen
Pål-Esben: Min erfaring med de metafysiske aspektene av virkeligheten er at man treffer mange vesener der. Man treffer det som kan kalles engler, kraftdyr, norrøne guder og ulike former for lyse vesener fra naturen. De har ikke form, men de har en energetisk utstråling, en energetisk signatur og en energetisk identitet. De har altså en egen identitet, og vi mennesker kaller dem ulike navn.
I denne metafysiske verdenen kan man også komme i kontakt med andre typer vesener, som har mer interdimensjonale kvaliteter. Når vi mennesker går ut av kroppen og inn i en form for astralreise, reiser en del av oss, en del av bevisstheten vår, bort fra kroppen og inn i et astralfelt et eller annet sted. Det ville være rart å tro at andre vesener som eksisterer i dette universet, ikke er i stand til det samme. Så det finnes veldig mange former for vesener der ute.
For meg personlig ville det være fryktelig lite logisk å tro at vi mennesker er de eneste som eksisterer i dette fantastiske, ekstreme universet. Det er klart det finnes vesener der ute med teknologi og utvikling som ligger tusenvis av millioner av år foran oss. Igjen snakker jeg om ting som ikke kan bevises her og nå, men jeg skal komme litt senere til hvordan det faktisk kan bevises.
Når myter og religioner blir til
Pål-Esben: Helt siden denne planeten ble levelig, har slike vesener besøkt oss, fra ulike kulturer og ulike raser. Og det interessante er dette: Ta et primitivt vesen som oss mennesker for 100 000 år siden. Plutselig ser det noe som kommer fra himmelen, en farkost med lys som kommer ned og lander foran det. Hva vil det primitive mennesket tro? Jo, at dette er en gud, at det er noe overnaturlig. Og så begynner mytene å spre seg.
Det er fundamentet for mange myter: Mer primitive versjoner av mennesker ser noe de ikke kan beskrive og ikke forstår. Så lager de sine historier om gudene sine, om mystiske vesener og om hvor vi har kommet fra. Og så utvikler religionen seg på bakgrunn av det.
Når vi leser religionene, og nå er vi på litt gyngende grunn, beskrives det ofte guder og vesener som kommer ned fra himmelen. Særlig i den vediske tradisjonen, i de gamle Vedaene, hører du ofte historier om «gods on chariots of light», altså guder med vogner av lys, som lander foran menneskene. I den indiske og vediske tradisjonen ble de beskrevet som guder, og man begynte å kalle dem ulike navn.
En venn fra de tibetanske klostrene
Pål-Esben: Da er vi med en gang inne på et tema som får nakkehårene til å reise seg. «Jamen, kan det være sånn, Pål-Esben? Kan du bevise dette?» Nei, selvfølgelig kan jeg ikke bevise det. Men det er slik jeg ser det, og slik det fremstår når jeg snakker med mennesker som kommer fra disse kulturene.
Jeg har en god venn som har bodd i tibetanske klostre i mer enn to tiår og har utdannelsen sin derfra. Han er en av verdens mer kjente spirituelt selvrealiserte mestere. Jeg prater jevnlig med ham, og av og til snakker vi om temaet aliens. Da flirer jeg litt og spør hva som er hans syn på dette: at det finnes vesener som ligger langt foran oss i utvikling i dette universet, som kanskje ikke ser på oss som så utrolig smarte, og som har vært her og besøkt oss, observert oss og interagert med oss.
Da smiler han og sier at i de offisielle religiøse skriftene, de som er tilgjengelige for allmennheten, er dette ikke beskrevet så veldig godt. Men han har levd i det som kalles mystiske klostre, det vil si ikke-religiøse templer. Der ble det religiøse og dogmatiske aldri lært bort; der lærte man de mystiske aspektene av virkeligheten vår. Det sentrale der er veien til full frihet, det vi kaller ekte spirituell oppvåkning. Det er ikke så sentralt i de dogmatiske, religiøse templene; der handler det mest om å lære skriftene.
Han forteller at når han snakker med de aller viseste i templene han har vært i, sier de alle det samme: «Vi vet utmerket godt at vi har hatt besøk av disse vesenene i landet vårt og i området der vi bor. Det er beskrevet i de og de tekstene, men de er ikke så tilgjengelige. Dette vet vi alle sammen. Vi vet at mye av det vi lærer videre til dere nå, ikke er noe vi har funnet opp selv, men noe vi har lært av andre gjennom historien.»
Så flirer vi. «Man kan jo ikke snakke med vanlige folk om disse tingene, for da tror de at du er rar», sier vi. Så flirer vi bare og går videre. Men det er ganske interessant: Når du snakker med mennesker som har vært i kontakt med de dypere aspektene av disse kulturene, hører du ofte slike ting. Det er bare i det moderne samfunnet vi lever i, som er så preget av religiøse dogmer, at det er tabu å diskutere denne typen temaer.
Et samfunn flasket opp på dogmer
Pål-Esben: For dette har en del konsekvenser. Vi snakker om Gud i Bibelen, om Jahve og om alle disse tingene. Hva er det egentlig? Hvorfor begynte menneskene i gamle dager å skrive denne historien, som er mytologisk betinget? Er det gudene, eller er det vesener som virkelig har eksistert på denne planeten? Spørsmålstegn.
Det er ganske krasse tanker man deler ut i eteren med dette. Men de er verd ettertanke. For vi mennesker er opplært til å tro dogmatisk på ting. Vi er flasket opp i et dogmatisk, religiøst samfunn. Du kan si at du aldri har vært i kirken, men hele samfunnet er styrt av religiøse dogmer, også i Norge.
Se for eksempel på hvordan Ola Nordmann omgås sorg når kjente mennesker dør. Det er ekstremt: Du skal sørge, og du skal sørge, og du skal sørge, og hvis du ikke sørger, er det noe galt med deg. Det er ikke naturlig. Det naturlige, ut fra vår natur, er å feire et menneskes liv i stedet for å sørge og være trist over det. Det snakket vi litt om i forrige episode.
Von Däniken, teosofene og New Age-tolkningene
Pål-Esben: Problemet med det vi snakker om nå, er selvfølgelig at mange gjennom historien har lest og tolket disse religiøse tekstene. Den mest kjente av alle er kanskje von Däniken, som allerede på 60-tallet skrev sin første bok; jeg tror den kom i 68 eller deromkring. Det er ordentlig gammelt, snart 60 år siden. Boken er knyttet til visse aspekter av den vediske mytologien, og der begynte han å beskrive sine tolkninger av gudene som kommer i lysvogner fra himmelen. Han er en av de første i moderne tid som beskriver dette. Ut av det kom det en hel kult, og ut av den kulten kom det mange andre kulter og mange meninger.
Men noen av de første som startet med aliens-forklaringen i verden vi lever i, var teosofene med Madame Blavatsky. Jeg tror det var i 1875 eller deromkring at hun skrev den første boken sin om dette, om gudene som var aliens. Det er en lang, lang historie, og ut av den har det kommet massivt med tolkninger. Noen er sikkert veldig reelle og knyttet til virkeligheten, andre er fryktelig mytiske, og andre igjen er kanskje helt på viddene, altså ikke helt der.
Går du på Google, ChatGPT, Claude, Gemini eller hvilken AI du nå bruker, kan du søke på hvordan New Age-bevegelser tolker religiøse tekster med tanke på aliens. Da får du opp en lang liste over hvordan dette har utviklet seg. Og ut av det kommer alle de problematiske teoriene som skaper begrensninger for mennesker.
I de gnostiske religiøse tekstene beskrives det for eksempel guder som holder sjelene våre i fangenskap og kontrollerer oss. Det står i de gnostiske tekstene at disse gudene har fanget sjelene til alle menneskene som bor på denne planeten, at de kontrollerer dem og suger energi ut av dem, og så videre. En moderne fortolkning av dette kommer for eksempel fra David Icke, som har millioner av følgere. Han sier at det er aliens som kontrollerer sjelene til alle menneskene og suger energi ut av dem, og at det er derfor så mange mennesker lider.
