Reisen til Selvrealisering

Mange som lengter etter å sette seg selv fri, vil helst fikse det på en måned: en helg med ayahuasca på fjellet, en guidet meditasjon for å aktivere pinealkjertelen, en DMT-blås når de har 30 minutter. Pål-Esben har mange ganger sett folk komme hjem fra en ukes ayahuasca-retreat i Amazonas med et totalt destruert tredje chakra, og det tar ofte i hvert fall et år å jorde slike mennesker igjen. Amina, som har vært gjennom traumatiske seremonier med psykedeliske stoffer, ser nå at også de mest opphøyde opplevelsene hennes der var en del av drømmen.

Pål-Esben måtte en gang kontrollere alt, og det førte ham inn i en utbrenthet som nesten tok livet av ham i 2003. I dag kontrollerer han nesten ingenting: Livet tar ham på seg som en hanske. Amina ser seg selv klamre seg fast i elvebredden til neglene og hendene blir blodige, i stedet for å følge strømmen. Og hun forteller om sønnen som ville på skolen før han var frisk, kastet opp og kom hjem og sa: «I dag har jeg lært at noen ganger har mamma rett.»

Da en kamerat stolt ville at Amina skulle komme og se på plattingen han hadde bygd, ble hun irritert, for hun mente at det bare var egoet hans som ville ha ros. Pål-Esben sa: «Ja, men gå og feire den plattingen, da!» Selv måtte han lære det samme på den harde måten, da han følte seg som en alien blant gutta, og læreren og guiden hans sa at han ville bli et veldig ensomt menneske hvis han fortsatte på den veien.

Etter at Amina for første gang virkelig hadde berørt det tidløse og romløse, gikk hun en tur i fjellet, så en stein og ble så rørt at hun bare gråt og gråt: Det var så vakkert. Da Pål-Esben var rundt 16–17 år, kunne han bøye skjeer uten å berøre dem, og da han kom til sin første lærer etter utbrentheten, ville han bli kjent og berømt som skjebøyeren, helt til læreren spurte om han trodde at han ville bli lykkelig av det.

Velkommen til en liten vinterhilsen fra Reisen til Selvrealisering. Dette er vår korteste episode – for som sjamanistiske tradisjoner har gjort gjennom historien, går også vi inn i vinterens dype stillhet. Nå tar vi to måneder i indre retreat og kommer tilbake 23. januar 2026. Når vi møtes igjen, åpner vi døren til et av de mest…

Når Pål-Esben ber klienter i utbrenthet om å sitte en halvtime om dagen og gjøre absolutt ingenting, klarer de fleste ikke mer enn to-tre minutter før de går på veggen. Og da kona hans rådet en utbrent baronesse til å ha én telefon til kommunikasjonen rundt barna og en grense på fem minutter om dagen for Instagram og TikTok på den private telefonen, gjorde det underverker for henne.

Som liten elsket Amina å danse og synge, helt til hun fikk høre at de ikke kunne danse i familien hennes, og at hun hadde «movesa» til pappaen sin. Og da Pål-Esben var ekstremt syk, satte han automatisk på seg en perfekt maske hos legen, mens kona hans satt ved siden av ham, frustrert og av og til forbannet, fordi han så ut som om ingenting var galt.

Da veilederen til Pål-Esben konfronterte ham med den sykelige sjalusien hans under en lunsj på et seminar, løp han ut av restauranten som en tenåring som har fått kjeft av pappa, og det tok tre måneder før han ville snakke med veilederen igjen. Amina kjenner også mønsteret: Når hun først har det bra, lurer hun på om hun trenger å fortsette med skogsbad, og har hun allerede spist én kanelbolle, kan hun jo likevel spise ti.

Noen tror at sjelen spiller inn en kassett med alt som skal skje i livet, putter den i kassettspilleren og inkarnerer, og at livet så går på autopilot uten noe valg. Pål-Esben spør om vi virkelig tror at sjelen vår er så teit. Selv kjempet han imot sykdommen sin som om den var en fiende, og den dagen han begynte å se den som en venn som holdt ham på sporet, dukket nye løsninger opp foran ham.

En mann som hadde lidd i to tiår, utbrent og ute av stand til å ta vare på sitt nyfødte barn, fikk som første oppgave blant annet å ta full stopp på nyheter og sosiale medier i to uker. Da han og Pål-Esben snakket sammen igjen, kjente han håp for første gang på 20 år. Og på Emory University ga mus som hadde lært å frykte lukten av kirsebærblomster, frykten videre til ungene sine.