Reisen til Selvrealisering

Katten til Amina hadde sluttet å spise, og hun hadde allerede avtalt innleggelse på et dyrehospital som hun måtte ta båt over til. Hun ga ham en healing med runene, begynte å pakke, og 25 minutter senere spratt han opp og gikk til matskålen. For mer enn to tiår siden gjorde Pål-Esben et av sine første runeritualer i slottet der han bodde, og midt i ritualet kom kompisen hans springende bortover gangen: «Hva holder du på med her? Lyset går av og på, og hele greia rister!»

På de svære steinene på Externsteine i Tyskland gjallet Pål-Esben ut ritualteksten på trøndersk i sitt første runeritual, og etterpå sa de andre at de aldri hadde hørt noen kauke ut en ritualtekst så høyt. To eller tre måneder senere møtte han kona si. Amina laget en sang til sitt eget ritual for å tiltrekke seg rett partner, og to måneder senere satt Erik i publikum på foredraget hennes.

Første gang Pål-Esben fikk en reikiøkt, sto healeren og skrek og ristet med hendene over ham, og sivilingeniøren i Pål-Esben fikk seg et sjokk. Likevel følte han seg mye bedre de neste dagene, så han begynte å reise fra Trondheim til Oslo to ganger i måneden for å få flere økter. I slutten av juni opplevde Amina et stort svik fra noen venner. For ikke så lenge siden var hun sammen med dem igjen, og det var ingen bitterhet og ikke noe nag.

Da det første mennesket som konfronterte Pål-Esben, sa at han var sykelig sjalu, ble han så forbannet at han løp ut av restauranten og ikke snakket med vedkommende på tre måneder. Amina snublet nylig i oppvaskmaskinen, som samboeren hennes hadde latt stå åpen, og kjente med en gang autopiloten som ville gi ham skylden.

Midt i støvsugingen av trappa knakk Amina sammen og begynte å gråte, og hun sa til støvsugeren: «Jeg vil ikke dø, jeg.» Pål-Esben geleidet sin egen søster gjennom de siste månedene av livet hennes, introduserte henne for hennes egen dødsguide, og hadde kontakt med henne i Bardo helt til hun snudde seg mot lyset.

Pål-Esbens mor vokste opp under krigen, da tyskerne tok over bondegården hun bodde på, og hun ga sønnen et mantra: «Det handler kun om å overleve.» Den eksistensielle angsten drev ham som en mare, til å bygge større og større firma og tjene mer og mer penger, helt til han kollapset, utbrent, 23. desember 2003. Her om dagen tok Amina seg selv i å bli kort i tonen mot et av barna fordi hun hadde dårlig tid, og hun ba om unnskyldning nesten med en gang.

I et år eller to våknet Amina om nettene, kjemperedd og kaldsvett, overbevist om at det var noe galt med hjertet hennes, og hun ringte 113 så mange ganger at hun ikke vet om de ville ha kommet hvis hun ringte med de samme symptomene i dag. For ikke så lenge siden fikk hun et anafylaktisk sjokk. Da kroppen fortalte henne at hun kanskje kom til å dø, svarte hun: «Ja, det kan hende.» Sykepleieren syntes Amina var så rolig at hun nesten hyllet henne.

Amina vokste opp med en mor som har bipolar lidelse, og som voksen fikk hun tre diagnoser selv, der én senere ble tatt bort igjen. Pål-Esben levde i årevis med en behandlingsresistent depresjon. I desperasjonens navn fløy han til en klinikk på Mallorca for ketaminbehandling, som hjalp i en periode, men som ikke var løsningen.

Da Amina var barn, satte stefaren hennes på eksorsisme-skrekkfilmer og sa at hun også hadde en demon inne i seg. Helt til for to år siden hadde hun aldri sovet en hel natt med lyset slått av. En natt, da hun satt fast i en drøm med en demon, kom hun på en samtale hun hadde hatt med læreren sin, så på vesenet og sa: «Men du er jo ikke ekte.» Og den forsvant.

Se for deg et lite barn som smiler, kaster løv opp i luften og hyler og flirer, uten noen annen grunn enn at det synes løvet er så spennende. For de fleste voksne er den tilstanden veldig fjern. Pål-Esben sier at veien tilbake dit går gjennom hjertets rytme, ikke gjennom en rosa sky, og når studenter og klienter gjør et gjennombrudd, spør han hva de har gjort for å feire det. Ofte er svaret «Hæ? Feire?»