Da begynner vi å komme inn i ordentlige problemområder i hvordan ting blir tolket. For det finnes ingen guder og ingen aliens som har oss inne i en datamaskin der alt blir simulert. Det er ikke slik dette fungerer.
Vi kan en annen gang snakke mer detaljert om nøyaktig hvordan det fungerer, og vi har snakket om det i tidligere episoder også: Sjelen vår drømmer, og det er en form for konstrukt man går inn i og lever i. Men det er sjelen og metasjelen vår som er ansvarlige for den simulasjonen. Det er ikke aliens som holder oss i fangenskap og skaper lidelse for oss. For filosofien her er at jo mer lidelse som legges på sjelene som bor på denne planeten, jo mer angst har de, og jo mer energi kan det suges ut av dem.
Det er selvfølgelig veldig, veldig problematisk, siden millioner på millioner følger influensere som David Icke og alle de andre som snakker om disse tingene. Da tenker folk: «Herregud, jeg har ikke sjans i havet, for det er aliens som kontrollerer meg. Det er aliens som er årsaken til at jeg har angst.» Og hva skjer da? Jo, mennesket blir handlingslammet. Det forstår ikke at ethvert menneske er ansvarlig for sitt eget liv, for sine egne følelser, for sin egen lidelse og for hvordan det omgås lidelsen. Og det forstår ikke veien til å skape et frydefullt liv, noe ethvert menneske kan skape, uansett bakgrunn, slik vi har diskutert i hele podkasten vår.
Når tolkningene av disse aliens-historiene og denne alien-mytologien går i den retningen, finner jeg det utrolig, utrolig problemfylt, for det skaper lidelse for menneskeheten. Skal du se hva disse gudene virkelig er, må det være sosiale medier. For det eneste jeg kjenner til som suger livskvaliteten ut av mennesker, er når du sitter og scroller på den forbaskede feeden din og blir mer og mer forvirret, mer og mer forbannet, mer og mer urolig og mer og mer sliten for hver time som går.
Ok, nå ble det monolog fra meg. Jeg har mye jeg ønsker å si om dette temaet, så du må avbryte meg. Hva er dine tanker rundt dette, Amina?
Bare vårt eget hode holder oss nede
Amina: Ja, gurimalla, hvor skal jeg begynne? Helt siden jeg var liten, gjennom historiebøkene og da vi lærte om evolusjon på skolen, har jeg kjent at noe har vært feil. Spesielt da vi kom til Homo erectus og Homo sapiens, følte jeg at det var noe som skurret mellom de to. På skolen tenkte jeg ofte: Hvorfor lærer vi dette? Det er jo ikke sant. Men jeg hadde ikke noe grunnlag for å si det. Det var bare en følelse jeg hadde.
Og når det kommer til dette med å være i fangenskap, at noen suger energi av oss, eller at det er demoner eller aliens eller andre ting som holder oss nede, har jeg de siste årene fått veldig god erfaring med at det ikke er noe annet enn mitt eget trossystem og mitt eget hode som holder meg nede. Der er jeg et veldig godt bevis, i hvert fall for meg selv og for dem jeg kan inspirere.
Pål-Esben: Og når vi snakker om objektive og målbare bevis for det vi snakker om, er det nettopp dette: hva som skjer med et menneskes liv når det bruker filosofien vi har diskutert i denne podkasten siden episode nummer 1, og autentisk bringer den inn i livet sitt. Da skjer disse tingene, ikke bare med Amina, men med samtlige av dem som gjør det autentisk. Det er det vi kaller objektive og målbare bevis på at ethvert menneske har makten til å skape det livet det ønsker å leve.
Amina: Ja, det er helt korrekt. Det er bare vårt eget hode som kan holde oss nede.
Pål-Esben: Ja, og det er også som å banne i kirken. For vi er flasket opp på at det er andre som er årsaken til problemene våre. Det er myndighetene, det er demoner eller hva det nå er, eller det er folk som sender negative energier til oss, som er årsaken til at vi har det problematisk. Og det trossystemet er et problem i seg selv.
Sumerske kongelister og sfinksens alder
Pål-Esben: Så går vi tilbake til favorittemaet aliens. Når vi ser hvordan mytologi utvikler seg, tipper jeg at de fleste lett kan danne seg en idé om dette hvis vi tenker oss en veldig primitiv versjon av oss selv, for 100 000 år siden. Si at et romskip lander foran oss, eller svever i luften foran oss. Vi har ingen anelse om hva dette er. Vi ser bare lyset. Vi vet ikke engang hva disse lyskasterne er, siden vi kanskje så vidt har oppdaget flammen. Det er alt vi har: Vi kan tenne ild. Og plutselig ser vi disse lysstrålene komme ut og sveipe rundt. Da kan man forstå at man finner overnaturlige forklaringer, og at mytologi og religion starter der. For religion er egentlig der for på en eller annen måte å beskrive det man trenger svar på: hvorfor man er her, og hvordan alt henger sammen. Og det beskriver man ofte med overnaturlige ting.
Et annet eksempel ser vi i de sumerske religionene. Der finner du blant annet de sumerske leirtavlene med kongelister, der det beskrives at menneskeheten har hatt konger helt tilbake til for 241 000 år siden, og at enkelte konger har levd i 28–29 000 år. Går vi til religionshistorikere og arkeologer, vil de sable ned enhver forklaring om at dette kan ha med noe annet enn guder og religiøse forestillinger å gjøre. Hvis noen sier at andre har besøkt planeten vår og styrt og organisert ting, heter det at det ikke er mulig, at det bare er tull.
Det er et av problemene med moderne forskning, med moderne arkeologi og geologi: Man har en viss oppfatning om hvordan utviklingen av denne planeten har skjedd og hvordan menneskeheten har oppstått, og så kommer det noen og sier noe annet. Går du for eksempel til Egypt, vil egyptologene si at pyramidene, med sfinksen og hele greia, ble bygd for 4–5 000 år siden. Men det er ikke engang teoretisk mulig. Går du til sfinksen, ser du at det har vært flom der. Nederst på foten av sfinksen ser du at det har rent massivt med vann. Og går vi tilbake til den tiden da det var så mye vann og Nilen sto så høyt, snakker vi om 11–12 000 år siden. For disse forskerne og egyptologene er det uakseptabelt, for det ville bety at pyramidene ble bygd lenge før for 5 000 år siden. De er bygd lang, lang tid før det.
De eldre høykulturene
Pål-Esben: Vi glir her inn i områder som er utrolig, utrolig vanskelige å diskutere, fordi det er så mange meninger om dem. Men en som har gjort veldig mye arbeid rundt disse tingene, og som har mange gode og kanskje enkelte ikke så gode ideer, er for eksempel Graham Hancock. Han er akademisk utdannet, men har gått sin egen vei for å se hvordan de eldre kulturene oppsto, hva som skjedde i yngre dryas for rundt 11 600–11 800 år siden, og hva som skjedde da meteorittregnet kom, skapte en flom og smeltet isen. Han har gjort masse arbeid for å beskrive disse tingene. Men blant offisielle akademiske geologer blir han beskrevet som særdeles useriøs. De ser på ham som en tulling.
Men det er jo interessant. Jeg har sett et par dokumentarer av ham, og jeg synes det er veldig spennende når han har reist verden rundt og filmet byggverk som umulig kan ha oppstått på den måten offisiell geologi, arkitektur og de akademiske skriftene beskriver. Drar du til Sør-India og dykker i havet nedenfor India, Det indiske hav, vil du finne byer der, gigantiske byer og strukturer som beviselig har eksistert for ganske mange tusen år siden. Da snakker vi om 8, 10, 15, 20 tusen år siden. Det finnes bevis for dette. Men massemediene og den akademiske, fanatiske måten å se ting på sier at det kun er slik vi ser det, som er riktig. Alt annet er bare konspirasjon. Det tror jeg er lite heldig.
