Sesong 4

Som barn kjente Amina at det var noe konstant i henne som visste alt hun gjorde, sa og følte, og det var ikke Gud. Pål-Esben satt en gang på symfonikonsert i Trondheim da hele systemet hans åpnet seg: Tårene rant, og opplevelsen satt i kroppen hans i ukevis etterpå. Det samme skjedde igjen på alternativmessen i Oslo, da et band som heter Dakini, begynte å spille.

Da Pål-Esbens første veileder konfronterte ham med den sykelige sjalusien hans, gikk han ut av restauranten og snakket ikke med ham på tre måneder. Han gikk også i syv år hos en psykoterapeut som bare smilte og spurte: «Ja, tror du fortsatt det er sånn?» I dag spør han en klient som prokrastinerer, om han vil være en baby som sitter på smokken sin, eller en voksen mann.

Pål-Esbens egen guide mediterte kanskje seks timer om dagen i 20 år uten å bryte gjennom, helt til en zen-mester pushet ham over, inn i enhet, og han grein i tre dager. Etter Aminas første virkelige enhetserfaring, på en tredagersretreat, klarte hun ikke å fungere på flere uker og slet selv med å lese på datamaskinen. Ett år senere gikk hun dypere, og nå trenger hun ikke lenger å minne seg selv på at hun egentlig er Saharaen.

Amina jobbet en periode med ett chakra i uken og spiste røde eller gule grønnsaker, alt etter hvilket chakra hun holdt på med. Pål-Esben slår fast at ingen chakra egentlig har noen farge, siden alt er vibrasjon, men en ananas spist med en leken innstilling kan likevel gjøre godt for tredje chakra, om ikke annet gjennom placeboeffekten. Og det siste hoppet, fra sjette til syvende chakra, klarer du ikke på egen hånd, uansett hvor mye du mediterer.

Mange som lengter etter å sette seg selv fri, vil helst fikse det på en måned: en helg med ayahuasca på fjellet, en guidet meditasjon for å aktivere pinealkjertelen, en DMT-blås når de har 30 minutter. Pål-Esben har mange ganger sett folk komme hjem fra en ukes ayahuasca-retreat i Amazonas med et totalt destruert tredje chakra, og det tar ofte i hvert fall et år å jorde slike mennesker igjen. Amina, som har vært gjennom traumatiske seremonier med psykedeliske stoffer, ser nå at også de mest opphøyde opplevelsene hennes der var en del av drømmen.

Pål-Esben måtte en gang kontrollere alt, og det førte ham inn i en utbrenthet som nesten tok livet av ham i 2003. I dag kontrollerer han nesten ingenting: Livet tar ham på seg som en hanske. Amina ser seg selv klamre seg fast i elvebredden til neglene og hendene blir blodige, i stedet for å følge strømmen. Og hun forteller om sønnen som ville på skolen før han var frisk, kastet opp og kom hjem og sa: «I dag har jeg lært at noen ganger har mamma rett.»

Da en kamerat stolt ville at Amina skulle komme og se på plattingen han hadde bygd, ble hun irritert, for hun mente at det bare var egoet hans som ville ha ros. Pål-Esben sa: «Ja, men gå og feire den plattingen, da!» Selv måtte han lære det samme på den harde måten, da han følte seg som en alien blant gutta, og læreren og guiden hans sa at han ville bli et veldig ensomt menneske hvis han fortsatte på den veien.

Etter at Amina for første gang virkelig hadde berørt det tidløse og romløse, gikk hun en tur i fjellet, så en stein og ble så rørt at hun bare gråt og gråt: Det var så vakkert. Da Pål-Esben var rundt 16–17 år, kunne han bøye skjeer uten å berøre dem, og da han kom til sin første lærer etter utbrentheten, ville han bli kjent og berømt som skjebøyeren, helt til læreren spurte om han trodde at han ville bli lykkelig av det.