Det finnes altså mange bevis for at vi har hatt eldre kulturer som går mange titusener av år tilbake i tid, og som var høykulturer. Og så kommer vi til dette: Hva med Atlantis, Mu og Lemuria? Det er mytiske fortellinger, men enhver myte har et visst fundament i seg. Kanskje kan vi komme inn på disse kulturene senere i dag eller en annen gang. Men la oss først gå tilbake til aliens. Det temaet er vi nødt til å diskutere for å kunne diskutere hvordan menneskeheten har utviklet seg.
Det er interessant å se på alle disse tingene, og kanskje være litt edruelig når man observerer dem. Som du kanskje kjenner til, kjære lytter, ble en mann som Erich von Däniken massivt latterliggjort for det han skrev. Men det var hans måte å fortelle om hvordan han så disse skriftene, blant annet i den vediske tradisjonen: at de ikke hadde med guder å gjøre, men var måten datidens mennesker beskrev noe overnaturlig på. Sier jeg med dette at Erich von Däniken har rett i alt han sier? Nei. Jeg har ikke lest noen bøker, men jeg har så vidt vært borti det og hørt en dokumentar der han prater. Og enkelte av tingene han beskriver, er i mine øyne veldig nær.
Finnes det bevis? Roswell og kongresshøringene
Pål-Esben: Før vi kommer inn på menneskehetens begynnelse, som jo egentlig er spørsmålet, bør vi kanskje svare på dette: Finnes det bevis for at det er utenomjordiske, altså aliens, ET eller hva man nå kaller dem, på denne jordkloden nå? Og da svarer jeg 100 % ja. Et overveldende ja.
Den enkleste måten å finne disse bevisene på er å se til den amerikanske kulturen, for der er dette kjent. Den første kjente hendelsen er Roswell-hendelsen, jeg tror det var i 1947 eller 1948, rett etter andre verdenskrig. Det er beskrevet at en UFO, altså et romskip, krasjlandet i Roswell, i området rundt byen. Det er den første store kjente hendelsen i moderne tid, i hvert fall i USA. Etter det har det skjedd mange ganger. Men hva skjedde den gangen? Jo, alt ble hysj-hysj og latterliggjort. Massemediene gikk inn, myndighetene gikk inn, og de fikk det til å se ut som om dette bare var fantasi og tull.
Men spoler vi frem til 2026, 2025 og 2024, kommer noe veldig klart frem. Se for eksempel på kongresshøringene i USA de siste årene, der Kongressen har hatt høringer om temaet aliens og UFO. Der har varslere som har vært med i militære prosjekter, hemmelige prosjekter som håndterer aliens, romskip og teknologi, vitnet for Kongressen. Og der kom det entydig frem, offisielt i den amerikanske Kongressen, at aliens har vært i kontakt med deler av myndighetene siden slutten av 1940-tallet. Massivt! Det beskrives hvordan myndighetene interagerer med aliens som bor på denne jordkloden, og som hjelper enkelte av forskerne våre med teknologi, og så videre.
Så hvis du, kjære lytter, har den oppfatningen at disse aliens-greiene bare er tull: Gå på YouTube, og dette tror jeg er den eneste gangen jeg vil anbefale å gå på YouTube, og finn noen av disse kongresshøringene fra USA de siste årene. Da ser man overflaten, i hvert fall. Problemet er at det meste av det som foregår, skjer bak lukkede dører. For de vil ikke at det skal komme frem at de allerede har teknologien: at de allerede har antigravitasjonsteknologi, og at det allerede eksisterer teknologi som gir oss fri energi, og så videre.
Korona og det som ble kalt konspirasjon
Pål-Esben: Da kommer man inn i det konspirasjonsteoretiske. Men kanskje er det ikke så veldig mye konspirasjon. Går vi tilbake til korona, ble jo alt kalt konspirasjon. Alle kritiske tanker om vaksinen, for eksempel, ble sett som rene konspirasjonsteorier. Selv er jeg svært kritisk til mRNA-vaksinen, og i dag diskuteres mye av det som den gangen ble avfeid, langt mer åpent.
Slå igjen opp, for eksempel, høringene som holdes om koronahåndteringen, der eksperter, senatorer og spesialister kommer inn og forteller ærlig om hvordan informasjonen til befolkningen ble utformet.
Så vi skal være litt forsiktige med disse tingene. Særlig når det gjelder hva mediene sier, hva myndighetene sier, og hva akademikere kaller sannhet, tror jeg ethvert sunt menneske bør ha en sunn skepsis. Vi bør vite at vi mennesker er veldig lette å påvirke. Det er ingen konspirasjonsteori. Det er reelt.
Et eksempel er D-vitamin. Rådet om å passe på at du har nok D-vitamin i blodet, at du ligger over 150 nanomol per liter, ble avfeid. Slik jeg ser det, står immunforsvaret mye sterkere mot koronaviruset og andre virus når du har det. Men det het at D-vitamin bare var tull, at du ikke trenger ditt, og at du ikke trenger datt. Og ikke bare det, men også at det er farlig.
Det jeg håper, er at ethvert menneske i dag er villig til å følge litt med på hva som kommer frem i ettertid. For det skjer ofte etter slike hendelser. Når du ser hva som kommer opp 5, 6, 7, 8 år etterpå, bør man ha grunn til å bli litt skremt over hvor lett man selv lar seg påvirke. Og kanskje man neste gang noe slikt skjer, stiller seg spørsmålet: Kan dette ha noe med virkeligheten å gjøre?
Det samme glir vi tilbake til når vi snakker om aliens. Gjennom historien, i hvert fall de siste 50 årene, har det hett at det bare er tullinger, fantaster og konspirasjonsteoretikere som snakker om denne UFO-greia. Derfor er det veldig spennende å se hva som skjer i Kongressen i USA nå, der de inviterer mennesker fra militæret til å beskrive erfaringene sine med UFO og med interaksjon med aliens på denne jordkloden, der en del faktisk allerede er her. Veldig fascinerende.
Så finnes det bevis for at det er andre vesener i dette universet som er dramatisk mer intelligente, og som ligger langt foran oss i utviklingen? Ja, det finnes, hvis vi er villige til å se etter dem. Og jeg synes det er rimelig kult at dette nå kommer klart og tydelig opp hos myndighetene i et av de største landene i verden. Man kan si mye rart om amerikanerne, men dette er fascinerende. Hva tenker du om dette, Amina?
Aminas magefølelse
Amina: Tilbake til dette med aliens: Jeg har sagt i kanskje ti år at jeg ikke kan nok om dette, men at jeg føler at de kommer på banen etter hvert. Når jeg snakker med mennesker om det, får jeg gjerne høre at nei, det er helt umulig. Jeg datet en mann for fem–seks år siden som sa: «Ja, ja, det er greit at du er litt alternativ, med alt det du holder på med. Men når det kommer til aliens, da har du blitt sprø, Amina. Det går faktisk ikke.» Det var det verste av alt jeg holdt på med. Jeg holdt jo ikke på med aliens, men det temaet var bare ikke tema.
Men jeg har hatt en følelse av at dette kommer til å komme mer og mer opp til overflaten. Hvordan det kommer til å se ut, vet jeg ikke: om de kommer til å gå i gatene, om vi blir venner med dem eller uvenner med dem. Men det er en liten følelse jeg har hatt.
Og vi snakket om dette med koronavaksinen. Der hadde jeg også en sterk følelse, uten at jeg visste hvorfor: Jeg kan ikke ta den vaksinen. Jeg hadde ingen grunner og ingen logiske årsaker, og hele samfunnet var jo imot meg. Så jeg har hatt slike følelser om ting underveis, uten egentlig å vite nok om dem. Det er ikke dette jeg kan mest om, men det er spennende.
Etterarbeidet etter pandemien
Pål-Esben: Det handler jo ikke om hvor mye man kan. Det handler om at man har tanker om det, og at man diskuterer tankene sine. Når vi ser dette litt i ettertid, er det ganske spektakulært hvor mange i den norske befolkningen som tok vaksinen. 70–80 prosent, jeg vet ikke, la oss si 80 prosent. Veldig mange tok en vaksine som var utviklet på svært kort tid, og etter mitt syn ble spørsmålene om bivirkninger tatt for lett på.
Tenk hvor lett vi mennesker lar oss påvirke når frykten først har satt seg. Det var trolig den viktigste årsaken til at så mange tok vaksinen uten å stille spørsmål. Jeg kan forstå hvordan det skjer: Når nok frykt blir spredt i samfunnet, ønsker man å beskytte seg selv, ungene sine og foreldrene sine. Men på den andre siden bør det også komme veldig klart frem hvor lett påvirkelige vi mennesker er.
Derfor oppfordrer jeg alle virkelig oppegående mennesker som har vært gjennom dette, til å være villige til å gjøre et etterarbeid, i hvert fall i ettertid, og sette seg inn i hva virkeligheten er. Det skrives så mye, opp og ned om alle ting. Men av og til liker jeg å se på det som kommer frem i offisielle høringer, enten det er i den amerikanske kongressen, i den kanadiske kongressen eller i andre offisielle høringer. Der blir alle invitert, også de som har et annet syn på tingene, og da får man et bedre bilde av landskapet.
Den jobben mener jeg at ethvert oppegående menneske bør ta etter å ha vært gjennom en så voldsom og fryktpreget periode. Man bør spørre seg: Er jeg villig til å finne ut hva som faktisk var fakta? Slik kan jeg forberede meg til neste gang dette skjer, ta makten tilbake over mitt eget liv og ikke la frykten få styre meg i en eller annen retning.
Hva vil skje? Frelse, frykt og de første virkelige bevisene
Pål-Esben: Tilbake til aliens. Vi har ennå ikke kommet tilbake til det første spørsmålet vi startet med; det vil jeg ta helt til slutt. Men hva tror du vil skje? Går du ut i det esoteriske, har mange plukket opp disse tingene. Der finnes det enkelte som kanaliserer aliens, og som snakker om den nye verden som skal komme, der vi får en oppgradering av DNA-et vårt, og der solstormer gjør at vi kan laste ned masse informasjon, slik at alt blir bedre.
Med alle slike ting har jeg lært å være veldig forsiktig. Når noen hevder at noe vil skje der du ikke trenger å ta et bevisst ansvar, og at alt blir bedre av seg selv, er jeg skeptisk. For denne verden blir ikke bedre uten at vi selv tar personlig ansvar for livet vårt, i stedet for å vente på en eller annen DNA-oppgradering fra universet.
Så hva skjer når det gjelder aliens, altså utenomjordiske? Jeg tror vi kan gå så langt som til å si at det i dag finnes bevis for at myndigheter har interagert med dem siden slutten av 40-tallet, at mange av dem har krasjlandet, og at flere av dem, av ulike raser, allerede er her. Det er klart. Spørsmålet er hvordan dette går videre.
Jeg tror et av de neste skrittene de neste årene blir at vi får de første virkelige bevisene. Hvor mange år det tar, er det ingen som vet, men jeg tror ikke det tar 20 år; jeg tror det skjer på mye kortere tid. Jeg tror en UFO blir filmet, virkelig klart og tydelig, slik at det er 100 % bevist at de er rundt oss og eksisterer.
Og da melder det seg et spørsmål. Ser vi på den alternative verdenen, finner vi to leirer, hvis vi forenkler. Den ene leiren venter på frelse fra aliens. Den andre leiren frykter aliens som pesten: De vil komme og ta over her, de vil spise oss, og de vil ta over jordkloden, for det er jo en fin jordklode å leve på, med masse ressurser.
Ta den siste leiren først. Hvis det finnes intelligente vesener som er i stand til å reise millioner av lysår, kan de selvfølgelig ikke bruke rakettmotorer til det. De må ha teknologi som gjør det mulig å reise så langt. Hundre lysår tar det lyset hundre år å tilbakelegge. Det er ganske langt. Så det må finnes teknologi som gjør at de kan reise interdimensjonalt: at de kan bøye tid og rom, gli interdimensjonalt inn i et felt som ikke har tid og rom, forflytte seg gjennom det og gå inn i tid og rom igjen. Slik kan de transportere seg rundt omkring. Ellers hadde de ikke kunnet lande her.
Den nærmeste stjernen vi har, er Alfa Centauri, er det ikke? Fire–fem lysår unna oss, eller noe sånt. Skulle man reise fire–fem lysår med et romskip med vanlig rakettmotor, ville det ha tatt, hva? Tusen år eller noe slikt. Så for meg som ingeniør er det logisk at de må ha teknologi som gjør at man kan reise på en annen måte enn vi kjenner til i dag. Og det som høyst trolig vil skje, i mine øyne, er at det kommer et punkt der de viser seg på en eller annen måte.
Hvorfor skulle de ta over nå?
Pål-Esben: Så til dem, og det er en stor gruppe, som tror at aliens skal komme og ødelegge verden vår, ta over, spise oss og bruke oss som slaver. Da tenker jeg: Hvis det finnes vesener her som allerede har vært her i 50–60 år og interagert med oss, og som er dramatisk mye mer utviklet enn oss, både teknologisk og intelligensmessig, tror du virkelig at de har ventet i alle disse årene for å gjøre dette? Hvorfor tok de ikke over denne planeten for 50 år siden, eller 100 år siden, eller 1000 år siden, eller 10 000 år siden? Hvorfor skulle de gjøre det nå? Det gir ikke mening i det hele tatt.
Hvorfor skulle de vente til vi monkeys ødelegger planeten vår: ødelegger ressursene, forsurer havene, forsøpler naturen og ødelegger atmosfæren? Hvorfor ikke ta over for 50 år siden, da planeten var noenlunde ren, havene var friske og fisken ikke var full av kvikksølv? Hallo? Det er ikke engang kvartveis logisk. Så de som er redde for dem, må tenke gjennom dette: Hvorfor skal jeg være redd nå? For hadde de villet ta over og ødelegge oss, hadde de gjort det for lenge siden.
Frykt som maktmiddel
Pål-Esben: Men det finnes visse deler av samfunnet og visse maktstrukturer, og her kan man snakke om konspirasjonsteorier igjen. De store økonomiske maktstrukturene tror de har all makt, og det har de også, og de tror de kan gjøre hva de vil.
Det finnes altså strukturer i denne verden, maktstrukturer, la oss kalle dem det uten å gå mer inn på det, som vil sette oss mennesker i frykt. For den enkleste måten å manipulere mennesker på er å spre nok frykt. Jo mer frykt, jo mer kontroll har du. Hadde jeg snakket om dette for ti år siden, ville folk vel ha sagt: «Du er konspirasjonsteoretiker», og alle de tingene. Men i dag kan jeg snakke om det som noe reelt.
Det finnes altså grupper av mennesker, som vi så gjennom korona, med økonomisk og politisk makt, som tjener på at mennesker er redde, for det gjør dem utrolig lette å manipulere. Det kan derfor være logisk å ha en idé om det. Og blant dem finnes det igjen grupper som aktivt bruker dette med aliens for å sette frykt i folk.
Det ser vi i stort sett alle filmene om aliens som har kommet de siste 20 årene, i hvert fall. De følger dette scenariet: Aliens kommer hit, de skal ta over og ødelegge for oss, menneskeheten kjemper mot dem, og av og til vinner den. Og så har du noen som er annerledes, som Steven Spielberg med «ET», for eksempel. Den ligger nærmere den reelle versjonen av virkeligheten: Det lander en liten ET-kar som peker og sier: «Jeg vil hjem. Hvem kan hjelpe meg?» En veldig emosjonell greie, da vi så den som unge.
Spielberg har nettopp sluppet sin siste film om aliens, med en tittel som handler om dagen da ting vises. Den beskriver, veldig interessant, en del av det jeg ser som virkelighet: at myndighetenes organisasjoner, spesielt i USA, men også andre steder, har hatt kontakt med disse aliens i lang, lang tid, og har teknologi basert på deres teknologi, som ligger bortenfor alt vi noensinne kan drømme om. Filmen viser dette på en måte jeg vil si er en ok og fin fremstilling. På slutten kommer disse aliens frem og sier det siste ordet: «Listen.» Det vil si: Menneske, lytt.
Det jeg tror er mest reelt, er at de som er stasjonert rundt oss, sitter og venter og observerer oss mennesker. Man kan tenke seg at det er mange av disse romskipene og aliens rundt oss. Det finnes en gruppe som er plassert bak Jupiter, og ting og tang, men det skal vi ikke snakke om nå.
Jeg tror neppe de vil vente til monkeysene ødelegger seg selv med atomangrep. Tror du det? Det er nesten enkelt å bevise at noen har landet, og gjennom høringene kan vi danne oss en idé om at en del av dem står stasjonert rundt oss i observasjonsmodus. Tror du virkelig de vil vente med å interagere med oss til Trump trykker på atomknappen? Nei. Det hadde vært veldig ulogisk. Men jeg håper de har popkorn, for her ser det ut til å bli mye spennende.
Atomanleggene som ble satt ut av spill
Pål-Esben: Se igjen på det som kommer opp, spesielt i senatshøringene i USA, om disse UFO-ene. De kalles noe annet enn UFO nå, de har et spesielt navn på dem. Det kommer frem at de har satt atombunkere og atomanlegg ut av spill. Det er fakta at disse vesenene, disse lysene og disse farkostene har svevet over atomanlegg, og at de som sitter i anlegget, plutselig mister forbindelsen. Det vil si at de ikke kan sette i gang atomangrep. De har ikke lenger kontroll over atomsiloen.
Amina: Så de beskytter oss?
Pål-Esben: De kan sette alle atomanlegg ut av spill, og det har de allerede vist flere ganger i ulike atombunkere i USA. Og igjen, kjære lytter, tenker du kanskje: Nå har han blitt fullstendig sprø igjen. Er han helt bortreist? Nei. Følger man litt med på det som skjer i disse høringene i USA, kommer disse tingene opp til overflaten. Senatorer spør det militære personellet som står foran dem: «Er det sant at farkostene har svevet over atomanlegg og gjort at vi ikke hadde kontakt med og kontroll over atomanleggene våre?» Og svaret er: «Ja, det har skjedd mange ganger.»
Så er spørsmålet: Hvorfor tror du disse vesenene, la oss kalle dem aliens, gjør det? Jo, for å vise menneskeheten: Ok, til et visst punkt aksepterer vi ting, men så kommer det et punkt der vi stopper dere, monkeys.
Så hvis man frykter at hele verden skal gå opp i oppløsning i en atomkrig, er det i mine øyne en veldig ubegrunnet frykt. At det smeller en atombombe, kan skje. Men ikke et storskala atomangrep; det vil definitivt ikke skje. At det går av en skitten bombe eller noe slikt i Ukraina, at Putin går litt over streken, eller at noe skjer i Iran, det kan skje, men ikke at det skjer i stor skala.
Tilbake til dem som står der ute og observerer oss: Hvorfor har de ikke interagert med oss og tatt over før? Fordi de har en agenda, og det er ikke en agenda om å ødelegge for oss. Agendaen deres er å hjelpe oss.
Nå holder menneskeheten på å gå fullstendig av hengslene. Det er som små femåringer med gevær og atombomber som holder på å fyre løs. Og det er årsaken til at jeg tror den interaksjonen vi venter på, en direkte interaksjon med disse vesenene, vil skje i løpet av rimelig kort tid, og ikke om 20 eller 40 år. Verden går nå fullstendig av hengslene, inn i storskala krig; det er dit vi er på vei, slik det skjer nå. Og jeg tror denne interaksjonen skjer før det går for langt. Slik ser jeg det. Om det skjer om ett år, om tre år eller om fem år, vet jeg ikke. Men jeg tror ikke det skjer om ti år; jeg tror det skjer før.
Amina: Ja.
Pål-Esben: Det eneste vi kan bevise, er det som for eksempel kommer frem i disse høringene, der offisielt og militært personell forteller direkte og viser videoer av UFO-ene, filmet fra jagerflyene sine og fra båtene, der man ser hvordan de dykker ned i havet, og slike ting. Det går ikke an å si at det ikke eksisterer. Alt det siste vi har sagt nå, er min mening om tingene, basert på en viss form for logikk. Og da går vi kanskje tilbake til spørsmålet du stilte for en time og seks minutter siden.
Amina: Ja, ja.
Sunn skepsis, ikke allmektighetssyndrom
Pål-Esben: Men før det: Har du noen tanker om dette, Amina?
Amina: Jeg kjenner i alle cellene mine at vi er inne på noe her. Det gjør jeg ved veldig mye, egentlig det meste, av det du deler, Pål-Esben. Og i ettertid ser jeg jo at jeg har grunn til å kjenne det, for det slår ofte til. Så får vi se. Men jeg kjenner at vi er inne på noe, og jeg synes også det er logisk.
Jeg synes også det er veldig logisk å dykke inn i hva som har skjedd opp gjennom menneskets historie, og i alt dette med konspirasjonsteorier, og hvor hardnakkede vi var på enkelte ting for bare noen år siden. Opp gjennom historien er det så mye som ble kalt konspirasjonsteorier, og som vi lever helt vanlig etter i dag. En eller annen raring kom og sa et eller annet, vi pekte på ham og syntes det var helt teit, og så begynte vi plutselig å leve etter nettopp det. Så det handler om å være åpen for at ting vi har hørt eller trodd frem til nå, kanskje ikke er helt slik. Undersøke litt selv.
Pål-Esben: Ja. Bruke litt sunn fornuft. Med sunn fornuft mener jeg at man har en sunn porsjon skepsis, først og fremst mot alt. En sunn porsjon. Ikke en skepsis som sier at alt annet enn det jeg selv tror, er feil. Det kaller vi allmektighetssyndromet, og det er et problem. Det er en fanatisk måte å erfare verden på. Men at man åpner opp.
Panspermi: liv fra andre stjernesystemer
Pål-Esben: Så for å oppsummere: Hvor oppstår menneskeheten fra? Det første spørsmålet vi kan stille, er: Oppstår alt liv i biosfæren? Nå snakker vi om jorden vår og vår biosfære. Er det slik at alt liv oppstår i en biosfære, og må oppstå i en biosfære? Svaret er selvfølgelig nei.
Si at det for lenge, lenge siden har eksistert liv på en eller annen planet som har eksplodert og sendt ut et meteorittregn. Vi vet at meteoritter har landet på denne jordkloden gjennom hele dens eksistens; det har regnet meteoritter på oss. Og inni meteorittene har man til og med i dag funnet ut at det kan eksistere liv i sovende modus: alt fra bakterier til virus, celler og små organismer. Det er ikke noe veldig esoterisk eller alternativt. Det er noe man har funnet ut. Da ville det være veldig lite logisk for meg å tro at livet vi har på jordkloden i dag, ikke har vært påvirket fra andre stjernesystemer. For meg er det ikke engang kvartveis logisk.
Et av de mest interessante vesenene på denne jordkloden, som jeg i dag ikke forstår, er blekkspruten.
Amina: Ja.
Pål-Esben: Ser du på DNA-oppbyggingen til blekkspruten, ligner den ikke på noe annet som eksisterer i denne biosfæren. Men det er en annen sak, for dem som er interessert i blekkspruter. Og dette kalles, for å bruke et fagord, panspermi.
Amina: Panspermi.
Pål-Esben: Panspermi. Det vil si at det for eksempel slår ned en asteroide eller en stor stein, og inni den er det levende celler, virus eller hva det nå måtte være, som begynner å etablere seg i biosfæren de lander i. Det er en måte liv kan starte på.
Hoppet fra Homo erectus til Homo sapiens
Pål-Esben: Ok. Så spoler vi raskt frem. Disse virusene har først utviklet seg fra et myceliumnettverk, altså fungus. Så utvikler det seg videre: virus, bakterier, encellede organismer, amøber og så videre. Og via andre vesener kommer så monkeysene. Nå kom vi helt opp til monkeys. Har det som har skjedd opp til monkeys, til apene, skjedd på en normal, evolusjonær basis? Kan vi si at forgjengeren til apen er en fisk, et virus eller en firfisle, eller kanskje ikke? Men la oss ikke diskutere akkurat det nå.
Vi kommer til punktet for rundt 250 000 år siden eller deromkring, der det skjer noe underlig. Vi har Homo erectus, apekatter som har reist seg opp på to bein. Og så kommer det et hopp fra Homo erectus opp til Homo sapiens, som man fortsatt ikke kan forklare i dag, og som ikke engang teoretisk kunne ha skjedd gjennom evolusjon. For skulle det ha skjedd evolusjonsmessig, direkte fra Homo erectus til Homo sapiens, ville det ha tatt flere hundre tusen år å gjøre det hoppet.
Så det skjedde noe annet. Og der finnes det mange historier. Mange historier, og sikkert mye konspirasjonsteorier. For det skjedde et eller annet i kromosom nummer to og med DNA-et vårt. For rundt to–tre hundre tusen år siden skjedde det noe underlig med oss som gjorde at vi evolusjonsmessig gjorde et stort hopp, bortimot over natten.
Slik jeg forstår dette når jeg ser tilbake i tidslinjen, og det er min subjektive erfaring av tidslinjen, jeg kan ikke bevise det med objektive, målbare bevis, skjedde det en eller annen form for endring i DNA-et vårt. Og da er spørsmålet: Hvem gjorde disse endringene? De eneste som kan ha gjort dem, er dem vi har snakket om, de som har eksistert på denne planeten før oss.
Menneskeheten har nemlig hatt noen runder. Den siste nullstillingen av menneskeheten skjedde for rundt 11 800 år siden, da meteorittene slo ned i isen og skapte vanvittige oversvømmelser, altså flom, og Fimbulvinter, der alt ble svart og stort sett alt liv døde. Den siste generasjonen av menneskeheten oppstår da, fra dem som overlever flommen, for rundt 12 600 år siden. Det er siste runde av menneskeheten, med kanskje noen hundre tusen mennesker igjen. De migrerer til forskjellige steder i verden og starter kulturene som gjør at vi er der vi er i dag.
Kulturene før oss
Pål-Esben: Men før det, og nå snakker jeg i hvert fall ut fra min logikk: Denne fantastiske planeten som jorden er, den blå kulen som det ofte snakkes om, har ikke vært alene her de siste to–tre milliarder årene. Man har funnet ut at den oppsto for rundt 4,6 milliarder år siden som en lavaklump. Så roet den seg ned, og gjennom ulike prosesser ble atmosfæren og alt det andre skapt, noe som tok en milliard år eller mer. La oss forenkle og si at levende vesener har kunnet leve på denne planeten den siste milliarden år.
Når det eksisterer mer intelligente vesener enn oss der ute, slik vi har snakket om, og de definitivt har funnet denne planeten lenge før vi var påtenkt, er det for meg nesten utenkelig at det ikke har eksistert andre kulturer på denne fantastiske planeten før oss. Det har altså eksistert kulturer her som ikke hadde noe med Homo sapiens å gjøre.
Og for rundt 250 000 år siden skjedde det en endring i oss, der vi hoppet fra Homo erectus til Homo sapiens bortimot over natten. Slik det blir beskrevet, og slik jeg forstår det, skjedde det en genmanipulasjon av oss. Noen av disse vesenene, kulturen som var på jordkloden på den tiden, gjorde det med oss, gjennom en lang historie som jeg ikke ønsker å fortelle akkurat nå, for da holder vi på en time til. Har lytterne interesse for den historien i detalj, kan vi fortelle den også. Men det som skjedde, var en manipulasjon av DNA-et vårt som satte utviklingen i hurtigspor, slik at vi mennesker ble slik vi egentlig er i dag, og egentlig har vært de siste 250 000 årene.
Da undrer man seg når utgravningene og arkeologien hardnakket hevder at vi for 100 000 år siden var ganske dumme og satt i hulen, og at det først var for 10 000 år siden, gjennom jordbruket, at vi begynte å utvikle oss og hjernen vår begynte å utvikle seg. Det henger ikke på greip for meg. Jeg ser en helt annen historie bak oss. Hvis det er interesse for det, krever den kanskje en egen episode å brodere ut. Men da glir vi ordentlig inn i ting som ikke er objektivt etterprøvbare. Slik observerer jeg litt av disse tingene, fra mitt perspektiv i hvert fall.
Snakker du med aliens, Pål-Esben?
Pål-Esben: Og så er spørsmålet: Ja, Pål-Esben, interagerer du med aliens? Det ville jo egentlig være et spørsmål å stille her.
Amina: Ja, jeg har stilt det inni meg. Gjør du det? Pål-Esben, snakker du med aliens?
Pål-Esben: Svaret er at jeg interagerer med en hel rekke vesener. Jeg interagerer med det vi kjenner som lysvesener, som vi i vår kultur for eksempel kaller engler, eller kraftdyr, guder og slike ting. Mange i det esoteriske og det sjamanistiske har veldig mye erfaring med disse vesenene.
Men det finnes også andre vesener man kan interagere med, som er mer interdimensjonale. Vi har ikke snakket om dimensjoner og tettheter, men kanskje gjør vi det en senere gang. De eksisterer for eksempel i området der tid og rom blander seg med det tidløse og romløse, der urdragene eksisterer som en viktig del av tradisjonen vår. De er altså mer interdimensjonale vesener. Og så finnes det andre interdimensjonale vesener som av og til er i kontakt, og som er knyttet til andre deler av virkeligheten vår: parallelle versjoner av jordkloden, parallelle versjoner av eksistensen vår og så videre.
Så jeg svarer at jeg er i kontakt med en hel rekke ulike former for vesener, og ingen av dem vil jeg kalle aliens. For kaller jeg dem aliens, er jeg også alien. Slik er verden min: ofte i interaksjon med disse intelligensene, disse vesenene som er rundt oss, like mye som med intelligensen i jordkloden vår, Maha Terra, som vi har snakket om, og de naturlige rytmene.
For meg handler det ikke om å være i kontakt med noen og fortelle hva den og den sier. For meg handler alt om hvordan jeg kan hjelpe deg, studentene mine og dem som lytter til meg, til praktisk å skape noe bedre for seg selv. Det er det min verden handler om. Ikke om å si at nå har jeg snakket med den og den, og den sier det og det. Det har ingen mening i seg selv.
Sandkornet og Sahara
Pål-Esben: Men det vi kan si, er at livet kan være eksepsjonelt spennende, også når vi ser det fra sandkornets perspektiv, som er det vi har snakket om i dag. Alt vi har snakket om i dag, er en del av det vi kaller sandkornet. Vi hadde mange episoder før denne der vi snakket om veien til enhet, om veien til vår Sahara, til vår fulle eksistens, som er det virkelige. Men jeg synes sandkornet, det ene sandkornet i min Sahara, er så utrolig spennende.
Vi er i sandkornet, altså i den materielle-metafysiske verdenen, fordi vår spirit, vår sjel, ønsker å erfare og lære ting som det ikke er mulig å lære i dens frie tilstand, der tid og rom ikke er noen begrensning. Det har vi snakket om før. Det er som å komme inn i sjelens drøm, som vi har snakket om, som er som et spill, et dataspill.
Jeg synes dette sandkornet er så fascinerende. Når jeg ser hånden min, tenker jeg: Jeg kan styre denne hånden! Og slik går dagene mine. For jeg er fascinert av spillet også. Jeg er fascinert av at jeg kan styre spillfiguren min, som er kroppen min og alt dette, at jeg har noenlunde kontroll på den, og at jeg kan se alt i Dolby Surround og ikke som et pikselbasert dataspill. For meg er det så fascinerende.
Og det vi snakker om nå, aliens og historien vår og hele dette lineære perspektivet, ja, det er bare dette ene sandkornet. Men hvorfor skal vi ikke fryde oss over sandkornet på alle mulige måter? Hvorfor ikke utforske det? Jeg synes det er en spennende del av livet mitt at jeg får lov til å finne denne frydefullheten i sandkornet.
Jeg kan når som helst finne frydefullheten ved å gli inn i min Sahara og være der. Men hva hjelper det menneskene rundt meg? Jeg kunne ha sittet som eremitt og vært overlykkelig uten noen mennesker rundt meg. For jeg trenger ingenting. Jeg trenger ingen mennesker, jeg trenger ikke noe som helst. Jeg er fullt ut tilfreds, lykkelig og frydefull med det jeg er nå. Men sjelen min har kommet inn i dette sandkornet for å samle visse erfaringer og gjøre visse ting. En av de tingene er å kunne inspirere deg og hjelpe deg ut av mørket ditt, tilbake til det frydefulle, frie, frigjørende og oppløftende livet du lever nå, sammen med studentene dine. Og samtidig forhåpentligvis inspirere deg, kjære lytter, med at livet kan være så nydelig og så frydefullt, selv om vi lever i en verden som er kaotisk.
Amina: Ja. Ja, det skriver jeg under på.
En lekeplass, uten å miste fokuset
Pål-Esben: Så det var temaet aliens. Jeg trodde aldri jeg skulle komme til å snakke om disse tingene, men det var du som lurte meg til det.
Amina: Ja, jeg er litt spent på hvor langt jeg klarer å lure deg, og om det blir en del to av dette eller ikke. Men det er litt interessant, det jeg kjenner i meg selv. Da jeg gikk inn i det alternative miljøet og det esoteriske, begynte jeg å våkne opp til at det er noe mer mellom himmel og jord. Herregud, tarotkort og astrologi, og det finnes parallelle liv, og aliens og alt dette. Alt dette har betydd mindre og mindre etter hvert som jeg har gått den ursjamanistiske veien til enhet og spirituell opplysthet. Gjennom erfaringene mine der har det ikke vært så viktig lenger, all symbolikken som mange dykker inn i og prøver å finne ut av: Hvorfor er det symbolet her? Hvorfor er den alienen der? Hvorfor lever vi? Det har ikke vært like interessant lenger.
Så jeg kjenner at jeg er litt der nå, slik du sier, og det er kanskje en del av prosessen: Ok, nå kan jeg leke litt med dette igjen. Hva skjer egentlig i parallelle liv, og hva er det med disse aliens? Dette er jo en lekeplass. Vi kan leke oss med det vi er, nyte det, le av det og spre det glade budskapet, samtidig som vi ikke glemmer det vi er, og ikke mister fokuset på det som er viktigst av alt. Slik ser jeg på det.
Pål-Esben: Ja, og slik ser vi på disse tingene: Man kan synes ting er spennende, man kan fryde seg over ting. Hvorfor skal man være så innfurt? Men for å komme til punktet der vi finner denne frydefullheten, trenger vi å gå gjennom en prosess. I den prosessen gir vi slipp på frykten vår. Og når du har gitt slipp på frykten din, er du veldig vanskelig å kontrollere. Ingen kan kontrollere meg, for eksempel. Jeg er ukontrollerbar og umanipulerbar. Og selvfølgelig er det litt problematisk å ha med et slikt menneske å gjøre. Myndigheter liker ikke slike fritenkere, som de ble kalt i gamle dager. De liker bedre at mennesker kan styres, at de kan sette frykt i folk. Jo mer frykt, jo mer kontroll.
Men det trenger ikke å være slik. Man kan leke seg med dette, man kan fryde seg over dette. Men til det trenger man å gå gjennom det vi kaller en utviklingsprosess, der man har gitt slipp på tvangstrøyen: på naget sitt, hatet sitt, frykten sin, usikkerheten sin, urangsten sin og alle disse tingene, og har tatt makten tilbake over sitt eget liv. Da spiller det ikke så stor rolle hva som skjer rundt oss.
Amina: Ja.
Ingen snarvei utenom selvansvaret
Pål-Esben: Det er jo det vi prøver å oppfordre til i podkasten vår også: å se mulighetene for at livet kan være godt å leve. Men det kommer sjelden av seg selv. Og det er ofte dette vi mennesker har utfordringer med: Vi ønsker at ting skal være så lett. Vi vil heller høre på en podkast der den som blir intervjuet, sier: «Dere som lytter her, og som har såkalt høy vibrasjon, vil bli invitert til det nye Eden, den nye verden, uten at dere trenger å gjøre noe. Dere trenger bare å passe på at vibrasjonen deres er høy.»
Det er i mine øyne å føre mennesker bak lyset, for virkeligheten er ikke slik. Det er ikke slik at vi bare skal sitte her og laste ned oppgraderingen av DNA-et vårt og tro at livet og verden blir bedre. Ikke uten at vi tar det selvansvaret som er nødvendig for å helbrede frykten vår, angsten vår, kontrollbehovet vårt, naget vårt og alle disse tingene, slik at vi blir et bedre menneske, et kjærligere menneske, et lysere menneske. Ingenting blir bedre uten det, mener jeg. Alt annet er å lure seg selv.
Men det er klart: Hvis vi hadde hatt en podkast der vi sa: «Kom til oss. Jeg kan bringe deg inn i en veldig fin guidet meditasjon der du føler deg vel og kjenner lyset i deg selv. Og når du er der, åpner døren seg til det nye Eden, den nye verden. Kjenn dette DNA-et som blir oppgradert nå. Du har ikke bare to strenger DNA, du har tretten strenger. Kjenn hvordan det fungerer. Kjenn hvor godt du har det. Alt er bra i verden.» Der og da ville du trolig føle deg vel. Trolig ville vi hatt hundretusenvis av lyttere som søker nettopp dette.
Men når vi ser hva som skjer med livet vårt etterpå: ikke en dritt. Samme konflikt i parforholdet, samme grunnangst, samme styr med ungene våre: Ingenting endrer seg. Og jeg synes det er trist at vi lurer oss selv på denne måten. Men jeg forstår det fra hjernens synspunkt. Hjernen er på jakt etter at ting skal være enkle, den vil spare energi, og den vil unngå ubehag. Så hjernen vår søker rett mot disse tingene, som kanskje ikke hjelper så mye.
Si hva du mener
Pål-Esben: Så, kjære lytter: Hvis du synes vi har tatt litt for mye av nå, gått langt over streken og beveget oss inn i huttiheita, og du kanskje føler at det er på tide at vi roer ræva litt i det vi snakker om, så del gjerne tankene dine i et kommentarfelt. Eller om du ønsker at vi skal fortsette å belyse temaer som kanskje er litt utfordrende og litt tabubelagte, og i hvert fall fortelle hva vi tenker og føler om dem. Gi oss gjerne tilbakemelding. Jeg er spent på feedbacken på denne episoden, som egentlig er den første der vi glir over i et område jeg i utgangspunktet slett ikke hadde lyst til å bevege meg inn i. Som du så pent har invitert meg til. Siden Amina er sjefen her, har ikke jeg så mye jeg skulle ha sagt.
Amina: Av dem som lytter til denne podkasten, tror jeg mange vil oppleve dette som en ganske mild versjon av det man hører der ute når man dykker inn i et slikt tema. Der blir man bombardert med informasjon om hvordan alt egentlig henger sammen. Og sitter man med en følelse av: Ok, hva er det vi egentlig har pratet om i dag? Hvorfor har det tatt så lang tid å gå gjennom disse stegene? Da vil jeg si at det er ganske viktig. Det er veldig viktig å være med steg for steg gjennom alt det Pål-Esben har delt i dag, for det gjør at du kan begynne å tenke litt selv også. At du ikke bare får servert en historie om at «sånn er det, de tok over jorden, og her er vi», og alle disse teoriene man får der ute. Det gir deg også mye mer kjøtt på beina til å kunne forstå den videre delen av historien.
Pål-Esben: Ja, slik at du kan tenke selvstendig.
Amina: Ja.
Pål-Esben: Og det er det vi oppfordrer studentene våre til: å bli selvstendige tenkere. Ikke tro på det vi sier. Ikke tro på ting, for å tro på noe betyr at du ikke vet det. Bli en selvstendig tenker i stedet. Og ta av skylappene i måten vi tenker rundt ting på.
Amina: Ja.
Pål-Esben: Det er litt av kunsten her. Jeg har prøvd så godt jeg kan å gi litt andre impulser, slik at det blir mulig å tenke litt annerledes om dette, uten bombastisk å si at sånn er det, og sånn er det ikke. For det tror jeg ikke på. Når det gjelder de fryktorienterte teoriene, kan jeg riktignok definitivt si at sånn er det ikke. Når folk sier til deg at vi lever i en simulasjon styrt av aliens som vil kontrollere sjelene våre og suge energi ut av oss, kan jeg si at det definitivt ikke er slik jeg erfarer virkeligheten, og ingen av dem jeg kjenner, erfarer virkeligheten slik heller.
Men de andre tingene er ment slik at man kan gå etter dem og la seg fascinere av hvordan mytologi og religion beskriver ting. Man kan tenke: Hvis dette er mytologi, og mytologi bare er et speil av ting og definitivt ikke beskriver virkeligheten, slik alle religiøse tekster egentlig også er, hva ligger da bak? Hvordan kan det ha seg at den første begynte å prate om disse tingene? Hvis dette hadde vært for hundre tusen år siden, og jeg hadde bodd i en bambushytte og kun kjent til trespyd og vanlig ild, og et slikt romskip hadde landet foran meg: Hva ville jeg ha tenkt, hva ville jeg ha sagt, og hva ville jeg ha skrevet om det? Spørsmålstegn. Slike ting er det viktig for meg å kunne gi en impuls til å begynne å tenke over.
Amina: Når det gjelder det temaet, er jeg en person som alltid må stoppe på et visst punkt, for jeg er alltid ute etter å finne ut hvorfor. Ok, det er sånn, men hva ligger bak? Gud kom, og Jesus og himmelen og alt dette. Ok, men hva ligger bak? Hva kom før? Hva er forhistorien? Så jeg har vært nødt til å legge ting på hyllen, fordi jeg ikke finner det endelige svaret, men kjenner at noe skurrer. Så det handler om å stille spørsmål: Hvorfor er det sånn? Hva er forhistorien? Hva kom først?
Den dype stemmen og fryktimpulsene
Pål-Esben: Ja, og ikke for å få et bestemt svar, men for å kontemplere over det. Kontemplasjon og refleksjon er der for å hjelpe oss med å utvide bevisstheten vår. Det handler ikke om å finne en løsning eller en fasit. Det handler om å gjøre seg opp en mening om at det vi tror, kanskje ikke er slik vi tror det er.
Ser vi på alt som har kommet frem de siste årene, får vi veldig mange eksempler på at ting sjelden er slik vi tror. Og da er det kanskje også slik at det finnes mye mer enn det vi tror vi vet i dag. Da starter man en prosess der man åpner øynene og tar av skylappene. Og når man får en impuls, spør man seg: Hva foregår inni meg? Trigges angsten min, eller er det en dyp stemme som sier: «Hm, kanskje dette har noe med virkeligheten å gjøre?» Det er den dype stemmen, den virkelige intuisjonen din, som ligger bortenfor kroppen din.
Slike ting er det fint å være observant på. Alt som trigger frykt i deg, bør du stille et direkte spørsmål til. Og så har du denne andre stemmen, den virkelige intuisjonen, som er signalet fra kjernen din, fra ditt høyere selv, fra sjelen din. Man kjenner en viss resonans med det som blir sagt, men man kan ikke helt beskrive hvor resonansen kommer fra. Man kjenner bare dypt: Kanskje det kan være slik, la meg tenke litt på det. Det er en dypere resonans som har med magefølelsen å gjøre. Lærer man å lytte til den, og skiller fryktimpulser og angst fra denne stemmen, har man et godt fundament for å orientere seg på en mye bedre måte gjennom livet. Det var det jeg hadde på hjertet. Er det andre ting vi trenger å snakke om før vi avslutter?
Amina: Nei. Jeg kunne ha kommet med mange spørsmål til det vi har snakket om i dag. Jeg har mange tanker og mange oppfølgingsspørsmål, men jeg tror det ville gå langt ut over rammene for episoden. Det blir for mye for i dag.
Visdomsord på tampen
Pål-Esben: For i dag, ja. Og kjære lytter, hvis du har spørsmål, eller ønsker at vi skal ta opp andre temaer: Som du sikkert forstår nå, er vi rimelig åpne for å diskutere mange tabubelagte temaer også, i hvert fall for å dele tankene våre om dem. Og vi har diskutert mange tabubelagte temaer i dag. Disse episodene har vi viet til deg, kjære lytter, og til det du lurer på. Det skal vi gjøre ferdig før vi tar fatt på noe annet i kommende episoder. Så, yes, har du noen visdomsord på tampen før vi avslutter?
Amina: Å, ja. Visdomsord: Tenk selv! Still spørsmål ved det du får servert fra myndighetene om hvordan alt kanskje er satt sammen. Hvis du har en stemme inni deg som sier: «Er det egentlig sånn?», så utforsk det. Som Pål-Esben sa: Vi er ikke ute etter å finne fasitsvaret, men etter å være åpne for at ting kanskje henger litt annerledes sammen enn man først trodde.
Pål-Esben: Yes, og da vil jeg utvide det du sier litt: Still spørsmål ved alt du hører, fra alle som prater.
Amina: Ja. Inkludert oss.
Pål-Esben: Ja, det er sant. Ikke ta noe som helst for gitt. Ikke tro på noe som helst, men sett deg ned og gjør deg opp dine egne tanker, så har du en arbeidshypotese. Og så lenge den arbeidshypotesen, som vi kaller meningen vår, er fleksibel og kan justeres, har man gjort noe virkelig bra i livet sitt.
Amina: Ja.
Pål-Esben: Tusen takk for at du hang med oss så langt, kjære lytter, i denne episoden, som var litt annerledes enn dem vi har hatt før. Jeg håper den også har gitt en impuls av et litt annet kaliber enn tidligere. Og som sagt setter vi pris på tilbakemeldinger, fem stjerner på Spotify og slike ting, som hjelper podkasten vår med å bli vist til andre på Spotify, YouTube, iTunes og andre steder der vi er hjemme. Tusen takk for at du er med meg, Amina. Det setter jeg veldig stor pris på.
Amina: I like måte, Pål-Esben.
Pål-Esben: Tusen takk for at du er med oss, kjære lytter. Da håper jeg at vi ses, og høres, i neste episode. Og inntil da: Ha en aldeles fortreffelig dag, kveld, natt eller morgen, uansett hvor du lytter til oss. Ha det bra.
Amina: Ha det bra!
Reisen til Selvrealisering

Naturens vei til frihet og selvrealisering
Nysgjerrig på hva ursjamanisme egentlig er, bak mystikken og misforståelsene? I dette korte nettkurset forteller jeg om min egen vei fra skeptisk sivilingeniør til lærer i ursjamanisme, og gir deg en første innføring i det jeg underviser i: hva sjamanisme og ursjamanisme er og ikke er, hvordan ritualer og runemagi brukes i praksis, og hvorfor lengselen etter vekst er så viktig for et godt liv.
Du får tilgang med én gang etter påmelding. Du får også nyhetsbrevet mitt en gang iblant, og kan melde deg av når du vil.






